Hopp til innhold

#Metoo: På tide å innrømme

Skal vi sitte rolig i båten til #metoo-stormen har løyet, eller skal vi bare innse at det er vi som er problemet?

MeToo

#Metoo-kampanjen startet på Twitter i USA, men ble på kort tid internasjonal og spredte seg fra sosiale medier til gatene. Bildet er fra en demonstrasjon i Paris 29. oktober. Det er vårt felles problem at halve befolkningen må passe på hva de har på seg, hvor de går og med hvem, skriver kronikkforfatteren.

Foto: BERTRAND GUAY / AFP

Jeg går rundt med en klump i munnen. Den har vært der en stund. Den vokser. Fyller hulrommene. Det er noe jeg bør si, men uansett blir det feil. Særlig hvis jeg må prate med det motsatte kjønn om det. «Det motsatte kjønn»?

For et merkelig uttrykk. Hvor ulike må vi egentlig gjøre hverandre?

Det begynte med skandalen rundt Harvey Weinstein. Facebookfeeden min fyltes av #metoo-oppdateringer, og jeg tenkte: «Wow. Så flott, her er det noe globalt på gang. Føkk Weinstein og resten av grisebingen!»

Ikke det at dette var noe nytt. Jeg tenker bare ikke på det så ofte. Stort sett alle kvinner jeg kjenner har vært og blir utsatt for uønsket kroppslig oppmerksomhet i større og mindre grad. Men av en eller annen grunn er jeg aldri til stede når det skjer. Eller er jeg det? Er jeg blind? Døv? Hva er det som foregår? Det er nå det begynner å klumpe seg.

Stort sett alle kvinner jeg kjenner har vært og blir utsatt for uønsket kroppslig oppmerksomhet.

Greia var at jeg oppdaga at få av mine mannlige kompiser postet eller kommenterte #metoo-statusoppdateringene. Og oppdateringene begrensa seg stort sett til: «Hurra for alle kvinner, de er bra modige!»

Ikke det at jeg mistenker noen av mine venner for å være weinsteinere, men det er meg og mine medbrødre som begår disse mindre og større overgrepene. Vi er statistikken. Så hva er det i våre holdninger som gir grobunn for sexistiske kommentarer, tafsing og i siste instans voldtekt? Hva er det med oppførselen vår, og hva er det vi gir videre til sønnene og døtrene våre?

Det er nå det begynner å bli vanskelig. Jeg mener, jeg har da aldri begått noe overtramp. Tror jeg. Greit. Jeg får vel like så godt hoppe i det.

Noen har hviska meg (ganske høyt) i øret at jeg tidlig i 20-årene var et vandrende oppkomme av mannssjåvinisme. Vel oppholdt jeg meg på den politiske venstresiden i Trondheim, så det var ikke noe jeg kunne flagge døgnet rundt. Men jeg så nok ofte på kvinner først og fremst som medaljer, trofeer, smykker, og ikke som en likeverdig partner, kollega, og potensiell venn. (Og ble derfor også livredd hvis jeg traff kvinner som imponerte meg.)

Tidlig i 20-årene var jeg et vandrende oppkomme av mannssjåvinisme.

Utseende og attraksjon kom gjerne i første rekke, og jeg rangerte kvinner – ubevisst – etter hvordan de tok seg ut. Og det hadde jeg også delvis lært av eldre mannlige forbilder.

Jeg husker for eksempel at da jeg var guttunge brukte jeg og en voksen å sitte på stranda, og gi tallscore til kvinnene som passerte. «Se der går en åtter», kunne vi si. «Eller se på hun da!» «Næsj hun er bare en femmer.» Noe som kanskje var morsomt og uskyldig der og da. Men det innførte et «vi» og «dem», og en måte å se på det «motsatte» kjønn, en objektivisering.

Senere i studenttida innførte en kompis uttrykket PBO, som står for det ganske så uelegante uttrykket «pulbart objekt». Når sant skal sies var det noe han hadde hørt, og noe vi lo av. Men likevel. Det er ikke så lekkert å tenke på.

Så var det dette musikkmiljøet jeg vanka i. Hvilke holdninger hadde vi? Jeg husker at kvinner stort sett var forbeholdt enkelte instrumenter, som sang, fiolin, fløyte, klassisk piano, horn. Det vil si pene og pyntelige og ikke så bråkete kunstneriske uttrykk.

Mannsdominansen var relativt total, både i symfoniorkesteret, på konservatoriet, i musikergrava på teatret og ikke minst i bandmiljøet. På øvingslokalet vårt hadde noen tapetsert veggene med gulbrune pornobilder. Bilder som ble sladdet over med svarttusj da kommunen tilfeldigvis kom innom på kontroll. Og i deler av den lille kjendisartistverdenen i byen var kvinner til for og harves over etter konsert.

Det er meg og mine medbrødre som begår disse mindre og større overgrepene.

Ikke det at det er noe bombe at rockebransjen er temmelig testikkeltung. Men det gjorde noe med meg. For eksempel husker jeg at jeg var totalt avvisende til tanken om at kvinner kunne spille trommer og bass, ja i det hele tatt greie å holde en «groove». Kul umulig og høyeste grad ukvinnelig var det. Selv om noen visstnok hadde sett et VHS-opptak av Sheila E. som spilte trommer med Prince.

Mye har selvsagt forandret seg, men likevel. Det er ikke mange år siden jeg ble stående og diskutere elgitarer med en av byens eks-rockestjerner. Temaet var forskjellen på Les Paul og Fender Stratocastere, og vedkommende spurte like greit: «Æ mene ... Like du feite eller like du tynne dama?» Noe som skulle referere til at Les Paul-gitaren var den tynne (og attraktive) dama. Mens stratocasteren var den feite (og lite attraktive).

Nå vil kanskje alfahannene blåse av alt dette. Kanskje vil de mene at «Herregud hva er dette for en korrekt selvpisking? Menn er menn, biologi, og kvinner digger å være påfugler. Som om ikke de objektiviserer oss mannfolk?»

Vi bør derfor være så mye mer nøye med hva vi sier og gjør.

Jeg syns det er komplisert. Ja, jeg tror kvinner objektiviserer like mye som menn. Og kvinner har også sine hersketeknikker. Men jeg tror en vesensforskjell er at vi menn er sterkere fysisk.

Faktum er uansett at halvparten av befolkningen – det «medsatte kjønn»- må passe på hva de har på seg, hva de inviterer til, hvor de går og med hvem. Det er vårt felles problem.

Vi bør derfor være så mye mer nøye med hva vi sier og gjør, og krystallklare på hvor grensene går. Vi bør i det minste melde oss på i samtalen.

Vi er tross alt medmennesker, ikke motmennesker.