NRK Meny
Normal

Sammen skal de bygge et nytt Sør-Sudan

AWERIAL/JUBA (NRK): Han var barnesoldat i bushen. Hun var barnemodell i USA – og er nettopp kåret til miss Sør-Sudan. Etter mange år i utlandet har begge kommet hjem for å bygge opp landet.

Daniel Beek Garang og Awien Kuanyin-Agoth.

Daniel Beek Garang (t.v.) har ett mål: at barna i Sør-Sudan skal få en bedre barndom enn han hadde som barnesoldat. Awien Kuanyin-Agoth (t.h.) vil gi noe tilbake, i takknemlighet for at foreldrene lot henne vokse opp et annet sted.

Foto: Nina Bull Jørgensen

– Denne gutten er meg, sier Daniel Beek Garang.

Med et stort hvitt smil og et streif av sørgmodighet i blikket legger læreren hånda på skulderen til en av elevene i klassen. Han kjenner seg igjen i den unge gutten.

– Han er like gammel og like høy som jeg var den første gangen jeg holdt et våpen, forklarer Garang.

Den tidligere barnesoldaten har gjort et stort sprang. I dag er han utdannet lærer og ansvarlig for Redd Barnas utdanningsprogram i flyktningleiren Mingkaman i Awerial, noen timers kjøretur nord for hovedstaden Juba.

«Drep før du selv blir drept»

Året var 1989. Borgerkrigen herjet mellom de kristne i sør og Sudans muslimske regjering i nord. Daniel var 10 år gammel og trodde han skulle til Etiopia for å gå på skole. I stedet havnet han i en flyktningleir der unge gutter ble trent opp til å bli geriljasoldater som skulle kjempe for frigjøringsbevegelsen, SPLA.

– Ta dette våpenet for å forsvare deg. Det er bedre å drepe, før du selv blir drept, var beskjeden vi fikk, forteller han.

Daniel Beek Garang

Mens han var mellom 10 og 14 år, kjempet Daniel Beek Garang for SPLA - et liv han ikke unner noen.

Foto: Inge Lie / Redd Barna

Da geriljalederne mente at barna var store og kraftige nok, ble de sendt til fronten for å kjempe mot soldatene fra nord. En etter en fikk våpen. Ingen sa nei. Mange var ikke mer enn 11–12 år gamle.

– Jeg husker fortsatt den dagen min beste venn ble drept. Det gikk flere dager før jeg klarte å spise eller snakke, forteller den tidligere barnesoldaten.

Flyktet fra soldatlivet

Etter tre år i SPLAs «Red Army» bestemte Daniel seg for å legge ned våpenet og rømme. Som 14-åring, alene til fots, kom han seg over grensen til Kenya. Han hadde ett mål.

– Da jeg forlot mine foreldre i landsbyen min sa jeg til dem at jeg ville gå på skole. Det var et mål jeg ikke ville gi opp, sier Daniel Garang.

På egen hånd i nabolandet kom han seg på både grunnskole og videregående, deretter valgte han å ta lærerutdanning. Og da Sør-Sudan ble selvstendig, etter 50 år med blodig konflikt, bestemte han seg for å reise tilbake.

– Jeg hadde en vond barndom, men noe godt kom ut av det. Jeg fikk meg utdanning, så jeg kan bidra til å bygge landet mitt og gi Sør-Sudans barn en bedre barndom enn jeg hadde.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Skole i flyktningleiren i Awerial, Sør-Sudan

Det er ingenting å si på lærevilligheten på barna, som gjennom skoletimene får en viss normalitet i hverdagen.

Foto: Nina Bull Jørgensen

Skjønnhet og solidaritet

Awien Kuanyin-Agoth er 180 centimeter på strømpelesten, pluss ti centimeter med sorte høyhelte pumps. Slank som en sylfide, i elegant oransje drakt sitter hun ved et slitt kafebord i grønn plast.

Vi er i Sør-Sudans hovedstad Juba. Det er minst 40 varmegrader. Bladene fra et palmetre svaler litt, men ikke mye.

– Det har alltid vært min plan å komme tilbake. Jeg har aldri glemt hvor jeg kommer fra, sier Awien Kuanyin-Agoth.

Awien Kuanyin-Agoth

- Jentene i Sør-Sudan må verdsettes høyere og få større tro på seg selv. Derfor er det ekstra viktig at jenter får gå på skole, mener Miss Sør-Sudan, Awien Kuanyin-Agoth.

Foto: Nina Bull Jørgensen

I begynnelsen av september ble den blendende vakre unge jenta kåret til Miss Sør-Sudan. Det lange håret er satt opp i hestehale, og blikket under de falske øyevippene skinner av ungdommelig optimisme.

– Du vet, skjønnhet handler ikke bare om det du ser. En missetittel handler om hva du har å tilby og hva du kan gjøre for landet ditt. For meg handler det om at jeg som kvinne i Sør-Sudan har fått en sjanse til å bli hørt, til å utrette noe, sier den nykårede skjønnhetsdronningen.

Awiens barndom og oppvekst kunne ikke vært mer annerledes enn barnesoldatens Daniel.

Foreldrene bestemte seg for å flykte fra Sør-Sudan da hun var tre år gammel. De endte opp i Chicago, USA, der hun levde en trygg og beskyttet tilværelse. Men Awien og Daniel har likevel noe til felles: Begge har reist hjem for å bidra til å bygge landet sitt.

– Jeg og søsteren min fikk under hele oppveksten høre fra våre foreldre at vi var i USA for å få skolegang, få en god utdanning, så vi kunne reise hjem til Sør-Sudan og bidra til en bedre fremtid for landet vårt. Det var hele poenget med å flykte, forteller Awien Kuanyin-Agoth.

Vil gi jenter tro på seg selv

Miss Sør-Sudan kunne valgt et mer glamorøst liv som modell i USA, Australia eller et annet land i Vesten. I stedet har hun valgt å studere barnepsykologi, slik at hun kan jobbe med syke og traumatiserte barn i Sør-Sudan.

– Jeg vil bruke min tittel til å snakke høyt om hvor viktig det er at alle jenter i landet får gå på skole og får troen på seg selv. Jentene i landet må bli mer verdsatt, og de må verdsette seg selv høyere, sier studenten.

For statistikken for jenter i Sør-Sudan som så mange steder i verden er dyster. Kun to prosent av jentene i landet har mer utdanning enn barneskole. Flertallet av jentene har aldri gått på skole.

– Min foreldre har alltid sagt at jeg må fullføre skolen, og at jeg deretter kan gjøre det jeg vil, det jeg drømmer om. Det syns jeg er et viktig budskap å bringe videre, sier Awien.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Flyktningjenter i Awerial hopper tau

De unge jentene som bor i flyktningleiren Mingkaman liker å gjøre ting som jenter flest hvor som helst i verden. Blant annet er gleden over å hoppe tau stor.

Foto: Nina Bull Jørgensen

Fra håp til ny håpløshet

Den 9. juli 2011 feiret sørsudanerne sin frigjøring, fulle av håp og optimisme. Regjeringen proklamerte at utdanning skulle være en av de viktigste byggesteinene for det nye landet, verdens yngste land. Skoler skulle bygges. Lærere skulle utdannes. Og minst 20 prosent av statsbudsjettet skulle brukes på å skolere en befolkning der bare en av fem kunne lese og skrive. Tre generasjoner hadde aldri vært i et klasserom.

– Vi kjempet hardt for friheten. Og nå kunne vi opplevd utvikling og fremgang, hvis vi ikke hadde begynt å slåss igjen, sier Daniel Beek Garang.

Optimismen som preget Sør-Sudan for tre år siden har allerede bleknet. I desember 2013 brøt det ut borgerkrigslignende tilstander både i hovedstaden og flere andre områder i landet. Sør-sudanerne var kvitt sin felles fiende i nord, men begynte i stedet å krige mot hverandre.

– Vi hadde i det minste noe å slåss for. Konflikten som pågår nå er meningsløs, sier den tidligere barnesoldaten.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Nilen ved Awerial

Det er slik båter flyktningene fra Bor kom seg over elven med. I desember 2013 flyktet folk fra dinkastammen fra grufulle scener der de som tilhørte feil stamme ble slaktet ned av nuere. Mange tusen klarte ikke å komme seg over elven.


Maktkampen mellom president Salva Kiir og tidligere visepresident Riek Machar har forplantet seg nedover i rekkene. Det er helt bensin på gammelt fiendskap mellom ulike etniske grupper, og det meldes stadig om større og mindre sammenstøt i ulike deler av landet.

Det er spesielt dinkaene og nuerne som spiller på krigstrommene. Dinkaene er presidenten folkegruppe. Nuerne er stammen til visepresident Riek Machar.

Fredssamtalene som har pågått i Addis Ababa over flere måneder har ikke bidratt til å roe situasjonen. Ifølge FN har den interne konflikten i Sør-Sudan kostet flere titalls tusen menneskeliv. Andre organisasjoner rapporterer om mellom 100.000 -150.000 drepte.

1,9 millioner har flyktet fra sine hjem det siste året. Mer enn en halv million av disse har flyktet til nabolandene.

Ny rekruttering av barnesoldater

For noen måneder siden var Mingkaman i Awerial en liten landsby med kun 7000 innbyggere. Nå er det mer enn 100.000 her. Over 60.000 av dem er barn. De har alle flyktet over Nilen fra uroligheter i byen Bor.

Nå vier Daniel Beek Garang livet sitt til barn på flukt.

Gutter i flyktningleiren i Awerial

Noen av guttene foretrekker å leke ute, og fikser ting av tomme brusbokser.

Foto: Nina Bull Jørgensen
Flyktninggutter i Awerial spiller sjakk

Andre foretrekker sjakkspillets gleder.

Foto: Nina Bull Jørgensen

– Jeg vil ikke at disse barna skal oppleve det samme som meg. Jeg vil bidra til å gi dem en bedre barndom og håp for fremtiden, sier han.

Mer enn 1000 skoler i landet er stengt. Flere av skolene er okkupert av væpnede grupperinger. Og igjen rekrutteres det barnesoldater. Ifølge FN har mer enn 12.000 barnesoldater blitt rekruttert det siste året. De slåss på begge sider av konflikten.

Garang vet hva det handler om.

– Jeg føler sympati med dem. Det er vondt å tenke på. Jeg har ikke glemt, sier han stille.

Tankene går 25 år tilbake i tid. Samtidig tenker han fremover.

– Mitt budskap til mine landsmenn er at vi må sende de unge på skole, ikke i krigen. Deres våpen er blyanter og bøker. Kampen mot analfabetismen er den viktigste kampen vi må kjempe nå, mener han.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Flyktninggutter i leiren Awerial, Sør-Sudan

For tidlig voksne? Disse guttene, i alderen 10-16 år, går gjennom et flere uker langt rituale som markerer overgangen fra barn til voksen. Over 12000 barn i denne aldersgruppen er rekruttert som barnesoldater siden urolighetene i landet startet før jul i fjor.

Optimistisk

På et kontor med slitte vegger henger det et stort kart over Sør-Sudan, ett lite innrammet bilde av frigjøringshelten John Garang og ett av president Salva Kiir. Bak et tungt brunt skrivebord sitter distriktslederen i Awerial.

– Det eneste som kan få slutt på denne konflikten mellom ulike stammer er utdanning, sier Deng Tong med gnistrende øyne.

Tong mener utdanning til ungene er nøkkelen til fremtiden for Sør-Sudan. Og ikke bare det, utdanning er nøkkelen til fred i landet.

– Klassekamerater kriger ikke mot hverandre. Utdanning gir de unge håp, mens lediggang gjør barna apatiske, sårbare og lette å utnytte.

Distriktsleder i Awerial, Deng Tong

Distriktsleder i Awerial, Deng Tong, nekter å gi opp. Han mener skoler og barn er Sør-Sudans beste sjanse.

Foto: Nina Bull Jørgensen
Ajer (12) i flyktningleiren i Awerial

Ajer (12) Hun var på flukt med familien i flere dager gjennom bushen og fikk reddet seg over elven da massakrene startet i hjembyen Boer for litt over et år siden. Hun så venner og familie ble slaktet ned foran seg.

Foto: Nina Bull Jørgensen

– Når de unge ikke har noe å ta seg til, blir de lettere fanget opp av væpnede grupper, fortsetter han.

Fra å styre en liten fredelig landsby med noen få tusen innbyggere, har Deng Tong nå ansvaret for over 100.000 mennesker i en presset og vanskelig livssituasjon. Det tar distriktslederen med fatning, og understreker at alle flyktningene er velkomne. Han klarer til og med å snu situasjonen til noe positivt.

– Jeg tror mennesker som har vært gjennom mye, blir sterkere. Her er flyktningene trygge, og jeg tror de kan bidra med mye positivt.

Jeg er optimistisk når det gjelder fremtiden, sier han.

For sammen med alle flyktningene, har nødhjelp og bistandsarbeidere strømmet til området. Og som en del av nødhjelpen er det satt opp provisoriske skoler blant jordhyttene og de mange tusen teltene med FN-logoer. Dette kommer lokale barn til gode.

– Vi håper selvfølgelig at det skal bli fred i landet og at behovet for nødhjelp skal avta. Men det vil være synd om støtten til utdanning forsvinner med den. Vi trenger å fortsette vår satsing på skolegang, understreker den lokale lederen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

En jente skrive på en tavle i flyktningleiren i Awerial i Sør-Sudan

Læren om at 4-2=2 sitter for elevene i Mingkaman.

Foto: Nina Bull Jørgensen

Vil bli president

– A-B-C-D-E-F-G ...

Vi er tilbake i klasserommet med Daniel Beek Garang og flyktningbarna. Rommet har ingen stoler eller pulter. Taket er av bølgeblikk, og gulvet er gråbrun sand og jord. Men elevene er entusiastiske. På oppfordring fra læreren synger de alfabetet på engelsk av full hals.

– .... U-V-W-X-Y-Z!!!!

– Very excellent, roser læreren.

På spørsmål om deres mål og drømmer for fremtiden er elevene litt mer avventende og forsiktige.

– Jeg ønsker bare å overleve, sier en av dem.

– Jeg ønsker å få meg en jobb, så familien min kan få mat, sier en annen.

– Jeg drømmer om å bli lege, så jeg kan hjelpe andre, sier en tredje.

Til sist, en tolv år gammel jente ser ned i bakken mens hun stille formidler sitt mål.

– Jeg vil studere og få meg en god utdanning, så jeg kan bli president og gi folket mitt det de trenger.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt