«Bare en journalist» i møte med krigens ofre

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Sanliurfa, Tyrkia.

Med den gamle mannen var det lett. Han kom gående langs en støvete og glohet vei og stanset i det lille av skygge han kunne finne ved en militærpost. Han ba om vann. Og enset knapt hvem det var som ga ham det, han bare tok flasken jeg hentet fra bilen og drakk.

Dette var i sommer og den gamle mannen var en yezidi, eller kristen, eller kanskje en kurder på flukt fra ytterliggående gruppen Den islamske staten (IS) i Irak. Han hadde gått i flere dager fra Sinjar-provinsen hvor IS drev noen mennesker opp på fjellet. Andre flyktet langs landeveien og det var slik den gamle mannen kom seg i trygghet.

– Vi trodde du hadde med vann

Etterpå ble det vanskeligere, som da jeg noen dager senere var i skogholt utenfor byen Dohuk hvor et par hundre yezidier hadde søkt tilflukt. Disse kom fra fjellet og hadde tatt seg først gjennom Syria og deretter tilbake inn i de kurdiske områdene i Irak hvor de fant trygghet men lite annet.

Da vi stanset utenfor leiren deres strømmet folk mot bilen. De gikk ikke raskt, lekent eller aggressivt. Det var bare en passiv masse med mennesker. Først trodde jeg de var kommet for se på kameraet, på journalisten, eller den fine bilen.

Men det var før en ung mann nærmet seg. Han hadde, i en annen tidsalder vært engelskstudent på universitet i Mosul, men nå bodde han under en oppspent plastduk med familien.

– Vi trodde du kanskje kom med mat til oss, sa han forsiktig og jeg svarte at nei, dessverre hadde jeg ikke noe mat, men jeg var kommet for å fortelle verden om dem. At de fantes. Han svarte ikke.

En sandwich til dagen

Saken var nemlig den at disse flyktningene bodde nederst i skogholtet, og det lille som kom av hjelp ble utdelt lenger opp. og aldri var det nok til at de fikk det de trengte. Han fortalte at de levde på en sandwich om dagen og viste fram det møkkete vannet de vasket seg i.

– Jeg trodde du kanskje hadde mat til oss, sa han.

De hadde ikke fått noe hjelp siden de kom ned, annet av noen privatpersoner og lokale organisasjoner som kom sporadisk til dem. De hadde ingenting.

I et av teltene satt en mor og passet på sitt utviklingshemmede barn som hadde konstante rykninger i kroppen, i et annet skitne barn som lekte i støvet og skrapte restene fra en bønnegryte.

– Jeg trodde kanskje du hadde mat med deg, sa han. Nei, jeg er bare journalist, svarte jeg.

(Brevet fortsetter under bildet)

– Nei, jeg kan nok ikke hjelpe

Uka før hadde jeg vært i Gaza, hvor flyktningene tøt ut fra FN-skolene, der de hadde søkt tilflukt fra det israelske bombardement. Jeg misliker dette uttrykket, «tøt ut». Det er som om det ikke er mennesker det dreier seg om, mennesker som deg og meg.

Men det var det de gjorde, tøt ut. Det var folk overalt og barn overalt og ingen steder var det nok av noen ting.

Her var det en 12-årig i jente som hengte seg fast i meg, som fulgte meg rundt, som jeg intervjuet og som etterpå lurte på om jeg ikke kunne hjelpe henne og familien med litt penger så de kunne kjøpe seg en madrass.

De hadde nemlig ikke fått noe å ligge på og det var ikke engang plass til dem i klasserommene. De bodde utenfor skolen, også de under en oppspent plastduk. Jeg svarte «nei», at det kunne jeg nok ikke, jeg var jo journalist, jeg var her for å fortelle verden om dem.

– Skal jeg bli prest, eller starte å drikke?

Det var en katastrofesommer i en katastrofetid. Og nå skjer det igjen. Det er oktober. Jeg sitter i Sanliurfa i Tyrkia på grensen til Syria. De lokale her hevder at denne byen er det bibelske Ur hvor Abraham ble født, profeten som er starten for de tre verdensreligionene som alle har sitt utspring i.

Til grenseområdet har det kommet rundt 160 000 kurdiske flyktninger, og flere fortsetter å komme. Den ytterliggående gruppen IS står ved den kurdiske byen Kobanis porter.

Jeg har sett hvordan de bombarderer byen, hvordan de tyrkiske soldatene i beste fall gjør ingenting for å hindre den etniske rensingen og det som kan bli en massakre skulle byen falle.

Og jeg har sittet ved nok et flyktningtelt, og hørt på historier om kvinner og menn, barn og eldre som flyktet i all hast, uten medisiner. og uten klær. Som alltid er det de fattigste som rammes hardest. De som var sårbare før står nakne nå.

Og jeg? Jeg er bare journalist. Jeg forteller deres historier, men verden ser ikke ut til å høre, eller har bare nok med seg selv eller andre ting som er viktigere. Hva gjør man så da? Gir opp? Blir kommunikasjonsrådgiver i en humanitær organisasjon? Kanskje prest? Eller begynner å drikke på ordentlig? Jeg vet ikke.

Var ikke der for å gi hjelp

I bilen på vei tilbake til hotellet fra den flyktningskolen i Gaza snakket jeg om dette med min venn og journalistkollega Ahmed Dalloul som hjelper meg med arbeidet i Gaza. Sammen har vi dekket tre kriger de siste åtte årene.

Vi traff til og med en flyktning i en av skolene som vi traff på samme sted to år tidligere, i en annen krig, den forrige krigen mellom Hamas og Gaza.

Ahmed var helt tydelig: Vi kunne ikke ha gitt penger til den jenta. Det var ikke derfor vi var der. Vi var der som journalister. Det er vår jobb.

Hadde vi gitt penger ville vi ødelagt for alle andre journalister som kommer dit. Og Ahmed kunne også sagt at det kanskje ville gjort mer ulykke enn gavn. For hvem vet hva som egentlig ville skjedd, både med jenta og familien dersom de hadde fått penger direkte fra en utlending?

Føles som en dårlig unnskyldning

Og når det gjelder yezidiene i skogholtet. Om jeg så hadde hatt bilen full av mat, ville det gjort så lite forskjell. Jeg skulle bare ønske at det ikke var en journalist de traff når en utlending for første gang besøkte dem, men en hjelpearbeider eller politiker, en med makt til å gjøre varig og ordentlig og det raskt.

Ahmed har rett. Det er ikke vår oppgave. Men det føles bare som unnskyldningen er så lettvint, som om man beskytter seg mot et dyp moralsk problem med å avfeie det med et journalistisk etos om å være den evige observerende.

Litt som å gå rett forbi en tigger på gata i Oslo, fordi det tross alt finnes institusjoner som tar seg av slikt. Er det ikke derfor vi betaler skatt.

Journalister er ikke fritatt fra å være menneske

Den britiske filosofen Adam Smith, han med det frie markedet og den usynlige hånden og slikt vås, var også en moralfilosof og jeg synes han skriver fint om sympati.

Ikke enkelt forstått som å like hverandre, men å klare å identifisere oss med andre sin lidelse, og også gjennom det å forstå andres sinne. Vi har lettere for å forstå hvorfor folk reagerer som de gjør om vi også vet bakgrunnen for deres handlinger.

Kanskje det er kompromisset, kanskje er det der vi kan bidra som journalister i krig og krisesituasjoner. Og så er det aldri enkle svar, ingen definitive sannheter. Å være journalist fritar deg ikke fra å være menneske.