Ungarsk hestehandel

EU-toppmøter er en underlig blanding av ørkesløs venting og intenst stress. Stort sett er det helt umulig å vite når det blir venting og når det blir stress.

Informasjonsflyten framstår som et arkaisk rituale: Se for deg i underkant av 1000 journalister som sitter ved lange skrivebord i et stort, glassdekket atrium.

Vi sitter der i timevis, uten direkte tilgang til det som foregår inne på møtet.

En sjelden gang imellom kommer det ut en diplomat, en rådgiver fra EU-institusjonene, eller en talsmann fra et av medlemslandene. Umiddelbart blir vedkommende omringet.

Så begynner hen å snakke, alltid med så lav stemme at det bare er de heldige i den første ringen som hører ordentlig.

Da gjelder det å sirkle rundt, på jakt etter en plass der talsmannens stemme bærer. En runddans for å få høre nytt fra forhandlingsbordet.

Noe, hva som helst, et eller annet vi kan bruke. Enhver konkret detalj er som en liten premie eller påskjønnelse for innsatsen.

Hvis Europa vakler

Da årets siste toppmøte gikk av stabelen i forrige uke, var stemningen spent allerede fra start, ettersom det var så mye som sto på spill.

EU-landenes stats- og regjeringssjefer skulle forsøke å få banket gjennom en massiv, langsiktig støttepakke til Ukraina. Og de skulle ta stilling til om tiden er inne for å starte formelle forhandlinger om ukrainsk medlemskap i EU.

Det er spørsmål av enorm geopolitisk betydning, og EU-lederne la da også listen ganske høyt, da de snakket om møtet på forhånd.

«Det mest skjebnesvangre toppmøtet siden krigen i Ukraina startet», sa Sveriges statsminister Ulf Kristersson.

«Hvis Europa vakler nå - hva står igjen da?», spurte Danmarks statsminister Mette Frederiksen.

Hvis Europa kom til å vakle, var det på grunn av en kjempestor stein i skoen.

Han heter Viktor Orban, er statsminister i Ungarn, og hadde nok en gang lykkes med å få et toppmøte til å handle aller mest om ham selv.

Han ville ikke ha noen støttepakke til Ukraina. Og han ville i alle fall ikke ha noe snakk om Ukrainsk medlemskap i EU.

Det, hadde Orbán på forhånd fortalt til det franske ukemagasinet Le Point, så han på som et «vits». Blant annet fordi Ukraina er «et av verdens mest korrupte land», som han sa det.

Viktor Orbán vet et og annet om sånne rangeringer: Selv leder han nemlig EUs mest korrupte land, ifølge Transparency International.

Men la oss ikke krangle om hvem som er mest korrupt. Poenget var at Orbán ikke ville være med på Ukraina-planene de andre medlemslandene snakket om.

Han virket ivrig og selvsikker da jeg så ham komme gående ned den røde løperen ved inngangspartiet til Europa-bygningen i Brussel.

– Det er ingen grunn til å starte forhandlinger om Ukrainsk medlemskap nå, gjentok han.

Forhandlingsantrekk

Det var jo ikke de andre landene enige i. Men det så vanskelig ut da møtet startet, og det så vanskelig ut mange timer senere, da et par budbringere fra forhandlingene endelig kom ut til journalistene.

Jeg fikk plass et stykke ut i klyngen rundt en høy mann fra Tysklands delegasjon, og forsøkte å høre.

– Det er helt fastlåst. Vi kommer nok til å bli her i noen døgn, sa han.

– Orbán er en meget dyktig forhandler.

De hadde snakket om krisepakken til Ukraina i flere timer, og nå hadde de akkurat begynt på spørsmålet om Ukrainas EU-medlemskap, fortalte han.

Stort mer var det ikke å si, bortsett fra én ting: Forbundskansler Olaf Scholz hadde kastet jakke og slips og tatt på seg en genser, sa han med alvorlig mine.

Dette betydde alvor, forsto vi. Heldigvis var en kollega klar med et oppfølgingsspørsmål.

– Er det en sånn julegenser?, spurte hun.

– Nei. Vanlig genser.

Ut på gangen

Ok. Scholz i vanlig genser, det var jo noe, men ikke så mye å skrive hjem om. Det lå an til venting i et døgn eller to til, og snart var det Dagsrevyen.

Jeg ville måtte si mye av det samme som jeg hadde sagt i sendingene hele dagen, virket det som: Enormt viktige beslutninger skal tas. Ingen tegn på enighet.

Så, en halvtime før Dagsrevyen, smalt det.

«Det europeiske råd har besluttet å åpne medlemskapsforhandlinger med Ukraina og Moldova», skrev rådets president, Charles Michel på X. «Et klart signal om håp for deres folk og vårt kontinent».

Det får man si. Det som var helt umulig for en halvtime siden, hadde altså skjedd. Men hvordan hadde de overbevist Orbán? Gitt ham penger? Buksevann?

«Orban var ikke til stede under vedtaket», sa presidentens talskvinne.

Han hadde rett og slett gått ut.

Senere kom det fram at dette var planlagt, muligens etter en idé fra forbundskansler Scholz, mannen i genser.

Det virket som en smart løsning på problemet med at alle EU-land må være enige når store avgjørelser skal tas.

EU-lederne kunne gratulere hverandre med den historiske avgjørelsen. Orbán kunne vende hjem til Ungarn og si at han var mot, uten å måtte ta støyten ved å blokkere spørsmålet.

Belgias statsminister syntes Orbán gjorde vel mye ut av at han hadde «stått imot».

– Enten får du legge ned veto, ellers får du holde kjeft, sa han på vei ut av møtet.

– Det burde jeg vel ikke sagt, la han til.

Best på hest

Saken er uansett den at den kreative løsningen på ingen måte løser EUs Orbán-utfordringer.

Selv har den ungarske statsministeren fortalt at han har talt opp 70 framtidige anledninger der han fortsatt kan blokkere et ukrainsk EU-medlemskap.

Orbáns kritikere mener han driver med utpressing for å kunne bygge sitt illiberale demokrati med EU-penger.

Andre mener han taler Putins sak også når han hevder han er det ungarske folkets røst: Tsjekkias Europaminister uttalte sist helg at han rett og slett ser Orbán som en trojansk hest.

I en sånn situasjon er det, for noen, fristende å kaste ut Ungarn. Sånn reglene er nå, går imidlertid ikke det. Dessuten ville det vært et enormt nederlag, ikke minst for opposisjonen i Ungarn, skulle man begynt med en sånn prosess.

Orbans posisjon minner ikke så lite om den Tyrkias president Erdogan har inntatt i Nato: Begge utforsker grensene for hva man kan kreve for å gå med på det de andre gjerne vil, enten det er svensk medlemskap her eller ukrainsk der.

Sammen er de imidlertid gode til å lage avtaler begge er fornøyde med. Da de to møtte hverandre i Budapest rett etter EU-toppmøtet, var det et treff som bar bud om en ny giv og god stemning autokrater imellom.

De var dessuten rause med hverandre: Erdogan fikk en ungarsk hest, Orbán fikk en tyrkisk bil.

Orbán mente det var den beste dealen han hadde gjort noensinne, ettersom han fikk 435 hestekrefter i bytte for én.

Slik taler en mann som har blitt en mester i internasjonal politisk hestehandel.

For de andre EU-lederne er det nok bare å kaste jakken, sale opp og forberede seg på at blokkering, trenering og utpressing blir en del av EUs møtevirksomhet også i året som kommer.