Kristian Tonby med en liten pasient da han arbeidet i Elfenbenskysten. (Arkivfoto: Leger Uten Grenser)
Halvparten av krisene stod på listen også for et år siden.
- Kongo og Colombia har vært med i alle de nå åtte årene vi har satt opp denne listen, sier Kristian Tonby, nestleder i styret for den norske avdelingen av Leger Uten Grenser.
Han er til daglig lege på medisinsk avdeling på Kongsberg sykehus. I 2003 arbeidet han et halvår for organisasjonen i Elfenbenskysten, et av landene som i år er med på listen over oversette kriser.
Tonby sier at Elfenbenskysten en gang i tiden hadde et - i afrikansk målestokk - relativt bra helsetilbud til befolkningen. Men det ble ødelagt av borgerkrigen.
Til stede i 80 land
Leger Uten Grenser er engasjert i 80 land, med årlig 2000-3000 utsendte eksperter - pluss lokalt ansatte. Listen med de mest oversette krisene og krigene er basert på hvordan organisasjonen opplever omtalen av de stedene de er på, sett fra et helseperspektiv.
Hensikten med å å offentliggjøre en slik liste, er selvfølgelig å få oppmerksomhet om problemområdene.
- Vi vil påpeke og skape engasjement. Mer oppmerksomhet fra omverdenen fører også til mer oppmerksomhet fra nasjonale og regionale ledere og myndigheter om problemene, sier Kristian Tonby.
Listen
Dette er krisene Leger Uten Grenser mener var mest oversett i fjor:
* Den demokratiske republikken Kongo: krig og sykdom
* Tsjetsjenia: store behov, men lite hjelp
* Haiti: volden herjer (ny på listen)
* Nord-Uganda: sosial usikkerhet og store behov
* Elfenbenskysten: Krig og flyktninger (ny på listen)
* Hiv-smittede og aids-syke i fattige områder får ikke medisiner (ny)
* Nordøst-India: sivile lider under konflikten (ny på listen)
* Sør-Sudan: akutte nødhjelpsbehov (ny på listen)
* Somalia: folk lider under langvarig konflikt
* Colombia: folk lever i frykt for vold
Den demokratiske republikken Kongo
Mai-Mai-soldater i Walikale, mens det fortsatt var håp om en fredsløsning. (Foto: Gianluigi Guerica/ AFP/ Scanpix)
Millioner av kongolesere lever i ekstrem nød og under ekstrem vold, uten av resten av verden legger merke til det.
Siden midten av november har kamper mellom hæren og Mai-Mai-opprørerne drevet titusener på flukt i Katanga-provinsen, sørøst i landet. Bare i begynnelsen av desember måtte rundt 3000 flyktninger flykte igjen, i håp om å berge livet.
Mer enn et tiår med krig har ødelagt et allerede dårlig og utarmet helsevesen og ført til stor nød.
Det siste året har igjen Ituri-regionen i nord vært herjet av vold. Ulike grupper kjemper om regionens naturressurser. Et virkemiddel i terroren av sivile er også voldtekt av kvinner.
Ifølge FN-tall er forventet levealder i landet 40 år. Det er sju leger for hver 100.000. innbygger. Selv i de delene av landet som ikke er voldsherjet, er helsestellet elendig.
Ikke i noen andre land er Leger Uten grenser til stede i like stor grad som i Den demokratiske republikken Kongo. Organisasjonen rapporterer om økende barnedødelighet og alvorlig feilernæring. Folk dør av sykdommer som malaria, hiv/aids og kolera.
Situasjonen blir bare verre og verre, noe som gjør at det forsøkene på å skape fred og politiske løsninger ikke har ført til bedre kår for folket.
Tsjetsjenia
Kommunearbeidere i sentrum Grosnij jobber med å gjøre byen litt bedre. (Foto: Artur Magomadov/ AP/ Scanpix)
Skviset mellom russiske soldater og tsjetsjenske opprørsgrupper er det sivile tsjetsjenere som bærer den største børen i denne konflikten. Og de har ingen steder de kan dra til for å leve i sikkerhet.
Mange tusen mennesker er tvunget tilbake til Tsjetsjenia fra naborepublikken Ingusjetia. De kom tilbake til det de forlot: ødelagte hjem, frykt, vold og en følelse av å være totalt isolert.
Myndighetene sier at situasjonen er normalisert, men Leger Uten Grenser er uenig, og rapporterer om arrestaksjoner mot mistenkte opprørere, landmineulykker, forsvinninger og vold fra lokale militser.
Mange av de som har kommet tilbake til Tsjetsjenia fra andre steder i Russland, er fortsatt flyktninger, for hjemmene og hjemstedene deres er ødelagte og farlige.
Leveforholdene for 32.000 tsjetsjenere som fortsatter er i Ingusjetia, varierer fra vanskelige til uutholdelige. Mange av dem er henvist til overbefolkede og elendige boforhold, som gir blomstrende forhold for sykdommer som tuberkulose og lungebetennelse.
Leger Uten Grenser er til stede og prøver å hjelpe, men likevel er det store hjelpebehov som ikke blir dekket. For verden utenfor ser det ut som om problemene i den russiske delrepublikken ikke lenger eksisterer.
Haiti
En kvinne plukker bønner opp fra bakken under en matudeling i slumområdet Cité Soleil. (Foto: Ariana Cubillos/ AP/ Scanpix)
I Haitis hovedstad Port-au-Prince er store folkegrupper fanget av voldsbølgen som har herjet siden president Jean-Bertrand Aristide ble tvunget i landflyktighet i februar for to år siden.
Folk blir skutt og drept – enten fordi noen vil drepe dem, eller fordi de bare kommer i veien. Væpnede grupper kontrollerer slumområdene. Politisk vold og vanlig kriminell vold sprer seg mer og mer.
Leger Uten Grenser har et traumesenter i byen. Der ble det i fjor behandlet flere enn 2250 personer som hadde ulike voldsskader – nesten 1500 av dem hadde blitt skutt. Halvparten av disse igjen var kvinner, barn og eldre mennesker.
At Leger Uten Grenser appellerte til alle væpnede grupper om å ikke ramme sivile og la sårede få komme til lege, førte ikke til noe. Neste dag kom det 27 skuddofre til traumesenter – tre firedeler av dem kvinner og barn. Disse var blitt såret én dag da FN-styrkene gikk inn i Cité Soleil, den voldeligste delen av hovedstaden, med 250.000 lutfattige innbyggere.
Organisasjonen gjenåpnet i august et sykehus og et helsesenter i bydelen. I løpet av de neste tre månedene kom det 12.000 pasienter, og over 800 mennesker fikk øyeblikkelig hjelp.
Nord-Uganda
Hver kveld flykter tusenvis av barn inn til Gulu for å sove, av frykt for å bli bortført av Herrens motstandshær om natten. (Foto: Heiko Junge/ Scanpix)
Folk i Nord-Uganda har lidd i nesten 20 år – presset av angrep fra geriljaen Herrens motstandshær (LRA) og regjeringens tvangsflytting av innbyggerne.
I dag er over 1,6 millioner mennesker – nesten 80 prosent av befolkningen i Nord-Uganda – plassert i leirer, hvor de lever uten reell sikkerhet eller hjelp.
Dødstallene stiger både som følge av volden og av sykdommer det er fullt mulig å forebygge – som malaria, diaré og luftveisinfeksjoner.
De fleste av beboerne i leirer i byer som Gulu, Lira, Pader, Kitgum, apac og Katakwi klarer seg bare så vidt, med konstant mat- og vannmangel og med stigende priser på disse knappe godene.
Familier ødelegges av å leve på flukt og i fattigdom. Den overveldende hyppigheten av hiv/aids truer med å ødelegge selve samfunnsstrukturen. Voldsomme bakholdsangrep på sivile og hjelpearbeidere i Kitgum- og Pader-distriktene de siste månedene har ført til mer frykt og verre levekår for mange hundre tusen mennesker.
Leger Uten Grenser har appellert til partene om å respektere både sivile og bistandsarbeidere. Organisasjonen har fremdeles helseteam i hele regionen, men advarer om at om volden fortsetter, kan hjelpen til de trengende bli enda dårligere.
Elfenbenskysten
Franske soldater patruljerer et marked i Bouake. (Foto: Jack Guez/ AFP/ Scanpix)
Borgerkrigen som brøt ut i Elfenbenskysten i 2002 har hittil ført til mange tusen drepte sivile og mange hundre tusen på flukt. Gårder ligger i ruiner, helsevesenet er ødelagt og mange sulter.
Opptrappingen av konflikten i november 2004 og februar 2005 skapte enda flere flyktninger og flere sårede. FN-soldater og franske soldater vokter grensen mellom nord og sør, noe som ifølge Leger Uten Grenser fører til mer vold og spenning. Vest i landet er det frykt for at tidligere soldater fra borgerkrigen i Liberia skal ta til våpen også her.
Opprettelsen av en foreløpig regjering gir håp om bedring, men det gir ikke utslag for de titusener som lider under alminnelige sykdommer, som malaria og meslinger, som de ikke får behandling for.
Leger Uten Grenser er på begge sider av grensen. Mange steder er organisasjonen den eneste som tilbyr en enkel helsetjeneste, enten ved faste sykehus eller ved ambulerende helsestasjoner.
Malaria er et stort problem, og i fjor ble over 70.000 mennesker behandlet av organisasjonens helseteam over hele landet.
Borgerkrigen splitter familier. Den store antallet soldater i landet gjør særlig kvinner og unge jenter utsatte for prostitusjon, vold, uønskede svangerskap og seksuelt overførte sykdommer.
Forekomsten av de siste er ifølge Leger Uten Grenser alarmerende høy, og kan på sikt gi uante, katastrofale følger for den såkalte reproduktive helsen. Det betyr også at hiv/aids brer seg.
Hiv-smittede og aids-syke
En ung aids-pasient ser på sykepleierne på et senter drevet av Leger Uten Grenser i Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo. (Foto: Lionel Healing/ AFP/ Scanpix)
Det generelle bildet er velkjent: Over 40 millioner mennesker har hiv/aids, og hver dag dør 8000 mennesker av aids-relaterte sykdommer – av disse er 1400 barn.
Men selv om både medier og politiske ledere i den rike delen av verden er opptatt av dette, er det lite oppmerksomhet og forskning om hvordan en kan hjelpe fattige hiv/aids-pasienter i fattige land.
For eksempel er det ekstremt ressurskrevende å diagnostisere et lite barn. Det betyr at få småbarn blir satt på en behandling som kan gi dem et lengre liv, og halvparten av dem dør dermed før de fyller to år.
Men selv om et lite barn får en diagnose, er det barneversjoner av de livsforlengende medisin-miksene som voksne smittede kan bruke.
Og skal veksten i pandemien skje langsommere, må det også brukes penger på å utvikle tester som avslører tuberkulose – sykdommen som de fleste hiv/aids-rammede dør av. Slike tester må gjøre det mulig for behandlende leger å se hva som hjelper en pasient og hva som ikke hjelper, slik at en hurtig kan endre en behandling som ikke er effektiv.
Fattige hiv/aids-rammede i fattige land har heller ikke tilgang til nyere og mer effektiv behandling rammede i rike land har. For eksempel kan dette dreie seg om noe så enkelt som medisiner som ikke må oppbevares i kjøleskap – noe de fattigste ikke har.
Uten forskning som tar på alvor hiv/aids-problemene i den fattige delen av verden, kommer sykdommen til å spre seg enda mer og bli enda mer ødeleggende, sier Leger Uten Grenser.
Nordøst-India
Nakne kvinner i Imphal i Manipur demonstrerer mot voldtekter som halvmilitære grupper skal ha gjennomført. (Foto: AP/ Scanpix)
I delstatene Assam og Manipur lider innbyggerne stadige utbrudd av religiøs og etnisk vold, og i tillegg av konflikter mellom regjeringshæren og flere militante grupper.
I oktober i fjor ble over 90 mennesker massakrert Karbie Anlong i Assam. Voldsutbruddene drev anslagsvis 40.000 mennesker på flukt opp i fjellene.
Uten tilgang på mat, husly og andre livsnødvendigheter har mange av dem ikke hatt annet valg enn å slå seg ned i overbefolkede flyktningleirer myndighetene har opprettet. Men også her mangler det som skal til for å unngå dødelige utbrudd av meslinger, diaré og andre sykdommer.
De bakenforliggende politiske problemene har vært der i åtte år. I Goiramari var internflyktningene så desperate at de gikk til sultestreik.
Offentlig forsømmelse, væpnede gruppers terror og økende fattigdom har ødelagt det helsetilbudet som en gang eksisterte der. Bare i år regner Leger Uten grenser med å behandle 50.000 mennesker for malaria. De elendige helseforholdene gjenspeiles også i voksende antall hiv/aids-rammede og tuberkulosesyke.
Selv om sykdommene kan behandles, får ikke det store flertallet av sivilbefolkningen i området den hjelpen de trenger.
Sør-Sudan
En kvinne i det som skal bli et nytt bo-område i Sør-Sudan lager mat. (Foto: Tony Karumba/ AFP/ Scanpix)
Afrikas lengstvarende borgerkrig ble avsluttet da den sudanske regjeringen og den såkalte sudanske folkets frigjøringshær SPLA underskrev en fredsavtale i januar for ett år siden.
Men håpet levde ikke lenge.
Ett år senere har ikke de som opplevde den 20 år lange borgerkrigen, sett noen forbedring i sine levekår. Helsetilbudet er dårlig, fortsatt er det kamper mellom ulike grupper, og de mange tidligere flyktningene som har vent tilbake, har kommet til ingenting.
Som i andre deler av verden hvor en mangler selv den ekleste helsetjeneste, florerer sykdommer meslinger, malaria og tuberkulose – sykdommer som det egentlig er lett å forebygge og helbrede.
Leger Uten Grensers sykehus i Akuem i Bahr El Ghazal, et av de få i hele provinsen, opplever å få pasienter som har gått i dagevis.
6 millioner mennesker er avhengige av mathjelp. Matmangelen ble verre i fjor, da tørke og titusener av hjemvendte flyktninger forverret den kroniske matkrisen. Innen et halvt år har ventelig mellom 500.000 og 1 million mennesker kommet tilbake til Sør-Sudan, og lite blir gjort av forberedelser. Situasjonen kommer altså bare til å bli enda verre enn den er nå.
Somalia
Internflyktninger i Somalia venter på å få utdelt mat i en leir i Wajid. (Foto: Antony Njuguna/ AP/ Scanpix)
Somalia har vært uten en fungerende regjering og statsmyndighet siden 1991. De fjorten årene som har gått, har fullstendig ødelagt det offentlige helsetilbudet.
I de fleste delene av landet er sykehus og mindre klinikker plyndret og ødelagt av væpnede grupper. FN anslår at det er fire leger og 28 sykepleiere eller jordmødre for hver 100.000 innbygger.
Folk reiser opptil 70-80 mil for å få helsehjelp. Forventet levealder er 47 år. Over 10 prosent av alle barn dør ved fødselen, og en firedel av dem som overlever fødselen, dør før de fyller fem år.
Feilernæring, ekstrem fattigdom og tørke er bare noe av det somalierne utsettes for. Landet opplevde i fjor en de verste tørkene på 12 år. Det setter i løpet av et halvår livet i fare for nesten 2 millioner mennesker.
Likevel er få hjelpeorganisasjoner på plass. Årsaken er først og fremst volden og den vanskelige klanstrukturen, som gjør det vanskelig for utlendinger å bidra med noe.
Leger Uten Grenser har vært i landet siden 1986, og bidrar med en slags primærhelsetjeneste i de sørlige og midtre delene av landet. Her får syke og feilernærte, barn og voksne, hjelp. Men hjelpen er altfor liten, og tusener av somalier kommer til å dø.
Colombia
Colombianske soldater vokter en bro som er ødelagt av FARC-geriljaen. (Foto: Luis Acosta/ AFP/ Scanpix)
Colombianerne som er berørt av landets 40 år lange borgerkrigslignende konflikt mellom de militære, støttet av halvmilitære grupper, og væpnede geriljagrupper, opplevde få endringer i fjor.
Kampen står om kontroll over narkotika og naturressurser, og sivilbefolkningen både på bygdene og i byene lider. Vold er fortsatt den vanligste dødsårsaken. Over 3 millioner mennesker har flyktet fra hjemmene sine.
Bare Sudan og Den demokratiske republikken Kongo har flere interne flyktninger enn Colombia. Mange av de som ikke kan bo på hjemstedene søker trygghet i anonymiteten i storbyenes slumområder, hvor fattigdom, sykdom og vold er utbredt. I løpet av første halvår i fjor forlot rundt 62.000 mennesker ufrivillig hjemstedene. Det var 10 prosent flere enn i tilsvarende periode året før.
Væpnede grupper på alle sider bruker flyktningene bevisst i sin strategi. Folk er redde og nervøse. Mange lar være å registrere seg hos myndighetene, og dermed har de heller ikke adgang til det helsetilbudet som finnes. Helsetilstanden i de fattige flyktninggruppene blir dårligere – særlig blant kvinner, barn og eldre.
(NRK) (Kilde: Rapport fra Leger Uten Grenser)
Leger Uten Grensers norske internettside