Kor e alle helter hen?

Det er høytid i lufta der vi står foran det store, gotiske kirkebygget. Politiet har slått ring rundt katedralen, sikkerhetsvaktene myldrer, tv-kameraene er stilt opp i lang rekke på plenen utenfor.

Inne er det 2500 gjester. De tidligere presidentene Barack Obama og George W. Bush holder følelsesladde hyllingstaler, og det er et åpenbart poeng at de er fra hvert sitt politiske parti.

Datteren til avdøde gråter over sin far, og gir i sine avskjedsord også giftige stikkpiller til mannen som ikke er invitert: Donald Trump.

En amerikansk helt

«American hero» var tittelen på tv-plakatene til nyhetskanalene. Gjennom halvannen uke fylte de sendingene med intervjuer av venner og beundrere og tilbakeblikk på livet til avdøde senator John McCain.

Han blir husket som en krigshelt, en politisk brobygger og ikke minst – en som turte å stå opp mot president Trump. Både republikanere og demokrater er enige om at McCain var en usedvanlig modig mann, og trekker ofte fram hans innsats som flyger under Vietnamkrigen.

Der ble han skutt ned og torturert under et fem år langt fangenskap. Og påført skader som plaget ham resten av livet.

Nesten alle respekterte ham for denne innsatsen – og også for at han ikke ville godta en tidligere løslatelse enn sine medfanger. Nordvietnameserne tilbød å slippe ham fri før de andre, fordi faren hans var en kjent general.

Men ikke alle syntes McCain var en helt. Ikke president Trump. «Han er en krigshelt fordi han ble tatt til fange. Jeg liker folk som ikke blir fanget,» sa Trump om den republikanske senatoren.

Sexistisk vits om Clintons datter

McCain blir av de fleste tv-kommentatorene beskrevet som «en anstendig politiker». Men når jeg går litt nøyere inn i hans forhistorie forstår jeg at han ikke alltid holdt et så høyt nivå.

«Vet dere hvorfor Chelsea Clinton ser så stygg ut? Fordi Janet Reno er faren hennes!» Er dette nok en sexistisk vits fra Donald Trump? Nei da. Det ekle forsøket på å være morsom ble fortalt nettopp av Amerikas nyeste helt: John McCain. Riktignok for 20 år siden.

Hadde det vært i dag, i disse #metoo-tider, ville det blitt stor skandale. Den gang la mediene lokk på saken, selv om de kjente til den. Nesten ingen av dem omtalte McCains kvinnefiendtlige angrep på landets førstedatter.

Chelsea Clinton var bare 18 år gammel og så vidt ferdig med college da denne uanstendige «vitsen» rammet henne. Dessverre for henne var hun datteren til Bill og Hillary Clinton. Janet Reno var den gang USAs første kvinnelige justisminister.

Var Hillary Clinton lesbisk?

Nedrigheten hadde mange lag i denne pinlige historien: Den antydet at Janet Reno egentlig var en mann. (For bare en mann kunne vel være justisminister?)

Eller at Hillary Clinton hadde et lesbisk forhold til justisministeren på samme tid som Monica Lewinsky-skandalen eksploderte rundt ektemannen Bill?

Og den var også ment å ramme en politisk motstander, den demokratiske presidenten Bill Clinton. John McCain var republikaner, og fortalte den stygge «vitsen» sin til en gjeng «høytstående herrer» fra samme parti under en middag i hjemstaten Arizona.

Kvinnefiendtlig abortmotstander

McCain hadde flere mørke sider. Og også andre, svært sexistiske «vitser». Noen av dem så ille at de ikke engang bør fortelles videre. Men ikke bare kjeften hans oppførte seg nedsettende mot kvinner.

McCain var motstander av selvbestemt abort. Som senator stemte han for vedtak som skulle begrense kvinners rett til å avbryte svangerskap. Og rett før han døde støttet han Trumps kandidat til ny høyesterettsdommer: Den svært konservative abortmotstanderen Brett Kavanaugh, som det nå er så mye strid rundt.

McCain stemte også mot en lov som ville gi kvinner i arbeidslivet lik lønn som mannlige ansatte for likt arbeid.

Helter i uniform

Slike kjensgjerninger ble i svært liten grad brakt til offentligheten under heltedyrkingen av McCain etter hans død. For om han hadde vært nedlatende overfor kvinner var han til gjengjeld en tøff mann – og krigshelt.

I den amerikanske hyllesten av helter står de som har trukket i uniform svært høyt på rangstigen. Krigsveteraner blir feiret grundig på Veterans Day en gang i året, og de kan også få eget nummerskilt til bilen som viser at de har tjenestegjort i det militæret.

På flyplassene blir soldater i uniform ofte kalt opp først til ombordstigning – før gamle og syke og familier med barn.

First man (on the moon) – men uten amerikansk flagg

De fleste samfunn har behov for helter og heltedyrkelse. Og når man først har utdelt helteglorien og dyrket den over år, skal ingen få lov til å komme her og kødde med den.

Akkurat det mener svært mange amerikanere at regissør og manusforfatter gjør i filmen «First Man», som handler om den første månelandingen. Her har de utelatt astronautenes planting av det amerikanske flagget på månens overflate.

Bedre var det ikke at Ryan Gosling – som spiller astronauten Neil Armstrong – forklarte at månelandingen først og fremst var menneskehetens fortjeneste, ikke amerikanernes. Og at Armstrong ikke så på seg selv som en amerikansk helt.

At Gosling er fra Canada bidro heller ikke til å roe gemyttene.

Protestene har strømmet inn til sosiale medier. Armstrongs astronautkollega Edwin «Buzz» Aldrin – som var med på å plante flagget – så seg nødt til å markere sin uenighet med filmmakerne på Twitter:

President Trump er også rasende, og har sagt at han ikke vil se filmen på grunn av den manglende patriotiske scenen.

Kor e alle helter hen?

Jan Eggum satte ord på problemet med vår heltedyrkelse i sangen «Kor e alle helter hen».

For heltene har en tendens til å forsvinne. Blekne hen, bli redusert til folk med helt vanlige feil og mangler.

Jeg har også hatt mine helteskikkelser. En av dem var Myanmars (tidligere Burmas) demokrati- og frihetskjemper Aung San Suu Kyi. Hun satt fengslet i sitt hjem i 15 år etter at de militære annullerte landets demokratiske valg i 1990. Som hennes parti vant.

Jeg intervjuet Aung San Suu Kyi første gang rett etter at generalene slapp henne fri i november 2010, og var fortsatt begeistret.

Men da hun i ett av mine mange intervjuer seinere begynte å forsvare de militæres omfattende overgrep mot den muslimske minoritetsbefolkningen rohingya, mistet hun helteglorien. Både for meg og etter hvert også store deler av det internasjonale samfunnet.

Kampen for å reise seg igjen

Så står kanskje Nelson Mandela igjen som den eneste skikkelige helten vi kan klamre oss til?

Jeg hadde gleden av å intervjue ham flere ganger – og likte ham. Men oppdaget at selv Mandela hadde sine store svakheter. Han klarte aldri å få på plass en god politikk for de fattige i Sør-Afrika, blant annet fordi han ga statsrådsplassene til gamle venner som var udugelige og korrupte.

Det han til gjengjeld klarte, var å skape forsoning i Sør-Afrika etter apartheid-tiden. Og han kom med det beste råd til oss alle som har gjort ting vi angrer på i ettertid:

«Den største ære i livet er ikke å aldri gjøre noen feiltrinn. Men å klare å reise seg igjen hver gang vi har falt.»

McCain beklaget

Det er her vi kommer tilbake til den amerikanske helten John McCain igjen.

Han klarte å reise seg igjen, også etter den slemme uttalelsen om Chelsea Clinton. Han beklaget vitsen, som han kalte ond og dum, overfor president Bill Clinton. De tre kvinnene som var fornærmet hørte ingenting fra ham.

Men etter beklagelsen la Clinton-familien hendelsen bak seg, og under begravelsen var både Bill og Hillary til stede på første benk i kirken.

McCain brukt ofte «soldatspråk» (som kan likne Trumps «locker room talk» – «garderobespråk»), og han kunne være så oppfarende og sint at folk ble redde for ham. Men når han roet seg maktet han å si unnskyld og rekke ut en hånd til dem han hadde fornærmet.

Samarbeid over partigrensene

McCain strakte seg langt for å få til et håndtrykk og en avtale. Over den politiske skillelinjen mellom republikanere og demokrater. Derfor klarte han å få til ting i politikken.

Dette samarbeidet ble han hyllet for etter sin død. Mange amerikanere er lei av den voldsomme polariseringen i samfunnet og ønsker seg flere politikere som McCain. Også dette gjorde ham til en amerikansk helt. Pluss at han kritiserte Trump, da.

Er det noen sjanser for at samarbeidshungrende amerikanere får innfridd sine ønsker? At polariseringen avtar?

Det tror jeg dessverre ikke. Nå har det gått noen uker siden begravelsen av McCain. Snakket om samarbeid og forsoning synes glemt. Det meste er tilbake ved det gamle – og ofte enda verre.

Det kommer til å bli en knallhard kampanje foran Kongressvalget i november.