Da jeg var lita lærte jeg at man ikke skal kalle hverandre stygge ting, at det ikke er fint å gi folk klengenavn. Men den tida er nok forbi.
For vil du opp og fram, ha makt og ikke vil bli glemt, da må du slå hardt!
Denne uka kom Carl I. Hagen med ny bok. Og der er det ikke spart på kruttet. - Drittsekk, kaller han Lars Sponheim. I følge ordboka betyr det foraktelig person, tufs. Ikke særlig flatterende.
Inge Lønning kaller han arrogant og påståelig. Kjell Magne Bondevik får mange karakteristikker, som maktsyk og selvopptatt. Jan Petersen kaller han gørr kjedelig.
Søvnløs og såret
Og NRK slipper heller ikke billig. Programlederne i Standpunkt, Nina Owing og Erik Wold kan, ifølge Hagen, lite om politikk og samfunn. Hagen skriver at han nesten er blitt kvalm av å irritere seg over hvor lite de to kan.
JEG synes ikke det er gøy å få kritikk. Ok, er det saklig er det kanskje greit. Men hvis noen hadde kalt meg drittsekk i en bok, da vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet det. Først hadde jeg sikkert blitt sint og såra, men etterpå? Søvnløs? Jeg aner ikke.
Uansett hvem du er kan det ikke være morsomt å bli hengt ut offentlig. Kanskje politikere på topp-plan er hardhuda nok til å takle det? Og Hagen, som til og med er visepresident på Stortinget, må vel ha tenkt godt gjennom budskapet, og hvordan det vil bli oppfattet.
Retten til å trakassere
Men, det er nok ikke alle forfattere på gutterommet som tenker like godt gjennom det de skriver og publiserer. Jeg tenker på internett. Ungdommer i den mest sårbare alderen sitter og slenger ut karakteristikker om hverandre, og om kompisen. - Som ikke lenger er kompis.
DET rammer det! Det man ikke tør si ansikt til ansikt blir tastet ned i rasende fart - enter! Sendt! Og alle andre i gjengen kan lese det. Snakk om offentlig henrettelse.
Ungdommen bruker tekstmeldinger og internett, og vi andre har bokhøsten.
Ytringsfrihet er viktig for oss. Men - ytringsfrihet er vel ikke det samme som retten til å trakassere andre? Jeg begynner jammen å lure....
