Bare gode venner

– Vi må gjøre det litt sånn under radaren, er kanskje det jeg har hørt oftest de siste årene i det norske miljøet her i Beijing.

Enten samtalen har dreid seg om å få norske snowboardkjørere til Kina, et samarbeid om vannrenseteknologi eller en rehabiliteringskonferanse med norske leger, har folk snakket med lav innestemme når temaet penset inn på norsk-kinesisk samarbeid.

En del norske firmaer har også de siste årene tjent masse penger i det kinesiske markedet, og de har vært aller minst glad i oppmerksomhet.

– Dette må du for Guds skyld ikke skrive om, har jeg ofte fått høre fra næringslivsfolk her.

Det har vært en belastning å ha norsk pass her de siste årene, men det betyr ikke at alt samarbeid har gått i stå.

Kunsten å bli rehabilitert

Men så, en mandag rett før jul, kom det plutselig sprekker i skylaget. En politisk erklæring og en norsk utenriksminister på overraskelsesvisitt her, sørget for det.

Å bli rehabilitert, altså tatt inn i varmen igjen, har kineserne et eget ord for.

De kaller det for píng fǎn.

Gjennom alle tider har kjernen i denne øvelsen vært å bøye hodet i respekt og – i en eller annen grad – erkjenne sine feiltrinn.

I Kina handler det å erkjenne feil om å gjenopprette ansikt.

At den som har trådt over en grense eller opptrådt fornærmede skal vedkjenne seg feilen, og love bot og bedring for fremtiden.

Selv noen av Kinas mest markante historiske skikkelser havnet ute i kulden en periode, før de ble rehabilitert. Den mest berømte heter Deng Xiaoping, han ble politisk gjenreist i 1977.

Men de siste årene er det først og fremst vestlige utenriksministre som har blitt denne æren til del.

– Norge har lært av sine feil

Forhandlingene med Kina om å normalisere forholdet hadde vært så hemmelige at Brende, ifølge eget utsagn, gjemte seg bak en avis for ikke å bli gjenkjent på flyet hit. Bare tre personer skal ha visst om dialogen med kineserne, som pågikk over flere år.

Selv norske diplomater på ambassaden her visste ingenting.

Mitt forsøk på å få en kommentar endte faktisk med at jeg isteden overbrakte den store nyheten til minst en av dem.

Jeg hadde ærlig talt aldri trodd at det skulle bli noen politisk oppmykning i min tid her. Det har ikke akkurat gitt intervjuforespørslene våre drahjelp at vi kommer fra norsk TV, så det blir spennende å se om det nå blir lettere å få folk til å snakke.

I erklæringen som det etter hvert har blitt mye debatt om står det blant annet står at Norge skal respektere Kinas kjerneinteresser.

Den nylig inngåtte avtaleteksten med Kina var, ble vi fortalt, ikke annet enn vanlig diplomatisk språkbruk.

Det kan være greit å minne om at det ikke var slik den ble lagt frem på kinesisk side.

– Den norske regjeringen har hatt tid og mulighet til å reflektere dypt over årsakene til det dårlige forholdet, sa Kinas utenriksminister Wang Yi til kinesiske medier den dagen avtalen med Norge ble inngått.

– Norge med sine 4 millioner mennesker forsøkte å lære Kina med 1.4 milliarder mennesker en lekse, det hele var en latterlig historie, oppsummerte den kinesiske partiavisen Global Times, og la til at den norske regjeringen har «gått vekk fra den radikale og naive holdning de hadde for seks år siden».

Altså da Nobelkomiteen ga fredsprisen til Liu Xiaobo, som fortsatt soner sin 11 år lange fengselsstraff her for statsundergravende virksomhet.

Norge har også lovet å gjøre sitt beste for å hindre at forholdet mellom våre to land blir dårlig – i fremtiden:

Det som har gjort forholdet mellom Kina og Norge vanskelig til nå, er Nobelkomiteens tildeling av fredsprisen til en kinesisk dissident og at vi har gitt visum til Dalai Lama.

Skal forholdet unngå å bli dårlig i fremtiden må vi altså gjøre mindre av disse to tingene.

Ikke første land

Norge er langt fra det første landet som har røket uklar med Kina og deretter blitt venner igjen – eller blitt rehabilitert om du vil – på bakgrunn av en slik politisk tekst.

I desember 2009 voterte utenrikskomiteen i det danske folketinget over en såkalt verbalnote etter at Danmark havnet i den samme fryseboksen Norge nå har vært i.

Årsaken var at Danmarks statsminister hadde tatt imot Dalai Lama, og det likte ikke kineserne.

I noten stod det at Danmark motsatte seg Tibetansk uavhengighet, og ville vurdere Kinas reaksjon før man inviterte Dalai Lama på flere besøk.

Teksten ble sterkt kritisert av opposisjonen i Danmark som mente den var et knefall for kinesiske krav.

I ettertid har det vært flere offisielle danske besøk her i Beijing, som har hatt blant sine aller viktigste formål å selge vindmøller.

For litt over to år siden åpnet den danske kulturministeren Marianne Jelved et stort dansk kultursenter i Beijings mest kjente galleriområde som heter 798. Det ble feiret som et stort fremskritt for Danmarks kultursamarbeid med Kina.

Å møte den verdenskjente regimekritiske kunstneren Ai Weiwei ville hun derimot ikke.

Møtet med ham ble avlyst på korteste varsel. Det passet seg ikke, fordi, som hun sa, «samarbeidsrelasjonene i forbindelse med kultursatsingen i Kina er noe jeg setter riktig høyt og gjerne vil bygge videre på og utvikle».

Menneskerettighetsdialog

For et lite land som Norge vil det i tiden fremover komme mange slike valg, mellom samarbeid og prinsippfasthet, mellom å støtte sivilsamfunn og dissidenter og å bli invitert på den røde løperen.

Spørsmålet norske politikere hver gang må stille seg er: hva er viktigst?

Før Nobelpristildelingen hadde Norge en såkalt menneskerettighetsdialog med Kina. Det er noe de fleste vestlige land har, og den skjer alltid bak lukkede dører og så langt vekk fra kameraer og mikrofoner som mulig.

EU-landene har endog flyttet denne jobben over til EU-delegasjonen her i Beijing.

EU-diplomatene fungerer som støtdemper slik at hvert enkelt medlemsland slipper den politiske belastningen det er å terpe på menneskerettighetsspørsmål.

Men de som har forsket på effektene av vestlige lands menneskerettsdialog med kineserne konkluderer med at det har hatt liten til ingen effekt.

Det kan ikke påvises noen endring i menneskerettssituasjonen i Kina fra slike årlige samtaler bak lukkede dører.

Først og fremst er øvelsen egnet til å lette på vestlige regjeringers dårlige samvittighet, mens kineserne har blitt eksperter på å lytte høflig til vestlige diplomater som ramser opp formaninger, før det hele legges i den store skuffen.

Kinas kampanje mot advokatene

Tidligere denne uken slapp organisasjonen Human Rights Watch sin årsrapport, og det er interessant lesing for dem som er nysgjerrig på menneskerettighetssituasjonen her nå.

Mens partiledelsen sier Kina er i ferd med å bli en rettsstat, har myndighetene her det siste halvannet året slått ne – ikke bare på dissidenter – men på advokatene deres.

I juli 2015 ble et helt advokatkontor raidet av myndighetene her og stemplet som en kriminell bande.

I fjor høst ble flere av de arresterte stilt for retten:

På rekke og rad tilstod de å ha organisert protester ulovlig og samarbeidet med utlendinger som var ute etter å sverte kommunistpartiet.

– Jeg vil oppfordre alle til å gni seg i øynene og se klart og tydelig de fiendtlige utenlandske kreftene, sa en av de tiltalte, Zhai Yanmin, fra tiltaleboksen.

I likhet med de andre var han holdt på hemmelig sted siden pågripelsen og hadde ikke selv fått velge sin forsvarer. De ble funnet skyldig etter en rettssak som varte noen timer.

Bokhandlerne som forsvant

I fjor forsvant også flere bokhandlere som utga kritiske bøker om kommunistpartiet fra både Hongkong og Thailand, før de plutselig dukket opp som angrende syndere på kveldsnyhetene her.

En av dem – Gui Minhai – er svensk statsborger.

I en gråtende TV-sendt tilståelse har han hevdet at han frivillig kom tilbake til Kina for å gjøre opp for sin rolle i en trafikkulykke som skjedde for snart 15 år siden. Hans familie sier tilståelsen hans er fabrikkert, faller på sin egen urimelighet, og er fremtvunget under press.

Svenske diplomater klager over at de i svært liten grad har fått lov til å engang treffe Gui, i tråd med internasjonale konvensjoner.

Vil ikke snakke om menneskerettigheter

Dette landets økonomiske og militære vekst har vært ledsaget av både en ny og sterkere nasjonalisme og en langt større selvtillit mot utenverden. Det er få tegn til at det kinesiske lederskapet bryr seg nevneverdig om en spredt og spak menneskerettighetskritikk fra vesten.

Da Brende var her i Beijing før jul ville han ikke si et ord om hvordan han så på menneskerettighetssituasjonen her.

Det er en hel del man kan si, og det vil komme flere sjanser til å gjøre det. Utover våren skal Erna Solberg på offisielt besøk hit, og da vil norske flagg vaie på Tian’anmen-plassen for første gang på mange år.

Da blir det vi som må velge, om vi vil bruke vårt nye vennskap til å klippe snorer – eller om vi også vil møte noen av de få kritiske røstene som fortsatt finnes her i Beijing.