Kronikk

Å leve i en uforståelig verden

Faren min er en vennlig og stillfaren mann. Hvorfor ble han en aggressiv mann på sykehjemmet?

Illustrasjonsbilde eldre mann på sykehjem

Min far har alltid vært en Reodor Felgen. Men da han ble dement og måtte på sykehjemmet, mistet han språket i løpet av et par uker, skriver kronikkforfatteren. Bildet er et illustrasjonsfoto, og viser ikke kronikkforfatterens far.

Foto: Colourbox

Min fars verden ser ikke lenger ut som min verden. Han kan for eksempel lure på om han skal spise brødskiven eller tallerkenen, og om min hånd tilhører han eller meg.

Min far har Alzheimer. Hos demente forsvinner etter hvert evnen til å danne mening. Verden fremstår som uforutsigbar, uforståelig og utrygg. Behovet for trygghet og omsorg øker, samtidig som evnen til å gi uttrykk for dette svekkes.

Min far er dessverre også en av de eldre som har utagert og vært aggressive mot personalet på sitt sykehjem, noe Aftenposten har omtalt i en større serie.

De fleste situasjonene med utagering har skjedd i forbindelse med stell. Han er ellers en stillfaren og vennlig mann. Så hvorfor ble faren min en aggressiv mann på sykehjemmet?

På noen få uker mistet min far språket.

Som psykolog synes jeg er det viktig å forstå hva som «ligger bak» atferd og følelser. Jeg er derfor særlig opptatt av hvorfor demente blir sinte og slår.

Hva trigger sinne? Hvordan kan vi forebygge og begrense omfanget av dette, til beste for både personale, beboere og ikke minst menneskene som utøver denne volden?

I løpet av det siste året har jeg som pårørende vært gjennom en reise som har vekslet mellom håp, fortvilelse og sinne, men mest av alt en uendelig tristhet.

Min fars reise startet for 7 år siden. Han bodde hjemme, inntil det for ett år siden ble umulig å ivareta ham på en god og trygg måte. I påvente av langtidsplass på sykehjem, fikk han midlertidig opphold på en avdeling for eldre med psykiatriske utfordringer.

Avdelingsoverlegen var fra første dag tydelig på at min far var feilplassert, og at de manglet kompetanse for å ivareta eldre med demens. Det var heller ingen form for aktivitet.

Overgangen ble stor. Funksjonsnivået falt dramatisk.

Etter hvert var han så overmedisinert at det var vanskelig å få kontakt.

På noen få uker mistet min far språket og andre basale funksjoner. Han reagerte også oftere med sinne og protest når han måtte stelles. Det var flere episoder med utagering.

I takt med at uro og aggresjon økte, ble det prøvd ut stadig nye og større doser medikamenter, som skulle dempe uro.

Etter hvert var han så overmedisinert og preget av bivirkninger at det var vanskelig å få kontakt. Han ble apatisk, ustø og klarte etter hvert så vidt å gå. Å være vitne til dette var fortvilende og uforståelig. Funksjonsfallet var så stort at også sykehjemspersonalet reagerte.

Målet med sykehjemsplass var jo at han skulle bli bedre, ikke verre!

Håpet var derfor stort da han fikk plass på et sykehjem som skulle være et av behandlingsstedene med best kompetanse på demens i vår kommune.

Dessverre viste det seg at beboerne også her har lite innhold i en hverdag som stort sett består i å sitte. Personalet ønsker trolig oversikt. Det er enklest når beboerne er samlet og i ro. Men spørsmålet er jo hva i all verden de skal gjøre der de sitter!

Det er ikke noe å holde på med, unntatt å se TV, som få har særlig interesse av. Stimulans, bevegelse, dagslys og frisk luft er som oftest fraværende. Samtidig klages det på at beboerne er våkne om natten!

Faren min har alltid vært en Reodor Felgen.

Som tidligere ingeniør har min far aldri hatt ro til å sitte «passiv». Han har fikset og ordnet det meste og alltid hatt mange prosjekter på gang. Enten det er bygging, reparasjoner eller utvikling av ideer om hint og annet.

Uroen og trangen til å «fikse» er fortsatt intakt.

I fravær av aktiviteter som kunne ha avledet, interessert eller skapt innhold for ham i en ellers traurig tilværelse, har han kanskje forsøkt å finne mening i det som har vært tilgjengelig?

Han har flyttet og vendt på møbler, demontert skap og dørhåndtak og «reparert» toalettet. Det har tidvis skapt trøbbel både for ham og for personalet.

Hva med å gi demente et rom der klåfingra og rastløse beboere kunne ha noe å bruke hendene på?

Tenk om avdelingen kunne fylles med sang og musikk fra beboernes glansdager og enkel trim? Eller hva med å gi eldre demente et eget rom der klåfingra og rastløse beboere, som min far, kunne ha noe å bruke hendene på?

Et rom der de kan bruke ufarlige verktøy og fikle med og flytte på gjenstander, uten å skade seg selv eller sine omgivelser. Personer med demens som deltar i aktiviteter kan få bedre sosiale relasjoner og mindre rastløshet. En studie viser at de også får bedre balanse og redusert agitasjon.

Men på sykehjemmet ser jeg at beboerne ofte er hensatt til seg selv. Venneforeningen arrangerer iblant danse- og musikkstunder, til stor glede for mange, også for min far.

Når vi kommer på besøk, merkes det godt at de andre beboerne er sultne på kontakt. Personalet er som oftest opptatt med praktiske oppgaver. De er også for få på jobb til at det er mulig å gå turer ut, selv om flere av beboerne er i stand til det.

For å gjøre forvirringen total, både for pårørende og beboere, roteres i tillegg personalet mellom fire ulike avdelinger hver tredje måned. Det er vel bra for dem. Men hvor hensiktsmessig er dette for demenspasienter?

Sykehjemshverdagen er utvilsomt tøff for personalet. Mange av dem gjør en uvurderlig og beundringsverdig innsats. Men vi må ikke glemme at den også er ganske tøff for mange beboere.

All vold kan ikke unngås.

Hvordan ville du ha reagert om du våknet redd og forvirret, og det du ser er flere personer ikledd gummistøvler og heldekkende plastfrakker som prøver å få deg opp av senga for å skifte på deg?

Jeg ville sannsynligvis ha kjempet for livet!

All vold kan ikke unngås, fordi noe av volden er knyttet til demenssykdommens natur. Jeg mener likevel at aggresjon og utagering kan dempes og forebygges i større grad.

Da er det nødvendig med god kunnskap, forståelse og tilstrekkelig bemanning. De ansatte må ikke minst ha som mål om å skape liv med mening og innhold for de eldre.

I en travel hverdag vil det alltid være en fare for at de ansatte får begrenset interesse og evne til å sette seg inn i og forstå den sykes måte å oppleve verden på.

Målet med sykehjemsplass var at han skulle bli bedre, ikke verre!

Det kan utgjøre en fare for at de eldre blir behandlet mer som objekter enn som mennesker som må møtes med verdighet og respekt. For å motvirke dette kan man gjøre en ting: vær mer nysgjerrige på mennesket bak demensen!

En mann som faren min, hvem har han vært før i livet? Hva likte han å gjøre? Hva liker han fortsatt å gjøre?

I dag er min far, etter påtrykk fra oss i familien, nesten medisinfri. Han fungerer også bedre enn på lenge.

Han har alltid vært en «Reodor Felgen».

Kanskje hadde han opplevd mer glede og mening om han fortsatt hadde fått lov til å «fikse» på ting, selv om det nødvendigvis ikke alltid ble reparert!