Kongelig bedrag

La oss være ærlige. De siste seks årene har Netflix hatt det ganske så greit. Hele verden har blitt så revet med av «The Crown» at de har glemt at det i bunn og grunn er et uhyre spekulativt prosjekt.

Det vil si, de har glemt det frem til nå.

For nå protesterer både feterte skuespillere og tidligere statsministre på det de mener er en feilaktig fremstilling av historien.

Å lage «The Crown» var en gullkantet idé fra første stund.

Når femte sesong av den ambisiøse serien lanseres denne uken, er det nesten så en kan høre forventningsbruset fra et veldig globalt publikum, som alle er nysgjerrige på hvordan den stormfulle skilsmissen mellom prinsesse Diana og han som den gang het prins Charles blir skildret.

«The Crown» kunne tilby pomp, prakt, og visitter inn på kammerset hos huset Windsor.

Nysgjerrigheten på hvordan de britiske kongelige egentlig er, på hva de egentlig føler, har alltid vært sterk – bare spør Rupert Murdoch og ymse andre avismoguler, som har bygget formuene sine på pikante historier fra kongefamiliens indre gemakker.

«The Crown» har gitt et mer nyansert bilde av det kongelige dramaet enn hva britiske tabloider har gjort, og vist større interesse for de politiske rammene rundt familien i sentrum.

De har satt tiaraer på skuespillere fra toppsjiktet og skjøvet dem frem på plakatene og de røde løperne. Alt dette har gitt serien troverdighet.

Denne troverdigheten har også vokst på grunn av det enkle faktum at Buckingham Palace svært sjelden går ut og dementerer påstander om de kongelige som ikke stemmer – i så fall ville de knapt drevet med annet.

Og for de kongelige tar det seg ikke så godt ut å klage på fremstillinger av seg selv som de ikke liker.

Men nå, når historien som fortelles kryper stadig nærmere vår egen tid, kommer protestene fra de som var til stede og har en bestemt oppfatning om hva som skjedde.

Nylig så Netflix seg nødt til å presisere på sin side at «The Crown» er fiksjon i traileren til femte sesong, etter at de ble kritisert for omtrentlig omgang med sannheten av et tungt og stort navn i britisk kultur, skuespiller Judi Dench.

Nå går John Major og Tony Blair ut og kritiserer det de mener er uetterrettelige gjengivelser av begivenheter de selv var en del av.

De to tidligere statsministrene protesterer på en historietråd der serien visstnok antyder at han som nå er kong Charles forsøkte å gå inn i en sammensvergelse mot sin egen mor, dronning Elizabeth, sammen med Major. Major sier at dette er fullstendig oppspinn.

Netflix selv sier om serien at den «ser for seg hva som kunne ha skjedd bak lukkede dører i løpet av et viktig tiår for kongefamilien».

Hver gang det kommer en film eller TV-serie som er basert på historier fra virkeligheten, blir det en debatt om hvor pålitelige de er.

Men unøyaktigheter og diktning er ikke i seg selv et tegn på at filmskaperne ikke har gjort jobben sin.

Dersom disse historiene hadde blitt fremstilt akkurat slik de fant sted, ville de antagelig blitt både kjedelige og ubegripelige.

Det ville vært for mye som var innforstått til at seere fra en annen tid ville kunnet henge med. Fortellinger som den om huset Windsor må alltid tolkes og tilpasses for nye generasjoner med publikum.

Men det er også på sin plass å kritisere film- og serieskapere når omgangen med historien blir for lettvint.

Mange tilskuere får sin kunnskap om historiske hendelser først og fremst fra serier som «The Crown», og da følger det med et visst ansvar for at portrettet av hovedpersonene ikke er for fordreid.

Og her har ikke serieskaperne alltid holdt seg innenfor det som virker realt og rimelig. Jeg har selv skrevet bok om dronning Elizabeth og den britiske kongefamilien, og har merket meg flere steder der serieskaperne legger til mer enn de har belegg for, i alle fall ifølge tilgjengelige kilder.

Kort oppsummert er det mulig å si at «The Crown» gjenforteller det som faktisk skjedde rimelig nøyaktig, men tar seg store friheter når de fremstiller hva de forskjellige kongelige tenkte og følte i møte med de forskjellige utfordringene.

I første sesong, for eksempel, er det en episode som skildrer prins Philips dramatiske og omflakkende bakgrunn. Han og familien ble kastet ut av hjemlandet Hellas etter et militærkupp, og kort tid etter ble moren hans tvangsinnlagt mens faren dro til Monte Carlo med elskerinnen sin.

Philip ble en levende pakkepost, sendt fra den ene rike slektningen til den andre, men ikke hjemme noe sted. I 1937, da Philip var seksten, ble søsteren hans, Cecile. og hele familien hennes drept i en flystyrt.

Alt dette vises i «The Crown». Men disse hendelsene er visst ikke voldsomme nok for serieskaperne, som lar lillebroren være den direkte årsaken til at Cecilie var om bord i flyet – og legger inn en scene der faren til Philip bebreider ham for søsterens død.

Dette er ren diktning, som bidrar til å skape et feilaktig inntrykk både av Philip og familien hans.

Det er med andre ord helt betimelig å konfrontere Netflix med valgene de gjør. Samtidig er det også viktig å ha i mente at kampen om sannheten ofte utkjempes av parter med tunge interesser på hver sin kant.

Judi Dench, for eksempel, er ikke bare en berømt skuespiller. Hun er også en personlig venn av den nye kongen og dronningen.

Når hun uttaler seg så klart og sterkt som hun gjør, er det naturligvis med det nye kongeparets stilltiende viten og velsignelse.

Det britiske kongehuset er i en sårbar fase nå i tiden like etter dronningens død, der Charles, en omstridt skikkelse fra før, må lykkes i å bli sett på som en samlende konge.

Det siste han trenger er en global hit av en serie som gjenforteller de mest melodramatiske og kontroversielle årene i livet hans, nemlig de siste årene av ekteskapet hans med prinsesse Diana.

Her er det snakk om to tunge og ressurssterke maktbastioner som barker sammen: Strømmegiganten Netflix, og Buckingham Palace.

Kampen om historien utkjempes igjen og igjen. At den ene parten tar feil, betyr ikke at den andre har rett. Men de som har tjent gode penger på å gjenfortelle andres liv, må tåle å bli konfrontert med hvorfor og hvordan de gjør det.