Diagnosen bak galskapen

De fleste brikkene falt på plass da Arvid Mæland fikk resultatet fra utredningen.

Den umettelige trangen til å ha nye prosjekt på gang, det ene påfunnet sprøere enn det andre, hadde plutselig en logisk forklaring.

Som da han gikk baklengs ned Kilimanjaro, tok med esler i førstegangstjenesten eller ville sprenge en fiskedam med dynamitt.

Resultatet legen la frem i 2015 var etterlengtet informasjon:

Arvid Mæland har hyperkinetisk forstyrrelse, på folkemunne kjent som ADHD.

Uten en ritalinpille i sikte hadde diagnosen fått fritt spillerom i sinnet, lik kull som blir hevet inn i en allerede overtent forbrenningsovn.

Med fasit på det evige tankespinnet i hånd fortsatte jærbuen å styre unna medisinene. Han vil ikke miste seg selv og rastløsheten han anser som en positiv drivkraft.

– Bare tenk hvor mye jeg har fått oppleve takket være ADHD-en.

Stresset som følger med slik en høyoktan livsstil har dog krevd mye av helsen. Om han ikke roer tempoet risikerer han å bli utbrent.

De tre skilsmissene han har vært gjennom vitner også om et hardkjør som har gjort nære relasjoner utfordrende.

Med en nyfunnet kjærlighet i Sigfrid føler 54-åringen det omsider er på tide å roe seg ned. Han er ingen ungfole lenger og må begynne å lytte til kroppen.

På Lauperak gård i Rogaland skal han forsøke å finne den riktige balansen: Ha et gøy og innholdsrikt liv uten å kjøre seg selv i grøften som en bil uten bremser.

Det kan fort bli den vanskeligste oppgaven den energiske jærbuen har brynt seg på til nå, og det sier sitt.

Leven og lastebil

At Arvid Mæland var en karakter utenom det vanlige ble tydelig for omverdenen allerede da han gikk i 4. klasse.

En dag den unge jærbuen skulle vært på skolen dro han i stedet til dyreparken for å kjøpe Afrikanske dverggeiter til foreldrenes gård. Der fikk han styre og stelle ved siden av den kjedelige skolegangen.

Grunnet Arvids unge alder havnet kjøpet i avisen, og rektoren på skolen fikk nyss om hendelsen. Han spurte derfor bondespiren om han ikke kunne ta med seg geitene til skolegården slik at også klassekameratene kunne få se dem.

Det synes Arvid var en god idé, han mislikte ikke akkurat å være i begivenhetens sentrum. Neste dag tok han med seg dverggeitene til skolen som avtalt.

Problemet var bare at han kom kjørende i faren sin lastebil.

Med en 4.-klassing bak rattet ble det naturlig nok et voldsomt oppstyr på skolen.

– Det er klart han rektoren ble veldig sint da, men han kunne jo ikke ringe politiet. Det var han som hadde bedt meg hente geitene, han spesifiserte bare aldri hvordan de skulle hentes.

Arvid hadde dermed gjort sitt første store sprell, og markerte seg som en gutt med et litt annerledes sinn enn de andre.

Han hadde en iboende rastløshet som gjorde det umulig å følge med i timen, jærbuen satt hele tiden og vippet på stolen.

Noen år etter lastebilhendelsen, og med et stadig sjeldnere oppmøte på skolen, droppet Arvid til slutt helt ut av skolesystemet.

Endelig kunne han drive med det han faktisk likte, å stelle med dyr og finne på sprell med originalene i bygden.

Snart skulle jærbuen også oppdage interessen som ble starten på hans fartsfylte tilværelse.

Reiser uten grenser

Arvid var 24 år første gang han satt fot i det store utland. Han skulle besøke broren sin som hadde bosatt seg i Canada, og var på veien innom USA.

Jærbuen merket fort at kulturen der resonnerte med ham, han fikk se store rancher, dyre biler og fargerike individualister. Her var det lov å være seg selv fullt ut.

Janteloven, som Arvid alltid hadde mislikt, var fraværende.

Med disse inntrykkene i hus dro den nybakte cowboyen hjem til Norge med en hvileløs trang til å oppleve andre kulturer.

Ikke lenge etter startet han byrået Arvid Mælands Spesialreiser, med seg selv som reiseleder. I kjent stil ble jomfruturen en improvisert affære.

– Første gang jeg skulle kjøre Route 66 hadde jeg nettopp ankommet Los Angeles og aldri rørt en motorsykkel før. Plutselig skulle jeg kjøre fremst på en syvfelts motorvei og lede an med 20 personer bak meg.

Stuntet gikk bra, og i etterkant serverte Arvid en treffende analogi til reisefølget: «Det er jo umulig å vite om du er god i piano hvis du aldri har prøvd det før. Du kan være kjempegod, men da du må først prøve for å finne ut om det stemmer.»

Med et slikt bare-å-hoppe-uti-det-mantra fartet Arvid rundt med reisegrupper over hele verden, fra Sibir til Peru til Tanzania.

– I perioden 1996 til 2003 hadde jeg over 300 reisedager i året.

Den fartsfulle tilværelsen var gøy, men også utmattende for cowboyen. Han kunne ikke tillate å slippe seg nedpå når han selv var ansvarlig for opplegget.

ADHD-en gjorde dessuten at logistikken ikke alltid gikk opp. Å fikse de uforutsette hendelsene som dukket opp krevde mye av et travelt sinn.

Samtidig som det hektiske reiselivet sto på som verst, fant Arvid ut at han ville starte et nytt prosjekt i hjemtraktene i tillegg.

For første gang begynte kroppens varsellamper å blinke.

Borte bra, hjemme best

Dagene Arvid ikke føk fra kontinent til kontinent tilbrakte han hjemme på gården sin i Klepp kommune. Naturligvis krevde det hvileløse sinnet at han måtte gjøre noe spennende der også.

Cowboyen likte at det var liv og leven rundt ham, men med mindre han fant på noe selv var livet i bygda rolig.

I 1995 startet han derfor festlokalet Huse på Jæren, endelig skulle det skje gøye ting også på hjemmebane.

Firmaene han tok med seg på reise rundt om i verden kunne nå komme til Klepp for kvelder med teambuilding og andre festligheter.

Arvid arrangerte også kurs i linedance, swing og salsa, holdt auksjoner, stelte i stand konserter og fikset større selskaper.

Han merket så smått at det begynte å bli vel mange jern i ilden. Å holde liv i et reisebyrå og et festlokale omtrent på egen hånd kostet voldsomt med krefter.

– En kveld skulle jeg få to hundre gjester på besøk, men siden jeg var så travel rakk jeg ikke å begynne på middagen før én time før de kom. Det gikk seg til, men jeg måtte gire meg kraftig opp for å klare det. Ofte var det mye stress og styr.

På toppen av alle gjøremålene havnet Arvid i flere konflikter med Klepp kommune. Klammeriene hadde grobunn i uenigheter om skjenkeløyve til Huse på Jæren og om byggetillatelser til utviding av lokalene.

Bonden hadde eksempelvis en lei tendens til å søke om byggetillatelse først etter nye utbygginger allerede var gjort.

For første gang kjente Arvid at den travle livsstilen var skikkelig slitsom. Likevel fortsatte han å kjøre på, det rastløse hodet gav ham ikke mange andre alternativer.

Cowboyen tok dermed på seg enda et omfattende prosjekt, denne gang i utlandet.

Det var da kroppen sa ifra at nå er det nok.

The American Dream?

Som så mye annet var prosjektet et spontant innfall. Etter å ha guidet flere turer rundt i USA falt Arvid for et frodig fjellandskap nord i delstaten Arkansas.

I 2005 fant han en ranch i området til salgs på internett, og kunne ikke annet enn å slå til.

– Jeg la inn et bud bare fordi jeg likte meg der. Budet lød på 4.5 millioner kroner selv om jeg kun hadde 300 000 kroner på konto. Jeg trodde jeg kunne låne penger i USA, men fant fort ut at det ikke gikk.

Eieren av ranchen tilbød da selv å låne penger til Arvid. Cowboyen måtte naturligvis kunne garantere tilbakebetalingen, noe han mente å kunne.

Avtalen var i boks, nå gjensto det bare å oppdrive midlene.

Heldigvis for Arvid ville hans gode venn Olav Stangeland kjøpe tomt på ranchen, og senere kom andre rike jærbuere til for å kjøpe tomteplass.

Snøballen hadde begynt å rulle og det samme hadde kronene inn på jærbuens konto. Etter to måneder kunne han betale ut ranchen i kontanter, og lånet med den tidligere eieren var gjort opp.

Arvids drøm om en norsk landsby i USA, døpt Norway Ranch, kunne endelig ta form, men slitet med å få det til viste seg å være tyngende.

Han hadde solgt over hundre tomter, i et område som var fortsatt bare var ødemark og skog. Han måtte få fjernet skogen, lage veier, legge inn vann og annen infrastruktur, samt bygge 30 store hytter.

Presset på cowboyen var enormt.

En dag oppi alt arbeidet kjente Arvid plutselig at lungene føltes stramme, som om en hyssing var knyttet rundt dem. Pusten begynte å løpe vekk fra ham, og en følelse av panikk slo inn.

Hyperventileringen ville ikke gi seg, men tiltok i styrke. Grepet av panikk følte jærbuen at han stirret døden i hvitøyet. Han klarte ikke å bevege seg, frykten hadde lammet ham.

Det var det mest skremmende han hadde opplevd.

Litt etter litt merket Arvid at dødskloen løsnet taket i brystet. Han fant etter hvert tilbake til seg selv, men var helt utmattet.

Det første panikkanfallet var et faktum, og signalet var tydelig: Ro ned nå, ellers kan det virkelig gå galt.

Drømmen brister

ADHD-en gjorde at det å slå på håndbrekket var lettere sagt enn gjort. Arvid måtte leve et fartsfylt liv, han hadde blitt gal om han skulle levd et vanlig, rolig et.

Tvert imot likte cowboyen det som jaget ham opp i tempo, han var jo glad for alt diagnosen tillot ham å oppleve.

– Det er i grunn «grævla» kjekt.

Men at Arvid var takknemlig for energien han måtte få utløp for betød ikke at kroppen var det.

Adrenalinrushene kunne ikke lenger legge lokk på den stadig mer tynnslitte helsen. De fæle panikkanfallene inntraff etter hvert hver gang noe krevende måtte håndteres.

De ble særlig hyppige da Norway Ranch-eventyret begynte å gå opp i limingen.

Det oppsto gnisninger mellom Arvid og enkelte av beboerne om både tomt, penger og juridiske hensyn, og konfliktene påvirket hverdagen hans enormt.

I 2011 kom også dårlige økonomiske tider til USA, og jærbuen solgte deler av Norway Ranch med store tap. Fremtiden til ranchen, med den subtilt navngitte hovedgaten Arvid Mæland Boulevard, så ikke lenger lys ut.

Jærbuen ble til slutt så lei av konfliktene som kastet mørke skyer over både prosjektet og hverdagen at han i 2012 solgte hele ranchen.

Det som lenge hadde sett ut til å bli en svært profitabel affære endte ifølge jærbuen opp med å gi null økonomisk utbytte.

Han ville aldri vært Norway Ranch-opplevelsen foruten, men måtte innse at prosjektet ikke nødvendigvis var fordelsmessig med tanke på helsen.

Da cowboyen kom hjem til Norge var han lei konflikter og stress. Han la ned festlokalet sitt på Klepp og tenkte det kanskje var på tide å lytte til kroppen som stadig oftere tryglet om pause.

Huse på Jæren var historie og det samme var hans tid på vestlandet. Jærbuen hadde som intensjon å finne roen en annen plass.

I stedet var han uvitende på vei opp sitt livs bratteste motbakke.

Skygger fra fortiden

Arvid var tilsynelatende heldig da han fikk kjøpt herskapelige Klones gård i Vågå året etter, i 2013.

Han visste ikke helt om han hadde økonomien til kjøpet, og vant heller ikke budrunden, men fikk likevel budet godkjent fordi kommunen ville ha den sprudlende cowboyen til bygda.

En slikt tilskudd til lokalsamfunnet måtte jo være positivt.

Oppholdet på Klones gård fikk dog ingen drømmestart.

Arvid hadde fortsatt en pengedisputt fra Norway Ranch hengende over seg, og en rolig dag i Vågå dukket det opp en torpedo for å kreve inn det som ble påstått å være uoppgjort.

Cowboyen ble etter noen diskusjoner ganske god venn med torpedoen, og følte innkreveren forsto hans side av saken.

– Etter vi hadde snakket en del sammen gjorde jeg opp for meg og saken tatt hånd om.

Dessverre for Arvid fikk han et uheldig søkelys på seg etter hendelsen.

Pengekrangelen og torpedovisitten resulterte i masse negativ omtale i lokalpressen, noe som gikk hardt innpå jærbuen.

I tillegg til de mindre flatterende artiklene som sirkulerte måtte bonden streve med en ellers arbeidstung hverdag.

Tilværelsen var langt fra det noenlunde rolige livet han hadde sett for seg.

Den verste tiden

Cowboyen fant ut han måtte jobbe døgnet rundt for å få til noen form for inntekt på gården.

På toppen av det hele fikk han lokale myndigheter på nakken grunnet et par tiltak han iverksatte.

Blant annet fjernet han en hel åsside med skog for å bygge et asylmottak, uten å ha søkt om hverken lov eller godkjenning til noen av delene.

Dette falt ikke i god jord hos myndighetene, og de langdryge konfliktene forsuret tilværelsen i Vågå ytterligere.

Situasjonen førte til at Arvid en periode fikk panikkanfall hver eneste dag. Det var det tydeligste tegnet hittil på at bonden holdt på å slite seg i hjel.

Stresset hadde tatt fullstendig overhånd over det rastløse og slitne hodet. Han hadde som vanlig noen sprell og påfunn på si som også krevde sitt.

På denne tiden ble bonden diagnostisert med ADHD, en diagnose han nok hadde fått mye tidligere om han var født i 1998 og ikke 1968.

Endelig forsto cowboyen seg selv bedre, han hadde levd et helt liv uten å vite årsaken bak hans hvileløse natur.

Han skjønte at han måtte komme seg vekk fra Klones gård, helsen ville ikke lenger tåle det høye tempoet hverdagen krevde.

I 2016 solgte Arvid gården og flyttet fra Vågå, selv om han i grunn likte bygda og folkene.

– Årene fra 2013 til 2016 var nok de verste i mitt liv, hvert fall rent jobbmessig.

Lysglimtet på Lauperak

Legen Arvid hadde i Vågå advarte om at han snart måtte begynne å la kroppen hvile. Det konstant høye tempoet hadde sakte, men sikkert slitt ham ned.

Så lenge cowboyen kan huske har han også slitt med å sove. Tankene spinner for mye om kveldene, og om morgenene tvinger rastløsheten ham opp før hanen galer.

De søvnløse nettene og travle dagene, kombinert med den frenetiske livsstilen, har etterlat dype furer i Arvids ansikt.

All røykingen har heller ikke gjort ham noen tjenester. En periode gikk cowboyen gjennom 50–60 sigaretter hver dag. At helsen har tryglet etter en pause er ikke så rart.

– Ingen kropper klarer å ha et slik tempo jeg har hatt for alltid. Når du da er nede blir det ekstra tungt å komme seg opp igjen for å gutse videre.

Etter oppholdet i Vågå ble Arvids neste stoppested for å finne roen fredelige Lauperak i Bjerkrei kommune.

Han hadde denne gang ikke penger til å kjøpe gården, men begynte i stedet å leie den i 2020. Hans forsøk på å implementere en roligere hverdag skulle snart vise seg å gå bedre enn på Klones.

Først måtte jærbuen dog gjennom sin sedvanlige juridiske disputt, evnen til å havne på kant med loven var han fortsatt ikke kvitt.

Da han gjorde låven på Lauperak gård om til en festsal, kalt Kongestova, havnet han i klammerier med både nabo og kommune.

Historien repeterte seg, ADHD-en gjorde at det falt Arvid naturlig å gjøre endringene først, og så stille de nødvendige spørsmålene etterpå.

Men i motsetning til tidligere i livet spant ikke det juridiske trøbbelet ut av kontroll. Han slapp tvangsmulkten som ble tatt opp i Formannskapet og stridsøksen ble begravd.

Viktigst av alt var det faktum at påkjenningene ikke trigget nye panikkanfall.

Jærbuen fikk omsider et håndfast bevis på at han nøt godt av å ha en roligere hverdag.

En diagnose som duger

– Jeg har nok aldri vært lykkeligere.

Det har gått over ett år siden sist dødskloen hogg tak i Arvid. Han har lært seg en teknikk for å gjenvinne pusten når den holder på å spinne ut av kontroll.

Dessuten gjør det mindre hektiske livet at han sjeldnere kommer opp i stressende situasjoner.

Å ikke skulle la seg friste ut på nye, hektiske prosjekt er fortsatt en krevende jobb. ADHD-en blir han tross alt aldri kvitt.

Nå har han derfor mindre omfattende gjøremål som hjelper ham å holde diagnosen i sjakk, som hjelper på å ikke la det spinnende hodet drive opp et uforsvarlig høyt tempo.

Han arrangerer blant annet sommerleirer for rastløse barn som kan minne om hvordan han selv var som ung. I tillegg planlegger han uthogging av Kong Harald i et fjell i den lokale dalen, og er med på å styre skjebnen til en viss Haaland-statue.

Cowboyen mener selv at disse påfunnene er lite krevende i forhold til alt han holdt på med før. Med Sigfrid i armkroken har han ytterligere et incentiv til å holde det slik.

Tre skilsmisser er nok for ett liv.

Arvid tror han denne gang skal klare å opprettholde freden. Han vil nok aldri bli i stand til å sitte helt stille i båten, fortsatt er det mye som skjer rundt ham, men trøkket i hverdagen er vesentlig mindre enn før.

Så lenge det er noe nytt som skjer hver dag er bonden fornøyd.

– Å fylle bensin og å hente posten er noe av det verste jeg vet for det er aktiviteter som gjentar og gjentar seg. Jeg ønsker ikke å leve dagen slik den var i går, og det kan jeg takke ADHD-en for.

Tross det frenetiske tempoet diagnosen har pisket frem, med alt stress og helsetrøbbel det innebar, er cowboyen til syvende og sist klar i sin sak:

Han ville aldri vært ADHD-en foruten.

Takknemligheten for alt han har rukket å oppleve veier mye tyngre. Han anser det som en styrke å ha en hjerne som ikke fungerer helt på samme måte som alle andres.

– Tenk om jeg ikke hadde hatt diagnosen, det hadde vært et kjedelig liv det.

I stedet har den kontroversielle cowboyen et usedvanlig innholdsrikt og turbulent liv å se tilbake på, og antakelig mange flere unike påfunn å se frem til.

• Se hvordan det går med Arvid Mæland og hans nye prosjekt i Cowboyen og Kongen.