Presentasjonsbilde Mikael og Vetle

GODE VENNER: Mikael Andrés Briskelid Martinez og Vetle Sæves Jacobsen var nære venner før hjertestansen. Nå har båndet blitt ennå tettere.

Foto: John-Andre Samuelsen / NRK

Når et ungt hjerte slutter å slå

De pleier å ha det litt moro med hverandre. Akkurat som alle andre 14-åringer. Men denne dagen drar bestekompisen det for langt.

Nå må du slutte, rekker Vetle å tenke før han legger merke til Mikaels hender.

Hvorfor ligger de inni eikene på sykkelhjulet? Det ser jo helt merkelig ut?

Noe er feil

Det er midt på ettermiddagen i Helgeroa utenfor Larvik. Aprilsola varmer godt når den først titter frem bak skyene.

Etter noen runder rundt fotballbanen hiver Mikael etter luft. Han legger seg ned ved sykkelstativet for å hvile.

De har gitt på litt ekstra i løpetesten under egentreningen i gymmen. Kompisen virker mer andpusten enn vanlig, synes Vetle.

Han rekker så vidt å starte på runde nummer tre før uroen tar over. Noe er feil, Vetle kjenner det i hele seg.

Når han kommer tilbake er Mikaels øyne åpne, men blikket er fjernt.

Kompisen ligger bare der. Uten en lyd. Pusten er borte.

En levende dukke

Først forsøker Vetle å riste liv i kompisen. Klapper han på kinnet og prøver å få kontakt.

– Hallo? Mikael?

Det er helt stille før Mikaels øyne brått vrenger seg bakover.

Vetle blir satt ut av det han ser.

Han hører hvordan noen skriker høyt etter hjelp. Raskt oppdager han at det er han selv som roper.

De eneste som er i nærheten er klassekameratene Luna og Jenny. De kommer løpende til fra andre siden av banen.

Med skjelvende fingre taster Jenny inn nødnummeret. Hun setter telefonen på høyttaler.


– Hva er det som har skjedd?
– Vi skulle ha en sånn test, og så plutselig lå han helt stille.
– Er han våken nå?
– Nei, han er ikke våken.
– Vi skal komme og hjelpe dere.
– Han har en hjertefeil.
– Hvordan puster han?
– Han puster ikke.
– Nei, da skal vi starte gjenopplivning sammen. Jeg skal fortelle deg hvordan du skal gjøre det.
– Oi, ok.

Vetles kropp slår over på autopilot.

Dette har han trent på bare noen uker i forveien, på en kald plastdukke i svømmehallen. Det var noe ganske annet.

Han hadde aldri sett for seg at han skulle gjøre dette på ekte. Han er jo bare 14.

De tunge minuttene

Innimellom kommer det gurglelyder fra kompisen. Kanskje han våkner nå?

Vetle kjenner på et lite håp. Selv om dama fra ambulansesentralen ber ham fortsette å trykke.

Det er så tungt. Snart orker han ikke mer, selv om han vet at han må fortsette. For Mikaels skyld.

«Vær så snill. Please ikke dø» ber han inni seg.

– Finnes det en hjertestarter i nærheten, spør dama i telefonen.

Matbutikken har en, kommer Vetle på. Jenny løper alt hun kan for å få hentet den.

Så går minuttene. Tretti trykk på brystkassa. Igjen og igjen, i det som føles som en evighet.

Gjør han det riktig? Hva skjer nå? Skal Mikael aldri våkne?


– 26, 27, 28, 29, 30. 1, 2, 3, 4 ...
– Hvor gammel er han?
– Han er 14.
– 14 år?
– Ja, nå lagde han lyd her... Mikael! Mikael!Han lagde lyd?
– Ja, bare fortsett. Det er kjempebra. Bare fortsett med hjerte- og lungeredning.
– 15, 16, 17, 18 ...

En pause

Den lyse luggen detter ned i øynene. Mellom hårstråene ser han Mikaels gyllenbrune hud.

Han forsøker å holde blikket unna ansiktet. Kompisen ser annerledes ut. Han er ikke lik seg selv. Det er ikke sånn Vetle vil huske ham.

En voksen kommer til. Det er Lunas stefar. Nå kan Vetle endelig slippe grepet og få en pause.


– Hører du den tikkinga?
– Ja.
– Du skal trykke i den takta. 4, 5, 6, 7 ...
– Er ambulansen langt unna?
– Det er to ambulanser på vei. Den ene er bare noen få minutter unna.
– Ja.

Det eneste som står i Vetles hode er å få tak i Mikaels mamma. Hun må få vite.

Han springer mot det grå huset like ved banen. Fingeren hans trykker på ringeklokka, men har ikke tid til å vente på at noen skal åpne.

Moren til bestekompisen skvetter i det han river opp døra.

– Det har skjedd noe med Mikael! Du må komme! Han er bevisstløs!

Han ser hvordan panikken stiger i øynene hennes. Hun slipper vaskebøtta i gulvet med et dunk.

Sammen løper de alt de kan ned mot fotballbanen. Hun med for store sko, og Vetle med tårer som svir bak øyelokkene.

Redningshelikopteret lander

Der ligger han. På akkurat det samme stedet. Vetle blir nesten skuffet. Hvorfor kan han ikke bare våkne igjen, og si at alt dette er tull?

Men hittil har ikke Mikael rørt seg en millimeter.

Ikke før kroppen hans hopper til av støtet fra hjertestarteren. Vetle lukker øynene. Han klarer ikke å se på.

Lyden fra maskinen får det til å gå kaldt nedover ryggen.

I det samme svinger en ambulanse med blålys inn på fotballbanen. En liten støvsky legger seg rundt dem.

Det strømmer til med ambulansepersonell. Bak luftmasken kan han så vidt skimte ansiktet til Mikael. Pakket inn i et helseteppe løftes den livløse kroppen opp på båren.

Var det han gjorde godt nok? Får han se bestekompisen sin igjen? Dør Mikael nå?

En voldsom brumming fyller lufta og vinden slår mot Vetle.

Rett over hodene deres henger et redningshelikopter. Sånne har han bare sett på TV.


– De barna som ringte inn, er de der fortsatt?
– Ja.
– Bare sånn at vi får tatt vare på dem også. Dere må si ifra til de som ringte inn at de har gjort en kjempejobb. De starta hjerte- og lungeredning med en gang.

Plutselig har Vetle fått nok av alle inntrykk. Han klarer ikke å være der mer.

Han setter seg på sykkelsetet. På vei hjem begynner telefonen hans å ringe.

Mikael i ambulansen

INN I AMBULANSEN: Før redningshelikopteret landet tok ambulansepersonell seg av Mikael. Deretter ble han fløyet til Rikshospitalet hvor han gjennomgikk en operasjon.

Foto: Privat

Telefonen

Det er søsteren Helene. Hun har hørt rykter om at en 05-er har fått hjertestans. Hun vil forsikre seg om at det ikke er Vetle.

Han dumper ned i sofaen og ringer foreldrene for å fortelle. Når de kommer hjem klarer han ikke å holde tårene tilbake lenger. Følelsene tar overhånd og slår ham rett i ned.

Den natten sover Vetle bare to timer. Tankene kverner. Bilder av Mikaels hånd spiller i hodet hans. Den faller mot bakken der han ligger ved syklene.

Har han gjort det riktig? Vil Mikael overleve? Kommer de til å kunne være sammen i sommer?

De neste dagene tikker det jevnlig inn meldinger fra Mikaels mor, Inger Kristine. Legene har ikke funnet ut hvorfor Mikaels hjerte stanset. Men han har en medfødt hjertefeil.

Samtidig forsøker Vetle å koble vekk de vonde tankene på dagtid.

Han møter venner, og spiser is med Jenny og Luna som hjalp til den dagen det skjedde. De snakker om Mikael.

Fire dager senere ringer Vetles telefon.

Uten minne

– Det er en som gjerne vil snakke med deg, sier stemmen i den andre enden.

Vetle kan ikke tro det. Selv om han er litt trøtt og hes, hører han hvem det er. Han må nesten klype seg i armen. Bestekompisen lever.

Etter praten forsvinner marerittene om natta. Endelig kan han sove godt. Vetle kjenner et stikk av uro for at det kan skje igjen, men nå vet han hva han skal gjøre.

Den første helgen etter at Mikael har kommet hjem overnatter Vetle hos han. Det føles trygt. Særlig nå som pacemakeren under T-skjorta passer litt ekstra på kompisen.

Mikael husker ingenting fra den dagen det skjedde. Det gjør knapt Vetle heller. Han føler seg nesten litt brydd av all skryt han får.

Den dagen de ringte inn til AMK-sentralen var det Rebekka Sørfjord som satt i andre enden. Det er en samtale hun sent vil glemme.

AMK-sentralen Rebekka Sørfjord

I ANDRE ENDEN: AMK-operatør Rebekka Sørfjord husker godt telefonen hun fikk fra ungdommene på Nesjarbanen. Hun er imponert over innsatsen deres.

Foto: John-Andre Samuelsen / NRK

Nå møtes de ansikt til ansikt for første gang. På fotballbanen.

Sørfjord er sikker på at Luna, Jenny og Vetle reddet Mikaels liv. De handlet raskt, akkurat slik man skal gjøre. Og ikke minst så turte de å ringe til 113.

– Jeg er så innmari imponert over dere, som ringte inn så fort, og gjorde alt riktig med én gang. Det er helt utrolig, det redda livet på vennen deres.

Hun ser på alle fire og smiler. Vetle må se litt ned i gresset. Det er litt flaut å høre så gode ord.

En ny sommer

På fotballbanen dulter Vetle borti armen til Mikael. Litt forsiktig. Han får et klapp på skulderen og et stort smil tilbake.

Det er rart å tenke på at det bare har gått seks uker siden hendelsen. At Mikael kjempet for livet akkurat her. Nå kan de tulle igjen, sånn som de pleier. Og det føles bra.

Små svarte gummibiter lurer seg oppi fotballskoene. De er irriterende, men det gjør ingenting.

En tapt fotballkamp føles heller ikke så kjipt lenger. For Mikael er her, og det er det viktigste.

Det er få på Vetles alder som har reddet et liv. Heldigvis klarte han å holde hodet kaldt da det gjaldt som mest.

Vetle kan ikke å la være å smile. En ny sommer ligger foran dem. De skal sparke fotball, bade og henge. Le sammen og dra på båtturer.

Akkurat som alle andre 14-åringer.

Mikael Andrés Briskelid Martinez ble reddet av vennene

LIVREDDERNE: Mikael, Vetle, Jenny og Luna tilbake på fotballbanen etter den dramatiske aprildagen.

Foto: JOHN-ANDRE SAMUELSEN / NRK