Ble med i IRA på grunn av «Bloody Sunday»

Først står han på avstand og peker. Så tar han oss med over veien og til gatehjørnet der faren ble drept.

– Han krabbet bortover her da soldaten siktet – og skjøt. En annen mann viftet med et lommetørkle for å hjelpe til. Han ble skutt i hodet. Soldaten drepte fem mennesker på et kvarter, konstaterer Tony Doherty.

Her står Tony Doherty på stedet der faren ble drept for 50 år siden.

Det gjør vondt å se bildet av faren liggende skutt og drept på gata. Tony går derfor sjelden til museet som forteller historien om "Bloody Sunday".

Både Tony Doherty og byen Derry/Londonderry er fortsatt sterkt preget av fortiden. Veggmalerier på annethvert gatehjørne forteller byens historie.

«Soldat F» ble aldri dømt. Det ble heller ingen av de andre soldatene fra det britiske fallskjermregimentet som drepte tretten ubevæpnede demonstranter i byen Derry den dagen. En fjortende person døde senere av skadene.

Soldatene hevdet at de ble angrepet først. En løgn som fikk leve lenge.

En splittet by

I dag går Tony i sin fars siste fotspor. Marsjen rekonstrueres i forbindelse med 50-årsmarkeringen av «Bloody Sunday». Familiene skal gå den samme ruta som demonstrantene gikk i 1972.

Patrick «Paddy» Doherty hadde seks barn da han ble drept 31 år gammel. Tony var ni år. Men denne søndagen var ikke barna med på demonstrasjonen, slik de ofte var. Det lå noe i lufta.

Stemningen var amper i Nord-Irland på den tiden. Og særlig i Derry, byen unionistene – de som er tilhengere av britisk styre i Nord-Irland – kaller Londonderry.

Når du kjører inn mot byen, ser man at noen har kludret med skiltene langs veien. Nasjonalistene har strøket over London i Londonderry. De ønsker seg et forent Irland.

Ordbruken er politisk ladet, man må velge med omhu. Når jeg velger å skrive Derry, er det fordi Tony Doherty og de andre etterlatte etter den blodige søndagen tilhører dem som bruker det navnet på byen.

Den irske republikanske hæren var sterkt til stede i den delte byen den gang. Det var derfor de britiske soldatene var så på vakt. Nasjonalistene demonstrerte mot undertrykkelse av det katolske mindretallet.

Massakren endret livet hans

– Jeg vokste opp i Derrys gater på 70-tallet full av hevnlyst, forklarer Doherty, og legger til: Slik hele min generasjon gjorde.

• Les mer om den blodige søndagen her!

Søndag 30. januar 1972 var Tony og søsteren utenfor huset sitt og lekte med kamerater, mens foreldrene demonstrerte. En jevnaldrende gutt hadde hørt at faren var blitt skutt. Tony trodde ikke på ham.

– Jeg syns det er vanskelig å snakke om dette. Men jeg hadde en følelse av at noe var galt, sier Tony til NRK 50 år senere.

Demonstranter kastet stein mot britiske soldater da de hindret marsjen i å gå videre.

Da svarte soldatene med å skyte mot folkemengden. Her dytter en soldat en av demonstrantene.

Under begravelsen møtte et folkehav av katolikker frem for å hylle ofrene etter den blodige søndagen 30. januar 1972.

Da moren kom hjem utpå kvelden, ble den vonde følelsen bekreftet. I niåringen vokste det frem et sinne og en sterk hevnlyst.

Ble med i IRA og havnet i fengsel

Tony ble selv med i IRA da han fylte 16. Først i ungdomslaget, året etter i de voksnes rekker. I 1981 plasserte han en bombe i sentrum av byen. Det ga ham et opphold i fengsel. Ingen ble skadet av eksplosjonen.

Vi spør hvorfor han valgte å bli med i en organisasjon som drev med vold, terror og drap.

– Den blodige søndagen var den viktigste faktoren for at jeg ble med i IRA. Men jeg skal ikke rettferdiggjøre alt IRA gjorde. Heller ikke alt den britiske hæren gjorde. Den blodige søndagen ble et veiskille for konflikten, sier Doherty.

Han mener han selv er et resultat av situasjonen Han angrer ingenting.

Blir ikke ferdig med «Bloody Sunday»

Etter offentlig gransking nummer to, som tok 12 år å gjennomføre, kom det alle i Derry hadde ventet på i 2010. En offentlig beklagelse av massakren. Det gikk nesten 40 år mellom drapene og innrømmelsen fra daværende statsminister David Cameron om at ofrene var uskyldige.

Tony Doherty var blant dem som jublet på torget i Derry den dagen. Endelig fikk de en form for oppreisning. Men fortsatt er det noe som gjenstår, mener Tony Doherty.

– Det har ikke vært noen rettsprosess. Ingen rettferdighet. Mennesker ble myrdet. Deretter løy regjeringen om dem. Dette er ikke over, selv etter 50 år.

I en tidligere versjon av saken hadde betydningen av utrykkene unionist og nasjonalist blitt byttet om. Dette er nå rettet.