Wenche Marie (71) har 15 dukker som ser ut som ekte babyer

Hun skjønner at det er en dukke og ikke et ekte barn. Likevel holder hun den som en liten baby, og føler omsorg for den. Noen har de såkalte reborndukkene med seg ut i vognen og triller turer med dem. De vet at mange synes det er rart.

Wenche Marie Homme (71) sitter i en sofa med den lille dukken hun har gitt navnet Even på armen. Dukken er laget for å se ut som den har Downs syndrom, og den er 71-åringens favoritt fordi hun synes den er så fin.

Hun holder dukken tett inntil seg og smiler. Det er tre år siden hun oppdaget det såkalte rebornmiljøet og reborndukker. Målet er at dukkene skal ligne mest mulig på ekte babyer, både i utseende, vekt og hvordan de føles å holde.

71-åringen har alltid likt dukker, og synes det er koselig å ha en liten babydukke å holde nå som det er tomt i hjemmet etter at de syv barna hennes har flyttet ut. Nå har hun mer enn dobbelt så mange dukker som hun har ekte barn.

– Jeg er veldig glad i babyer, og dukkene apellerer til meg. Jeg koser meg med å skifte klær på dem en gang i halvåret, og bruker klær fra mine syv barn. De er mest til pynt, men de er også gode å holde, sier Wenche Marie.

– De er mest til pynt. Mannen min synes de er fine, og har ikke noe imot det.

20 strøk

71-åringen er på besøk hos Rita Fauske Kildahl (47) i Hof i Vestfold. Det er Rita som har laget mange av Wenche Maries dukker, blant annet en som ligner på 71-åringens barnebarn. De to damene har blitt venner, samtidig som de har et «kjøp og salg»-forhold.

Wenche Marie blir med inn på kjøkkenet. Små krukker med maling i forskjellige farger, svamper, malerpensler og fire babydukkehoder står plassert på et bord. I en gjennomsiktig boks med blått lokk ligger håndlagde glassøyne som er importert fra Tyskland.

71-åringen ser på mens Rita setter seg ned og begynner å male en liten prikk på dukkens kinn. Prikken skal se ut som melkeutslett, en vanlig type utslett hos små babyer. Slike smådetaljer er med på å få dukken til å se ekte ut. Rita viser hvordan hun jobber, hvordan hun bruker mange timer på å male strøk etter strøk. For hvert strøk hun maler ser dukken mer levende ut.

– Når jeg lager lepper bruker jeg 20 strøk. Jeg er veldig nøye på munnen, sier hun.

Fauske Kildahl kjøper hode, armer, ben, øyne, hår og fyll før hun starter jobben med å male et eget uttrykk på barnet.

Wenche Marie er nysgjerrig på dukken Rita holder på å lage. Det høres ut som en spøk når hun ler og sier at hun vil kjøpe den, men det er ikke sikkert det er det. Ofte er det nemlig slik det fungerer. Rita viser Wenche Marie en dukke, og 71-åringen forelsker seg i dukken og vil kjøpe den. En dukke koster minst 4500 kroner.

– Dette er min hobby. Jeg røyker ikke og drikker ikke, så jeg kan bruke pengene på dette. Mannen min synes dukkene er fine, og har ikke noe imot det, sier Wenche Marie.

Les også: Lager babydukker til foreldre med dødfødte barn

Sårt

De to damene humrer og forteller morsomme historier mens Rita legger et strøk rundt øynene på dukken. Men reborndukkene forbindes ikke bare med glede og latter. På Facebook finnes det et eget rebornmiljø, med flere grupper der folk diskuterer, kjøper og selger dukker. Mange av de som deltar i disse gruppene mener dukkene hjelper dem til å bearbeide en sorg, ofte i forbindelse med at de har mistet et barn eller ikke kan få barn.

En kvinne i 20-årene fra Telemark som er aktiv i en av de største gruppene, forteller at folk utenfor rebornmiljøet synes det hun driver med er rart og ekkelt. Dukkene ser ut som ekte babyer, og noen synes de ser ut som døde babyer.

– Det er ikke så lett å ha en hobby alle andre synes er teit, sier kvinnen. Hun vil ikke bli omtalt med navn fordi hun har opplevd så mange negative reaksjoner på hobbyen.

For ett år siden våget hun seg ut på sin første trilletur med dukke. En sykdom gjør at hun ikke kan få barn selv, og hun sliter også med sosial angst. Hun var redd for at noen skulle «avsløre» henne, at noen skulle titte oppi vognen. Likevel la hun dukken i vognen som et ekte barn og gikk ut en tur. Hun visste at mange andre i rebornmiljøet gjorde det samme.

– Jeg er redd for å gå alene på grunn av angsten. Med vognen føler jeg meg såpass trygg at jeg kan gå alene uten å føle redsel. Det er så godt, sier hun.

En trilletur ble til flere, og nå har hun daglig kontakt med andre i miljøet. Innimellom møtes de og triller sammen.

– Jeg har møtt mange fantastiske mennesker med denne hobbyen. Endelig har jeg venner som godtar meg for den jeg er. Det er ingen som blir dømt, en kan være seg selv og det er helt fantastisk.

En kopi

På kjøkkenet til Rita Fauske Kildahl settes dukkehodet i ovnen på 150 grader i 8-10 minutter mellom hvert strøk med maling. Rita er også aktiv i Facebook-gruppene, og vet at mange som bestiller dukker fra henne har det vanskelig, at de bruker dukken i sorg. Hun forteller om personer som bruker dukken til å få ut sorgen, at de bare sitter med den og gråter. Hun forteller om andre som har dukken som en slags erstatning for et barn de mistet.

Én gang har hun laget en dukke som skulle se ut som en kopi av et barn foreldrene sørget over å ha mistet. Hun fikk et bilde av babyen, og malte dukken slik at den ble så å si lik.

– Det var egentlig ikke så veldig vanskelig. På bildet så jeg oppbygningen av ansiktet, og det ble ganske likt, sier Rita.

Selv har hun tatt vare på en dukke som ligner på sin egen datter da hun var liten, men hun sier at de fleste ikke er så opptatt av at dukken skal ligne på noen.

– Om de har mistet en med mørkt hår kan de like gjerne ønske en dukke med lyst hår. Det handler mer om følelsen dukken gir enn at det skal ligne.

Fauske Kildahl beskriver rebornmiljøet som voksende. Hun sier etterspørselen etter dukkene blir større, hun har ikke mulighet til å lage så mange dukker som hun får forespørsler om, samtidig som flere tar med seg dukkene ut i vogn og triller.

Unormalt?

Wenche Marie Homme legger to dukker ved siden av hverandre i en gammel barnevogn. Retrostilen er gjennomført, babydukkene har på seg gamle klær og luer. Hun legger føttene deres på plass før hun drar en dyne over dem. I likhet med ansiktet er beina og føttene fulle av små detaljer.

– Dette er kunst, sier Wenche Marie.

Hun er i ferd med å takke for seg, besøket hos Rita er snart over. I gangen snakker de to damene om dukkene Wenche Marie har. De er enige om at 15 er litt for mange, og at noen av dukkene er av laber kvalitet.

Rita kommenterer en dukke Wenche Marie har, som ser litt blå ut i huden.

– Det verste som kan skje er at dukken ser død ut, sier hun.

– Hvis det hadde skjedd med en dukke jeg hadde laget, da hadde jeg ikke solgt den.

Wenche Marie planlegger å selge noen av dukkene, og hun understreker at de er dukker for henne, ikke barn. Hennes egne barn synes det er koselig at de gamle klærne deres fortsatt blir brukt, men de har litt blandede følelser om at moren har reborndukker som hobby.

– Du vet, det er lett for mennesker å tro at du er sprø når du har en slik hobby. Men nabomannen min kjører lekebil med fjernkontroll, og andre herjer og leker med sine motorleketøy. Det er bare hobbyer alt sammen, sier 71-åringen.