Nordmannen som vekker Mongolias hukommelse

Dette er historien om hvordan gårdsgutten Oscar Mamen fra Ås havnet ute på steppene og ble viktig for en hel nasjons hukommelse.

Stein Mamen lå på sofaen og leste avisen da telefonen ringte. Livet hadde bydd på utfordringer den siste tiden. Kunne det være flere dårlige nyheter?

I andre enden hørte han en mann som snakket ivrig på gebrokkent norsk. Han ville umiddelbart komme på besøk.

Det gjaldt arven fra Steins farfar, Oscar Mamen.

Stein ble overrasket over telefonsamtalen. Visst hadde broren fortalt at også han var blitt oppringt av samme person, men det hadde nå blitt litt god dag adjø over det hele.

Stein la på. Han kjente seg både stolt og glad.

Helt propell

Det tok ikke lange tiden før han tok imot den fremmede på nærmeste togstasjon.

Ved første øyekast syntes gjesten å være litt rar, men sympatisk. Han var en eldre kar, i alle fall fem, ti år eldre enn han selv.

De kjøpte wienerbrød og dro hjem.

Straks de var fremme åpnet Stein garasjeporten, og gjesten ble umiddelbart overveldet av begeistring. Han ble rett og slett helt propell.

Garasjen var stappfull av kasser Stein ikke hadde visst hva han skulle gjøre noe med.

De hadde tilhørt farfaren Oscar Mamen, og hadde reist lengre enn langt.

Fra Mongolia til Kina og så til Tanzania, der også Stein og søsknene tilbrakte barndommen.

Deretter ble kassene med på lasset til Kolbotn der foreldrene bygde hus. Faren hadde alltid snakket om å gjøre noe med innholdet, men det ble aldri noe av.

Nå stod de eksotiske amerika-koffertene stablet oppå hverandre i en fullstappet garasje på Greverud, og det var kun et tidsspørsmål før de gikk på dynga.

Gjesten kastet seg entusiastisk over dem. Det var manuskripter, fotografier, og dagbøker i enormt monn.

Det var dette manuskriptjegeren og briten Don Tumasonis hadde håpet på.

For ham var alt dette en skatt.

Som en actionroman

I utgangspunktet skulle det være en jobb, og ikke mer enn det.

Nå lå Maria Kartveit våken om nettene i forventning om hva hun kunne komme til å finne neste dag.

Det var som å være inne i en actionroman.

Maria pløyde gjennom nordmannens dagbøker.

Hver dag ble en ny dag i Oscar Mamens univers.

Maria hadde gått nøkternt inn i oppdraget. Hun skulle digitalisere 8000 fotografier Kulturhistorisk museum hadde overtatt.

Det kom til å ta tid, men det var viktig å være nøye.

At hun skulle bli feid av banen av fotografiene og notatene til en mann med krokete håndskrift? Nei, det hadde hun aldri trodd.

Likevel var det akkurat det som skjedde.

De første negativene hun fikk opp på skjermen utløste en følelse av wow, etterfulgt av en haug med spørsmål.

Hvilken tid var dette? Hvilket sted var disse bildene tatt?

Materialet var utvilsomt oppsiktsvekkende.

«Sultne ører»

Odelsgutten fra Ås havner nemlig ganske intetanende midt opp i en revolusjon, og skal få betydning for en hel nasjons hukommelse.

Oscar Mamen vokser opp med jakt og fiske og skal overta en av de største gårdene på Ås.

Plutselig dukker søskenbarnet, Alfred Rustad opp, med vitnesbyrd fra ti år i Fjerne Østen.

Oscar har «sultne ører» og kan ikke få nok av historiene derfra.

Som ut av intet byr det seg en sjanse.

Oscar blir spurt om å bli med Rustad tilbake til Østen, som tobakkselger.

Målet er Mongolia.

Blanke ark

Han er på ingen måte vond å be.

Foreldrene har solgt gården, trolig grunnet gjeld, og Oscar har blanke ark.

Kanskje har barndommens klatring på fjorten viking-graver i nabolaget, bidratt til utferdstrangen.

Kanskje er det tiden som femten år gammel dekksgutt på skip, helt til Sør-Amerika, som har gjort ham verdensvant.

To uker etter møtet med søskenbarnet vinker han farvel til venner og familie, og drar ut på sitt livs eventyr.

Klokken er ett på dagen, tjuende september, 1911, og Oscar er 26 år gammel.

Full galopp

Ett av de første bildene som trollbinder Maria, 106 år seinere, er fra de mongolske steppene.

Fem ryttere er i full galopp og en av dem holder en fane høyt. I horisonten ligger det en bosetting, og bak der igjen, er det fjell.

Maria vet ikke hvorfor, men det er noe med stemningen som tenner nysgjerrigheten.

Hun blir grepet av Oscars begeistring for området han kommer til.

Dagbøkene hans vitner om en krevende reise. Først med skip og tog, og deretter en uke med hest og kjerre langs en gammel te-rute til Mongolia.

Det skremmer ham ikke.

Han beskriver et usedvanlig vakkert landskap, og han blir vitne til “den flotteste fem kilometer lange galoppen” han noen gang har sett.

Takene på de buddhistiske templene, og lamaenes klesdrakter, er fargerike. Det går i rødt, gult og grønt, og det glimrer i gull.

Det er likevel spenning i lufta, for det er et statskupp i emning.

Løsrivelse

Mongolene er nemlig misfornøyde med det kinesiske Qing dynastiet, som har styrt dem i flere hundre år. Det er de ikke alene om.

Nå presses regimet fra utenlandske krefter og innvendig misnøye. Dynastiet er i ferd med å rakne.

I et desperat forsøk på å styrke lojaliteten i nord, og således holde russerne unna, vil Qing at mongolene assimileres inn i det kinesiske.

De to etniske gruppene har vært adskilt, men nå skal det innføres blandede ekteskap.

Det provoserer arvingene til den mongolske høvdingen Djengis Khan, som flere hundre år tidligere styrte verdenshistoriens største sammenhengende imperium.

Mongolriket (1206–1368) strakte seg helt til Polen i vest, og har gitt grobunn til en sterk mongolsk stolthet.

Mongolene ser nå at tiden er inne for løsrivelse, og ber Russland om støtte.

Våpen og ammunisjon fraktes inn.

Oscar og søskenbarnet får noen ubehagelige opplevelser med at de blir mistenkt for å være spioner.

Rapportene de leverte til tobakksselskapet skal ha litt sendt som etterretning til britiske myndigheter, men spionanklagene blåser over.

De to puster lettet ut, og overværer en revolusjon. Mongolia innsetter sin egen keiser, og han erklærer landet for selvstendig.

Det hele skjer, nesten uten kamp, men skal heller ikke vare.

Febersyk

Maria er syk med korona og er utålmodig.

Hun har feberdrømmer om kroningen av Mongolias keiser. Kan Oscar Mamen ha bilder av dette?

Straks hun er tilbake på jobb leiter hun målrettet gjennom materialet.

Maria har ikke store forventninger om å finne gull.

Hun har bestemt seg for å skrive en doktorgrad på Mamens materiale, men forventer ikke at hun, som student, skal avdekke en sensasjon.

Maria er vel vitende om at når man jobber i arkiv så skjer slikt kanskje høyst en gang i karrieren.

Plutselig står hun der med en overveldende følelse. Adrenalinet pumper gjennom årene og kroppen skjelver.

I hendene holder hun bilder datert 29. desember 1911.

Dagen Mongolia ble et selvstendig land og keiseren ble kronet.

Hun har hatt flaks.

Det finnes ingen annen dokumentasjon av dette viktige kapittelet i Mongolias historie.

Bildene av hendelsen er tatt av Alfred Rustad, og er siden blitt avfotografert av Oscar Mamen.

Keiseren

Fotografiene er i svart-hvitt, men Oscar skriver i dagbøkene at de oppmøtte er så fagert kledd at han knapt kan kjenne igjen sine egne venner.

Keiseren blir kjent over hele landet for sine overnaturlige evner og som mongolenes store leder, men er ingen velsignelse for tobakksselgerne Oscar og Alfred.

Bogd Khan forbyr nemlig sigaretter så snart han kommer til makten.

Forbudet blir likevel ikke hardt håndhevet, og Oscar får uansett et godt forhold til myndighetene.

En av kistene som fremdeles står hjemme hos barnebarnet Stein, er trolig en gave fra keiseren selv.

Bogd Khans tid på tronen skal bli kortvarig.

Hans rykte blir etter hvert svertet og hans posisjon svekket.

Skvist mellom stormaktene

Oscar blir boende av og på i Mongolia i tretti år. Han får gode lokale venner.

Nordmannen har en sterk sympati for dette folket som er skvist mellom stormaktene Kina og Sovjetunionen.

Han er preget av at Norge nylig har fått sin egen selvstendighet, og er imponert over mongolenes kamp.

I dagbøkene roser han de modige mongolske krigerne når de står opp mot et militært overlegent Kina, som prøver å ta tilbake området.

Han skriver at de kjemper som den nasjonale helten Djengis Khan, og vinner.

«Jeg ville aldri ha drømt at jeg skulle bruke mine beste år i Mongolia, at jeg skulle se den ene store omveltningen etter den andre i dette landet, at jeg skulle krysse det flere ganger via ulike passasjer, fra nord til sør, fra øst til vest», skriver Oscar.

Kommunistenes historie

Mongolias keiser blir kun sittende i tretten år, og når han dør i 1924 er han ikke lenger landets reelle hersker.

Mongolia blir en sosialistisk ettpartistat, med sterke bånd til Sovjet.

Og det er her nordmannen Oscar Mamen mange år seinere får en spesiell rolle i Mongolias historie.

I skatten, som blir funnet hjemme hos barnebarnet Stein og de andre familiemedlemmene, gjemmer det seg nemlig en annen virkelighet enn den kommunistene beskriver.

Kommunistene har skapt en fortelling om at de ble Mongolias frelsere. De beskriver landets fortid som et sorgens kapittel.

Viskes ut

Mongolia hevdes å ha vært isolert, skakkjørt og fattig, der noen få beriket seg på andres bekostning.

Keiseren blir stemplet som en drukkenbolt som kun bruker makt til egen vinning.

Det gamle viskes ut. Mye av landets kultur og buddhistiske arv forsvinner.

Sosialistene har makten i landet også i noen år etter at det blir demokratisk i 1990.

Et strekk på sytti år er lenge i en nasjons hukommelse.

Maria opplever at historieforståelsen mongolene har fått prentet inn over mange år preger mottakelsen av hennes sensasjonelle funn.

Heftige diskusjoner

Maria reiser til Mongolia og får kontakt med historikere. Ganske snart kommer landets president på besøk til Oslo og gir henne stipend.

Oscar Mamens fotografier legges ut på nettet slik at alle kan få se. Det fører til heftige diskusjoner.

Et bilde fra innsiden av en ger viser vakre gjenstander som går på tvers av forestillingen om at Mongolia var fattig før kommunismen.

Mens noen omfavner fotografiet som et bildebevis på at det var velferd også blant vanlige folk, mener andre at bildet må være manipulert. De kan ikke tro at det er sant.

Flere andre av Oscar Mamens fotografier viser en teknisk innretning som gir gulvvarme inne i en ger.

Også dette skaper diskusjon. Kan det faktisk stemme at mongolene hadde en så utviklet teknologi så tidlig, i motsetning til det de har lært?

Entusiasme

Andre bilder viser mange utlendinger, og disse gir et innblikk i et samfunn som slett ikke var så isolert som mongolene har lært å tro.

Oscar fotograferte også buddhistiske templer som ble fjernet av kommunistene.

Når disse bildene nå dukker opp blir mange begeistret over at den hemmelige historien, som er blitt gjenfortalt muntlig, viser seg å stemme.

Et annet bilde som skaper stor entusiasme, er en kvinnes festantrekk som Alfred Rustad fotograferte både foran og bak, og som Oscar refotograferte.

Det viser at mongolene hadde et vakkert og detaljert håndverk allerede på den tiden.

De fleste er ikke så opptatt av keiseren selv, men de er fascinert av bildene som ble tatt under kroningen viser at folk hadde pene klær og tok godt vare på barna sine.

At keiseren får lite oppmerksomhet, trass sin store betydning i selvstendighetstiden, kan forklares med at han ikke var født mongol. Dessuten var kommunistene aldri nådige i sin fortelling om herskeren før dem.

Hjemme hos Stein står det fortsatt noen amerika-kofferter i garasjen som ikke havnet på museum.

Når Maria kommer på besøk gransker de innholdet sammen.

Oscars barnebarn er evig takknemlig over jobben hun har gjort.

Tenk at de nedstøvede koffertene hadde en verdi, og at farfarens liv og leven har fått en så stor betydning for mongolenes forståelse av egen historie.

Stein er mektig stolt over farfaren, som han er blitt så mye bedre kjent med nå.

Det hadde ikke skjedd uten Maria.

Jeg er så glad i denne jenta, sier Stein.