Tidlig i koronapandemien gikk Folkehelseinstituttet (FHI) ut og frarådet munnbind for å forebygge koronavirussmitte utenfor helseinstitusjoner. I februar var det fare for at det skulle bli mangel på profesjonelle kirurgiske munnbind, og det var viktig at de munnbindene som fantes var tilgjengelig for dem som behandlet pasienter.
Dersom dette hadde vært den offisielle begrunnelsen ville alle ha forstått det. I stedet gikk man ut med påstanden at bruk av munnbind kunne gi økt risiko for smitte, fordi man angivelig ville ta seg mer til ansiktet og munnbindene ville gi falsk trygghet.
Det med å ta seg til ansiktet er et urimelig argument, for det må være mye bedre å ta utenpå et munnbind enn å ta på slimhinnene. Det ble dessuten hevdet at det ville være vanskelig å lære folk flest å bruke munnbindene riktig.
Vi hadde allerede i februar gode nok faglige holdepunkter til å slå fast at munnbind hindrer spredning av dråper fra smittebærere. Dette gjelder ikke bare profesjonelle munnbind, men også hjemmelagete munnbind av bomullsstoff av tilsvarende kvalitet som et oppvaskhåndkle.
De siste månedene har vist at land som hele tiden har anbefalt bruk av munnbind hos folk flest har klart seg bra i koronaepidemien. Allmenn bruk av munnbind innføres i stadig flere land.
Folkehelseinstituttet velger fortsatt å ikke anbefale munnbind til befolkningen. De har i det hele tatt vist seg å være lite villige til å innrømme at de har tatt feil i noe når det gjelder håndteringen av denne pandemien.
Bomullsmunnbind (kjøpte eller hjemmelagde) har sannsynligvis liten effekt når det gjelder å beskytte seg selv mot smitte, men er effektive for å hindre at smittebærere smitter andre. I prinsippet burde det være nok til å stoppe smitten. Vi vet nå at ca. halvparten av koronasmitte overføres fra symptomfrie bærere.
Derfor burde alle bruke munnbind på steder hvor fremmede mennesker er samlet. Det er ikke lenger mangel på kirurgiske munnbind, og de koster bare ca. fem kroner stykket. Det er også ganske enkelt å lage dem selv.
Man venner seg fort til å ha dem på, særlig munnbind av bomull.
Dette er et lite inngripende tiltak, men forutsetningen for at det skal virke er at det kommer en anbefaling eller et påbud fra norske helsemyndigheter. Slik det er nå blir man sett rart på, eller fleipet med, om man går med munnbind. Mange arbeidsgivere tillater ikke sine ansatte å bruke munnbind, ikke engang på skoler.
Jeg vil derfor spørre FHI om følgende:
- Hvordan kan dere forsvare at bare halve kapasiteten på kollektivtrafikken kan utnyttes fordi passasjerene ikke bruker munnbind, mens flyene kan fylles opp fordi munnbind er påbudt?
- Hva synes FHI om at landets artister nå er uten inntekter på grunn av begrensninger i antallet publikum, men kunne ha begynt å arbeide igjen om munnbind hadde vært påbudt ved forestillinger med publikum?
- Hvorfor skulle det være umulig å lære for eksempel lærere, frisører og restaurantarbeidere å bruke munnbind riktig, når det er fullt mulig å lære renholdere på sykehus, leger og sykepleiere å gjøre det?
- Forskjellige typer åndedrettsvern er vanlig å bruke i industrien, og dette er ikke mye forskjellig fra å bruke kirurgiske munnbind. Mener FHI at vi skal slutte å anbefale for eksempel billakkerere å bruke masker med kullfiltre fordi de ikke kan lære å bruke dem riktig og det derfor vil gi falsk trygghet?
Det har vært hevdet at munnbind vil være lite effektivt fordi vi har lite koronasmitte i Norge. Dette er feil tankegang, for poenget er at vi må sørge for at viruset får liten mulighet til å spre seg om det kommer nye utbrudd. Barnevaksinasjonsprogrammet er et godt eksempel på tiltak vi gjør mot sykdommer som ikke lenger er noe stort problem.
Det er slik vi må tenke når det gjelder koronaviruset også.
Jeg ber dere herved å svelge stoltheten, og anbefale bruk av munnbind i befolkningen. Dere bør heller bruke krefter på å lære befolkningen å bruke munnbind riktig enn på å motarbeide et billig, ufarlig og fornuftig tiltak.
