I dag har 10 prosent av Norges befolkning diagnosen dysleksi, dyskalkuli eller spesifikke språkvansker (SSV). Trolig er dette tallet enda høyere, og diagnosen rammer derfor flere enn de som blir plukket opp av systemet.
Dagens testsystem er altfor dårlig. I Norge i dag finnes det eksempler på elever som har alvorlige lese-og-skrive vansker, men fordi de kan alfabetet får de ikke diagnosen de hadde trengt for å få hjelp. Noe annet som ikke holder mål, er rutinene for hvem som blir testet og ikke.
Jeg vet godt hva jeg snakker om, fordi jeg er akkurat en slik elev selv. Helt siden jeg begynte i første klasse har mine «små» feil blitt påpekt av lærere. På hver innlevering kom de samme tilbakemeldingene. Det kunne være feil punktsetting, mangel på dobbel konsonant eller feil tolkning av oppgaven.
Lærerne mine så på dette som bagateller gjennom hele barneskolen, fordi jeg jevnt over gjorde det bedre på skolen enn de fleste.
Da jeg kom til sjuende klasse og fortsatt ikke kunne de grunnleggende grammatikkreglene, eller leste feil på selv de enkleste tekster, var det ingen som stilte spørsmål ved hvorfor jeg ikke kunne det en tredjeklassing burde kunne.
Så kom ungdomsskolen. De samme feilene vedvarte, men frustrasjonen vokste seg større. Jeg har alltid hatt høye forventninger til meg selv, og dårligere karakterer ble et bunnpunkt.
Heldigvis for meg møtte jeg de rette lærerne. Både kontaktlærer og faglærer i engelsk så feilene og tok dem på alvor. Men igjen møtte jeg systemet i døra. Den lokale PP-tjenesten ville ikke undersøke meg videre, fordi karakterene mine var for gode til at jeg kunne være dyslektiker.
Lærerne mine stoppet uansett ikke, de pushet på og til slutt fikk jeg dysleksidiagnosen i 9. klasse.
Da hadde jeg gått ni år på skolen. Ni år med gode resultater, men også mye frustrasjon og merarbeid. For hvorfor fikk jeg ikke til de «små» tingene jeg burde få til?
Det var ikke slik at diagnosen forandret meg, men det var likevel nyttig å få den. Det hjalp meg med å forstå hjernen min. Det gjør også at jeg kan være litt mindre hard mot meg selv når kunnskap ikke vil sette seg med en gang, eller jeg får tilbake en tekst med røde streker. Andre rundt meg blir fortsatt like overrasket når de får vite at jeg har lese- og skrivevansker, for jeg er fortsatt en som overkompenserer og oppnår gode resultater.
Det er den følelsen av overraskelse fra andre vi må gjøre noe med.
Når vi tenker på dyslektikere, virker det som alle tenker på elever med tydelige og åpenbare utfordringer som viser seg tidlig. Det stemmer ikke alltid.
Samtidig er det disse elevene som først og fremst blir testet. Allikevel sitter det elever i norske klasserom som klarer seg over gjennomsnittet bra. De klarer seg så bra at de får være i fred, og lærene ser på de gjentatte feilene som bagateller. Elever som meg.
Ettersom årene går vil det kanskje bli stilt spørsmål ved at de ikke kan dobbeltkonsonant eller ikke kan lese fort nok. Noen av disse vil få diagnosen sin altfor sent inn i skoleløpet sitt. Mange vil gå gjennom livet og aldri få diagnosen.
Felles for alle disse er at hvis de klarer å få gode karakterer, er det på grunn av overarbeid og overkompensasjon. Hvis de hadde fått vite tidligere at de er dyslektikere, selv om de ikke er hardt rammet, ville de fått en langt bedre skolehverdag i mange år. Bare fordi de kjente til sin egen situasjon.
Vi møter fremdeles fordommer om lese- og skrivevansker. Det finnes mange som tror at dyslektikere er dummere enn andre. De fordommene må vi sørge for å fjerne.
Det er derfor testingen for dysleksi må bli gjort hyppigere gjennom skoleløpet. Vi må få en lavere terskel for å teste elever, slik at alle kan få muligheten, og lærerne må være klar over at det er slik det skal være.
Det må gjøres for alles skyld. Både de som viser sterke symptomer og de som viser mildere symptomer.
