– Situasjonen er vanskelig nå fordi fire av fem grenseoverganger er stengt.
Det forteller Hanna Dudinska. Hun er fra Donetsk, men jobber nå som prosjektkoordinator for Den norske flyktninghjelpen i Ukraina.
De siste ukene har det vært kaotiske tilstander langs den 427 kilometer lange frontlinjen. Den skiller de ukrainske regjeringsstyrkene og de prorussiske separatistene i Donbassområdet øst i Ukraina.
Mange titalls mennesker ble sittende fast i ingenmannsland. Separatistene ville ikke slippe dem inn, mens ukrainske myndigheter ikke ha dem tilbake. Årsaken var frykt for spredning av koronaviruset.
Delt i to
Pandemien har gjort situasjonen for de rundt 4 millioner menneskene som bor i konfliktområdet enda vanskeligere.
I seks år har Donbass-området i Ukraina vært delt i to. En del er kontrollert av den ukrainske regjeringen. Den andre delen er under prorussiske separatisters kontroll.
I slutten av juni ble en større gruppe, de fleste pensjonister, stoppet i ingenmannsland ved landsbyen Olenivka. Den ligger midt mellom de stridende partene. Ingen ville ta imot dem på grunn av uklare regler for karantene etter utbruddet av korona. Nå er det opprettet en midlertidig teltleir. Der må folk oppholde seg i 14 dager før de kan reise videre.
- Les også:
1,1 millioner kysser til vanlig frontlinjen hver måneder
Hanna Dudinska er selv en av mer enn 1 million internflyktninger i Ukraina.
-Til vanlig er det 1,1 million mennesker som krysser frontlinjen hver måned, via de fem passeringsstedene, fire i Donetsk fylke, et i Luhansk, forteller Hanna til NRK.
Innbyggerne i de separatistkontrollerte områdene må krysse frontlinjen inn i regjeringskontrollert område for å få hente ut pensjoner og trygd.
Mange sørger også for å handle på regjeringskontrollert område fordi varetilgangen i separatistområdene er blitt stadig vanskeligere. Men nå er nesten all kontakt over frontlinjen brutt.
Barn blir ikke registrert
– Bare 37 prosent av de mange tusen barna som er født i de separatistkontrollerte områdene de siste årene er registrert på normal måte i ukrainske databaser forteller Hanna Dudinska.
Den norske flyktninghjelpen forsøker nå å få laget enklere rutiner for at de som bor i områder som ikke kontrolleres av den ukrainske regjeringen, kan registrere seg som ukrainske statsborgere. Også registrering av dødsfall og giftermål er blitt et problem. Disse praktiske vanskene er forverret nå når koronakrisen har gjort bevegelse over frontlinjen nesten umulig sier Hanna Dudinska til NRK.
Den grå sonen
I den lille landsbyen Vesele står en eldre kvinner utenfor et hus som bærer tydelige skader etter et granatnedslag. Nå er hun takknemlig fordi Røde Kors har kommet med nye takplater. De har også sørget for forsyninger av vann og for at gass og elektrisitet igjen fungerer.
Kvinnen bor i det som kalles den grå sonen. Det er en slags ingenmannsland mellom de stridende parter. De som bor der er stort sett bare gamle mennesker som ikke har noe annet sted å gjøre av seg. Koronaepidemien har gjort at situasjonen deres er ytterligere forverret.
– Det er problemer for hjelpeorganisasjonen og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa OSCE å få tilgang til mange av disse områdene sier Hanna Dudinska. Hun forteller at det er mye skyting her hver eneste dag. Det får konsekvenser for alle de millioner som bor i hele konfliktområdet. Dette skyldes at flere av drikkevannsreservoarene til Donbass ligger midt på frontlinjen.
Krigen fortsetter
– Jeg leste nettopp at to av strømlinjene til en pumpestasjonen var ødelagt på grunn av kampene. Dette skaper problemer for vannforsyningen til halvparten av menneskene som bor i området, altså for flere millioner mennesker, sier Dudinska.
Hanna Dudinska holder kontakten med venner og familie inne i de separatistkontrollerte områdene. Etter toppmøtet i Paris mellom presidentene for Ukraina, Russland, Frankrike og Tyskland i desember i fjor var det en viss optimisme. Det var håp at det kunne være mulighet for å få til en fredelig løsning.
Men koronaepidemien har så langt gjort at ingen ting har skjedd,
– Selvfølgelig er folk lei av å være fanget i denne konflikten. Det er noe jeg hører både fra mine venner og de i min familie som fremdeles bor der, sier Hanna Dudinska.