«Men alle barn kan ikke lære seg å lese og skrive»

Vi gjør barna våre en bjørnetjeneste dersom vi prøver å skape en motiverende skoledag ved å prioritere ned det faglige innholdet i skolen.

Skolegutt leser

Det er ingen motsetning mellom gode resultater og et godt læringsmiljø i skolen. Selv om noen forsøker å gi inntrykk av det, skriver Høyres stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde. (Ill.foto)

Foto: Shutterstock

For en tid tilbake fikk jeg et underlig spørsmål. «Men alle barn kan ikke lære seg å skrive og lese. Burde vi ikke la de elevene som sliter på barneskolen gjøre helt andre ting, slik at de ikke mister mestringsgleden?».

Det var ingen onde intensjoner i spørsmålet, men premisset er urovekkende.

En gutt på seks år med foreldre med lav utdanning ligger i gjennomsnitt halvannet år bak i språkutviklingen enn de andre elevene i førsteklasse. Han starter langt bak startstreken, og mange av de elevene som gjør det, når dessverre aldri målstreken. Mye tyder på at kunnskapshullene forsterker seg i løpet av skolegangen, og at skolen raskt kan bli en arena for nederlag. Men bare hvis vi ikke gjør noe tidlig nok!

Det kan godt være at kvalifiserte lærere må bruke mer praktiske og varierte pedagogiske metoder før han knekker lese- og skrivekoden. Det kan godt være han trenger intensiv oppfølging i mindre grupper for å beholde læringsgleden. Kanskje trenger han å lære mer systematisk gjennom lek eller praktiske- og estetiske fag for å utvide ordforrådet sitt.

Da han skal få det.

Faglig og sosial utvikling går hånd i hånd.

Norsk skole skal uansett ikke signalisere at lesing, skriving og regning er akademiske ferdigheter for de få, eller at man skal «vente og se og håpe» at han lærer i eget tempo.

Vi gjør barna våre en bjørnetjeneste dersom vi prøver å skape en motiverende skoledag ved å prioritere alt annet enn det faglige innholdet i skolen.

I norsk skole skal ulike elever lære grunnleggende ferdigheter uten å miste mestringsfølelsen. Skolen skal tilpasse seg barna, ikke omvendt.

Falske motsetninger

Siden innføringen av Kunnskapsløftet i 2006 har det blitt en bedre kultur for læring i norsk skole. Femteklassinger leser mye bedre enn før, særlig barn med minoritetsbakgrunn. Elevene gjør det bedre i matematikk og naturfag. Flere fullfører også videregående opplæring.

Til tross for den positive utviklingen, virker det nå som venstresiden er overbevist om at læringstrykk og gode kvantitative resultater er negativt, og står i kontrast til det å utvikle og se hele mennesket.

Dersom man for eksempel vil bruke kartleggingsprøver til å finne ut hvilke skoler som sliter og målrette ressursene til de barna som trenger det mest, blir man beskyldt for kun å bry seg om tester og bidra til skolepress.

Dersom man mener at elever som henger etter i lesing, skriving og regning skal prioriteres og få intensiv oppfølging, så blir man beskyldt for å glemme at skolen har et bredt samfunnsoppdrag og skal lære elevene mer enn grunnleggende ferdigheter. Rett før sommeren ville for eksempel Arbeiderpartiet på Stortinget plutselig ikke lenger prioritere lesing, skriving og regning eller tidlig innsats i skolen. De vil nå likestille innsatsen i alle fag og alle trinn, til tross for at forskningen er krystallklar på viktigheten av å satse tidlig.

Venstresiden har rett og slett begynt å tegne en falsk motsetning mellom kunnskap i og om skolen, viktigheten av grunnleggende ferdigheter og et godt læringsmiljø der elevene mestrer og lærer kritisk tenkning og kreativitet.

Det er ingenting som tilsier at skoler med gode faglige resultater oppnår det på bekostning av elevenes trivsel.

Vi må lære av hverandre

Skal vi løfte de elevene som trenger det mest, må vi lære av de skolene og kommunene som allerede har klart det. Kommuner og skoler i Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland og Oslo er noen eksempler av mange.

Fellesnevneren for mange av disse skolene er at de har prioritert lesing og tidlig innsats, skapt et godt og strukturert læringsmiljø og brukt kartleggingsprøver som et av flere verktøy. Når de finner ut at det er mange elever som ligger under kritisk grense i lesing, prioriteres det økte ressurser, bedre ledelse og kompetanseheving på den enkelte skole.

Kommunene som lykkes er aktive skoleeiere samtidig som de gir lærerne og skolelederne tillit og ansvar til å samarbeide og utvikle god pedagogisk praksis i fellesskap.

På de skolene som lykkes kan både lærerne og rektor navnet på hver eneste elev som står i fare for å bli hengende etter, og de bygger et tverrfaglig lag rundt eleven og samarbeider godt med foreldrene.

Og ikke minst – på de skolene som lykkes trives elevene godt. De føler en sterk tilhørighet til skolen og lærerne, og har god relasjon med lærerne. Det er ingenting som tilsier at skoler med gode faglige resultater oppnår det på bekostning av elevenes trivsel.

Snarere tvert imot, de som arbeider i Skole-Norge vet at faglig og sosial utvikling går hånd i hånd, særlig for de elevene som har det vanskeligste utgangspunktet ved skolestart.

Mennesker bak tallene

Alt i skolen kan ikke måles. Det er heller ikke ønskelig. Skolen skal bidra til nysgjerrighet, selvstendighet og skape trygge ungdommer som både fungerer godt i, og bidrar til, ulike fellesskap.

Men vi har uansett ikke lykkes med skolens samfunnsoppdrag dersom tusenvis av elever går ut av grunnskolen uten å kunne lese, skrive eller regne. I løpet av skoleåret endte rundt 3.200 elever av totalt 61000 elever opp med å mangle karakter i mer enn halvparten av fagene i 10. klasse. Det er færre elever enn på lenge, og det skal vi være glad for. Men det er fortsatt for mange. Og det finnes ingen måte å forklare bort den statistikken.

Skolen skal tilpasse seg barna, ikke omvendt.

Tall betyr kanskje lite, men menneskene bak tallene betyr mye. Når andelen som fullfører videregående skole har økt med 8 prosentpoeng i Hedmark og Oppland siden 2012, så betyr det at 400 flere enkeltelever har fått bedre muligheter til ta egne valg og forfølge sine drømmer.

Jeg lever derfor godt med å bli beskyldt for å bry meg om statistikk, faglige resultater og grunnleggende ferdigheter i skolen.

Det er nemlig usosialt å la være.