– Vær så snill, ikke bomb her, tenkte jeg inderlig mens jeg lyttet til drønnene

«Welcome to Syria» sto det. Skiltet var gult, rustent og med kulehull.Ingen hadde ryddet eller reparert noe etter kamphandlingene i grenseområdet.

Smågutter lekte i en havarert stridsvogn. Vi så en familie på flukt som bodde inne i en lastebil.

Under det optimistiske skiltet «Syria Duty Free» sto en mann og solgte bensin.

På asfalten hadde han stilt opp flere én-liters brusflasker med bensin. Fargen varierte fra flaske til flaske. Siden drivstoff er mangelvare kjører syrerne med det de får.

Kollega Mohammed Alayoubi og jeg var i de opprørskontrollerte områdene nord i Syria for å følge Ihab Timraz som drar inn med mat til folk.

• Les også: Inn i Syria med 18.000 bokser hermetikk: – Bare en dråpe i havet

Mobildekningen forsvant raskt da vi kjørte innover i landet.
En stillhet, en ro senket seg, men også et vakuum, når du ikke kan ringe noen eller nås.

Ihab måtte lete seg frem til kontaktene sine fysisk. I hver landsby hadde han et navn på ham som hadde oversikt over hvilke familier som trengte mest hjelp.
Vi måtte møysommelig spørre oss frem:

Hvor er huset hans?

Har du sett ham i dag?

Ikke hjemme?

Hvor er huset til broren hans?

Vi brukte én og en halv time på å finne rett mann i landsbyen Killy.

Det var som å være tilbake hundre år i tid. Før kommunikasjonens tidsalder.

Vi så et sammenbrutt samfunn:

• Folk går ikke på jobb, for jobben er borte.
• For dem som driver handel og håndverk er kundene borte, og folk som er igjen, har ikke penger til å kjøpe stort.
• Barn henger rundt i gatene om dagen, for lærerne har rømt og skolene er omgjort til mottak for internt fordrevne syrere.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hoteller finnes ikke på landsbygda mellom Tyrkia-grensen og Aleppo.

Jeg hadde innstilt meg på å sove fullt påkledd på kontoret for koordinering av nødhjelps-rasjoner.

Men da kvelden og mørket kom, tok vår ene kontakt oss med til huset sitt. Jeg ble sendt inn til kvinnene. I dette tradisjonelle og religiøse sunni-samfunnet lever kvinner og menn i hver sin verden.

Jeg ble tatt imot i et stort rom med tepper på gulvet. Kvinnen satt i sofaene langs veggene, mens barna lekte.

De lurte på hvor i verden jeg kom fra, en kvinne uten tildekket hår, som reiser ut uten mannen sin. Jeg presenterte meg, og forklarte at jeg var for trøtt til å si mye fornuftig på arabisk.

Samtalen gikk livlig i rommet. Uten strøm: Ingen TV, ingen radio, ingen Playstation og ingen DVD spiller.

Ingen var usosiale med smarttelefoner eller andre skjermer og ingen ble avsporet av innkommende sms eller samtaler.

Det var rett og slett ikke noe annet å gjøre enn å snakke sammen. Alle var til stede der og da – sammen.Det var som å være i en annen tid – for lenge siden.

– Jeg er sliten, forklarte jeg henne som bodde i huset, for å forklare hvorfor jeg ikke var særlig sosial. Jeg hadde tross alt vært oppe siden kl. kvart over fire om morgenen.

Hun så på meg med et direkte blikk: – Jeg er også sliten, begynte hun:

– For to år siden bodde vi i Damaskus, hele familien, i en moderne by. Vi hadde alt. Barna gikk på gode skoler. Men da revolusjonen begynte, kunne vi ikke bo der lenger. Vi flyttet til Aleppo. Vi trivdes der også. Men da hæren angrep der også, ble leiligheten vår ble ødelagt. Vi måtte dra fra det vi hadde. Mannen min ble skadet i kamper og måtte på sykehus i Tyrkia. Nå er vi her på dette bittelille stedet, langt fra alt. Bare to timer daglig har vi strøm. Det er tungt å lage mat, tungt å bo her.
Og alle bombene ... krigen som ødelegger alt. som jeg savner det gamle livet vårt. Jeg er så trett.

Jeg skammet meg.

Hadde jeg virkelig sagt til henne, som jeg dessuten så var gravid, at jeg var trett? Etter to dager i Syria? Jeg skulle snart hjem til verdens rikeste og fredeligste land.

Bestemoren i huset viste meg inn i et soverom. – Du skal få sengen, sa hun, og spurte forsiktig om det var greit at også andre sov i rommet.

Gjesten fra et land de ikke kjente til, skulle få den beste plassen. En krigstrøtt familie, og likevel så stolt og gjestfri.

Jeg la meg med klærne på. Og hørte samtalen fra stuen ved siden av stilne.
Snart la de madrassene utover gulvet for å sove.

Jeg våknet. Assads styrker bombet i området i det strømløse nattemørket.
Bestemor som sov på madrassen, sammen med to av småjentene, åpnet med ett øynene, men lukket dem igjen.

Jeg lurte på hva som ville skje om en rakett traff huset. Ville vi bli fanget under betongen? Ville noen komme å hjelpe? Vi kunne jo ikke ringe etter hjelp.

– Vær så snill, ikke bomb her, tenkte jeg inderlig mens jeg lyttet til drønnene.
Hvor langt unna var de? Og så tenkte jeg på familien som sender den samme bønnen hver time, hver dag og hver måned – til de høyere makter.
De har det slik hver natt.

Jeg våknet igjen av at hanen gol, og satte meg ut på plassen mellom kvinnenes og mennenes hus. Et nytt drønn fikk stolen til å vibrere.

Tusen takk, sa jeg da bestemor kom ut med arabisk kaffe og søte dadler.

Fuglesang, morgensol, barnelatter og bombenedslag.

Vi måtte snart ut å jobbe, men hvordan skulle jeg nå kollega Mohammed for å avtale når vi skulle dra?

Ikke kunne jeg sende sms, og heller ikke troppe opp i mennenes hus. Jeg måtte bruke husets åtteåring som sendebud. – Gå til fotograf Mohammed og spør når vi skal dra, sa jeg til ham.

Mens Mohammed filmet fredagsbønnen satt jeg utenfor moskeen.
Flere hundre menn gikk stille forbi for å be og for å hente styrke i moskeen.

Da bønnen var over delte en mann ut flygeblader. Det var beskjed fra rådet som har tatt på seg å organisere livet i byen Sarmada. En ny generator skal kjøpes inn, og de som vil være med på å spleiselaget skal få strøm.

Det eneste stedet der han kunne nå alle var etter fredagsbønnen.

Et samfunn uten strøm er et samfunn i stillhet. Bortsett fra lyden av en bil nå og da. Og en og annen generator som gir strøm og et enklere liv for en stakket stund.