Operaen som var for sterk for Stalin

Katarina Ismailova heter hun på scenen.

Den russiske kjøpmannskonen som ikke får sove, og som beklager seg over at hun har en mann som ikke kan tilfredsstille henne, og som bare er opptatt av jobb og materielle verdier.

Hun tar etter hvert den fattige sjarmøren Sergej som elsker, dreper sin voldelige svigerfar Boris og sin man Sinovej, og blir selvfølgelig også sviktet av elskeren.

Det hele ender med død og fordervelse.

Ikke i Stalins smak

Opprinnelig var dette en historie av forfatteren Nikolaj Leskov, som den unge sovjetkomponisten Dmitrij Sjostakovitsj kastet seg over i det som etter planen skulle ble tre operaer om russiske kvinne skjebner.

Premieren var i 1934 og det ble en stor suksess, men en januarkveld i 1936 dukket selveste sovjetdiktatoren Josef Stalin opp i Bolsjoj-teatret for å se Lady Macbeth fra Mtsensk, og han likte ikke det han så.

To dager stod den berømte usignerte lederartikkelen «Støy i stedet for musikk» på trykk i partiorganet Pravda, og dermed var det slutt på Katarina Ismailovas noe brutale kvinnefrigjøring på scenen.

Kvinnefrigjøring forut for sin tid

I Gøteborgoperaens versjon er det Gitta-Maria Sjøberg som framstiller den russiske kjøpmannskonen.

– Tenk hva Stalin har på samvittigheten, ikke bare alle mordene på millioner av folk. Han tok nesten også livet av en stor kunstner. Dmitrij Sjostakovitsj fortsatte som komponist, men han skrev aldri noen opera igjen, sier Gitta-Maria Sjøberg til NRK.

Hun har sympati for damen med de voldsomme følelsene, som altså var i meste laget for Stalin.

– Man kan ikke forsvare at hun myrder noen. Men omstendighetene gjør at hun havner i denne situasjonen, sier Sjøberg til NRK.

Komponistens bysbarn

Operaen har klart å skaffe en dirigent til sin Lady Macbeth-oppsetning som virkelig kjenner bakteppet til operaen.

Thomas Sanderling er selv født i det daværende Leningrad, nå St. Petersburg, der hans far Kurt Sanderling, som jødisk flyktning fra Tyskland, var en av dirigentene ved byens berømte orkester.

Thomas Sanderling hadde nær kontakt med Sjostakovitsj, først gjennom sin far, seinere som dirigent på egne bein, i en periode der kunsten og ikke minst musikken spilte en viktig rolle som et pustehull i et autoritært samfunn.

– Kunst og kultur var under sovjettiden en viktig mental fluktvei for utdannede mennesker – som ofte var forfulgt, sier Sanderling i dag.

Etter Stalins død ble det noe enklere for intelligentsiaen, inkludert Sjostakovitsj, selv om den politiske forfølgelsen fortsatte med diktatorens etterfølgere.

– Det var enklere for komponister å uttrykke seg fritt enn det det var for forfattere, sier Thomas Sanderling.

– Komponister som Dmitrij Sjostakovitsj kunne ofte gjemme et budskap i musikken. Når vi i dag ser tilbake på hans verk, finner vi mange slike eksempler på skjulte budskap, sier han.

Sterk trombone

Om den har en dulgt beskjed, vites ikke, men knapt noen gang i musikkhistorien har en trombone spilt en så viktig rolle som i operaen Lady Macbeth fra Mtsensk.

Kraftige trombonetoner kommer som klimaks på en heftig elskovsscene mellom Sergej og den kjærlighetshungrige Katarina.

Det var ikke bare for Stalin dette ble for sterk kost, Sjostakovitsj forsto at han med slike effekter kunne skremme bort mange, og tok ut denne sekvensen da han på 1960-tallet omarbeidet operaen og kalte den Katarina Ismailova.

Men i Gøteborgoperaen er trombonen tilbake, og det tror Thomas Sanderling Sjostakovitsj innerst inne ville vært glad for.

– Lady Macbeth var et svært viktig stykke for Sjostakovitsj, av ulike grunner. Det er jo en fenomenal opera, for det første. Men oppføringen endret også livet hans, til en tragedie som aldri helt tok slutt, sier Sanderling.