Homøopatien har to hovedprinsipper som stammer fra 1700-tallet. Det første sier at for å finne en kur mot en lidelse, må du lete etter de stoffene som gir de symptomene du har. Med andre ord - likt kurerer likt. Problemet er at mange av disse stoffene er giftige, og derfor må de fortynnes.
Dette leder oss til det andre hovedprinsippet: Jo mer du fortynner et middel, jo mer effektivt blir det, forutsatt at det blir gjort på en riktig måte.
Seriefortynning

Metoden som dagens homøopater bruker, kalles seriefortynning. En dråpe blir blandet med 99 dråper vann eller alkohol. Blandingen rystes deretter kraftig. På denne måten overføres den legende kraften fra det virksomme stoffet til vannet selv. Resultatet er en blanding som er fortynnet 100 ganger.
Men fortynningen fortsetter. Og her starter også konflikten med naturvitenskapen. Fortynningen kalles nå 1C, men nå deles blandingen opp i ytterligere 99 deler. Og slik fortsetter det. Ved 6C er medisinen fortynnet en million million ganger. Det tilsvarer en dråpe i 20 svømmebasseng. Seks fortynninger til gir deg 6C - det tilsvarer en dråpe i Atlanterhavet. Men selv ikke dette er nok. En vanlig fortynning er 30C. Da vil selv en dråpe i alle verdenshav til sammen være en høyere konsentrasjon enn den homøopatiske midlet.
Ingen molekyler igjen

I over 100 år har homøopater og naturvitere kranglet. Naturvitenskapen sier at dersom et legemiddel overhodet skal ha noen effekt, må det i det minste være ett molekyl tilstede. Men den hyperfortynnede oppløsningen inneholder trolig ikke et eneste molekyl av det virksomme stoffet. Homøopatene på sin side sier at produktene deres har legende effekt.
Allergispesialist med ny oppdagelse
I 1988 gjorde den franske vitenskapsmannen Jaques Benveniste en oppdagelse som fikk han til å tro at homøopatene hadde rett. Benveniste arbeidet med allergier, og spesielt undersøkte han en type hvite blodlegemer, såkalte basofile granolycytter, som er innblandet i allergiske reaksjoner.

Når de kommer i kontakt med noe du er allergisk mot, blir de aktivert. Benveniste utviklet en test som kan avgjøre om en person er allergisk mot et stoff eller ikke. Han tilsatte et fargestoff som som farger de ikke-aktive blodlegemene blå, mens de aktive er som før. Ved å telle de blå cellene, kunne han finne ut om det hadde vært en reaksjon eller ikke.
Men plutselig skjedde det noe uventet. Forskeren hadde fortynnet testmidlet med vann slik homøopater gjør, og resultatet var en løsning så fortynnet at den ikke skulle ha noen effekt. Men merkelig nok var det en reaksjon. De hvite blodlegemene var blitt aktivert. Når et stoff ble fortynnet til homøopatisk nivå, virket det som resultatet ble en helt spesiell form for vann.
Vannets hukommelse i Nature
Benveniste syntes at funnene var såpass oppsiktsvekkende at han skrev en artikkel om dette til det presisjefylte tidsskiftet Nature. Redaktøren, Sir John Maddox, mente innholdet var tvilsomt, men samtidig kom det fra en respektert forsker.

Redaktør Sir John Maddox
Maddox sa at han ville trykke artikkelen dersom han og to andre fikk komme på en inspeksjon i Benvenistes laboratorium. Her ble eksperimentet gjentatt, med Maddox tilstede i tillegg til forskeren Walter Stewart og skeptikeren og tryllekunstneren James Randi.
Og eksperimentet var vellykket. Men Maddox ønsket en ny runde, og denne gangen skulle ikke de som utførte eksperimentene vite hvilke glass som inneholdt vanlig vann og hvilke som inneholdt det homøopatiske vannet. Da ble plutselig utfallet et annet. Det homøopatiske vannet hadde like liten effekt som det vanlige vannet. Hele affæren gjorde sitt til at Jaques Benveniste mistet sitt gode rykte som en seriøs og dyktig forsker.
Placebo-effekten
Noen skeptikere avviser homøopati med at det egentlig dreier seg om den såkalte placebo-effekten. Med andre ord, at troen på at pillen vil hjelpe utløser krefter i sinnet som gjør stresset mindre, noe som igjen forbedrer helsen.

Men hvordan kan homøopati virke også når det ikke er noen placebo-effekt, som for eksempel når pasienten ikke engang aner at hun får medisin? Mange dyr blir nemlig behandlet med medisin, ofte med meget god effekt. Men erfaringer fra fjøs og staller overbeviser ikke skeptikerne innen naturvitenskapen. De krever den høyeste grad av bevis før homøopatien kan godtas. Og forsøkene må gjøres under strenge betingelser der man sammenligner medisinen mot en placebo. Slike forsøk er gjort flere ganger, og dataene fra disse forsøkene viser at de homøopatiske medisinene har en effekt. Men resultatene kan ikke forklares vitenskapelig.
Homøopati-testen

Royal Society
Erkeskeptikeren James Randi lover på sine nettsider ut 1 million dollar til dem som kan bevise det naturvitenskapelige umulige. BBC tok utfordringen - og samlet eksperter fra noen av Storbritannias ledende forskningsinstitusjoner for å prøve å bevise at vannet har hukommelse. Ved to ulike institusjoner ble den homøopatiske fortynningen analysert og prøvd ut. Til slutt ble svarene telt opp i kontrollerte omgivelser og med James Randi og en rekke andre personer tilstede.
Resultatet var negativt for homøopatien. Forskerne fant ut at det var helt tilfeldig hvilke prøver/svar som inneholdt homøopatisk fortynning.
Ble sendt i Schrödingers katt 24. april kl. 19.30