NRK Meny
Normal

Terrorens terror: I Beslan gikk alt galt

For ti år siden ble Beslan rammet av en av de grusomste terrorhandlingene verden har sett. Fortsatt er sårene vanskelige å lege.

RUSSIA-ATTACKS-ANNIVERSARY-BESLAN -

Bildene fra Beslan var og er hjerteskjærende.

Foto: VIKTOR DRACHEV / Afp

Enkelte ganger har jeg forsøkt å ikke tenke mer på det. Det er umulig – og det er jeg på sett og vis glad for.

Beslan er ikke noe vi skal glemme, om det ikke er terapeutiske grunner til det. Hvis vi glemmer Beslan, kan vi også komme til å glemme at i fanatikernes verden, kan også barn drepes for en eller annen saks skyld.

Begrep for ondskap

Navnet på den fredelige og litt støvete byen mellom maisåkrene i det nordlige Kaukasus har blitt et begrep for ondskap. Likevel forholder jeg meg til Beslan med en slags ømhet.

Det var byen som mistet sitt gode liv. Før 1. september 2004 pleide ikke folk å låse døra når de dro ut for å handle eller ta en øl med naboen. Men den høsten begynte de å snakke om at de kanskje burde vri nøkkelen både en og to ganger rundt i låsen. Tilliten var borte. På flere språk er terror et annet ord for redsel.

Mer enn tre hundre mennesker ble drept i Beslan den 3. september 2004, av terrorister og russiske sikkerhetsstyrker. 186 av dem som mistet livet var barn.

Det var ikke første gang det skjedde, og det blir ikke den siste.

Forskjellen var at i Beslan ble bestialiteten TV-overført. Jeg var der den dagen, og det har ikke gått én dag etterpå uten at jeg har tenkt på det som skjedde. Det betyr at jeg har tenkt på gisselmassakren minst 3650 ganger. Jeg lurer på hvor mange ganger de har tenkt på den de som mistet barnet sitt eller ektefellen eller bestemor.

Halvnakne, blodige barn løp skrekkslagne nedover gata og grep vannflasker som helsepersonell rakte dem, mens geværskudd smalt og ambulansesirenene ulte. Verden ble nok en gang sjokkert over hva mennesker er i stand til å gjøre. Nesten 400 døde, halvparten barn, da terrorister tok kontroll over en skole i tre dager.

VIDEO: Se Dagsrevyreportasjen fra 3. september 2004.

Et helvete

Historiene fra Beslan ble skremmende dokumenter fra enda en konflikt som rammer uskyldige mennesker. Bildene og øyenvitneskildringene fra gisseldramaet gjorde voldsomt inntrykk verden over.

Det er ikke så underlig.

Beslan ble omgjort til noe som er nærliggende å kalle et helvete, en skole som blir bombet og skutt i småbiter og barn som flykter i et regn av prosjektiler ut gjennom istykkerskutte vinduer, halvnakne og barbeinte, over glasskår og døde klassekamerater. Folk over hele verden satt hjemme og så dette på TV.

Mange mente at bildene var for nærgående, for intime, for sterke. Dette er journalistikkens knivsegg. Virkeligheten formidlet gjennom TV-ruta kan være utålelig, noen ganger verre enn virkeligheten selv. Vi er ikke skapt til å takle grusomheter som kommer ubedt rett inn i ei fredelig stue. Det var det mye av det vi filmet i Beslan som aldri nådde TV-seerne.

Vi mediefolk som var i Beslan disse dagene i september 2004 ble også sterkt preget av hendelsene. Men jeg må likevel be om unnskyldning for at det, for oss, også handlet om å stå oppreist og gjøre jobben vår. Det ble lite rom for refleksjon der og da, kanskje også lite empati med dem som var berørt, barna og deres nærmeste.

Den 3. september 2003 angrep russiske styrker gisseltagerene i Beslan.

VIDEO: Den 3. september 2004 startet angrepet på skole nummer 1.

Vi var mest opptatt av å få historiene ut. Resten måtte vi tenke over og forsøke å fordøye etterpå. Men til tross for øyeblikkets skylapper, var det mye som gjorde inntrykk, ikke bare selve marerittet på skole nr. 1, men også de små, nære tingene.

Bodde hjemme

Vi tre i NRK-teamet som hadde reist dit fra Moskva, klarte å få privat innkvartering hos ei bestemor med to barnebarn. Alt som fantes av beskjeden hotellkapasitet i byen var naturlig nok beslaglagt. Vi kom dit dagen etter at gisseldramaet hadde startet. Bestemoras leilighet var ikke stor, rundt 35 kvadratmeter kanskje, og besto av stue, kjøkken og bad.

For 10 år siden ble Beslan rammet av en av de grusomste terrorhandlingene verden har sett. Fortsatt er sårene vanskelige å lege.

VIDEO: NRKs Arne Egil Tønset forteller om det første møtet med Beslan for ti år siden.

Vi som var gjester sov på sofaen og på golvet i stua, vertinna og barna på kjøkkengolvet. Der i stua redigerte vi TV-reportasjene våre og tok en kopp te mellom arbeidsøktene. Huset lå bare få minutters gange fra skolen, men i vår fredelige gate, var det som om gisseldramaet kunne vært på en annen planet. Livet så ut til å gå sin vanlige gang.

TV-en sto på nærmest døgnet rundt, og de to småungene satt og så på nyhetssendingene fra sitt eget nabolag. Hva slags inntrykk det gjorde på dem, skal jeg ikke spekulere i, men hvis jeg hadde vært faren eller bestefaren deres, hadde jeg ville slått av den TV-en. Ute i gården lekte ungene i nabolaget det de hadde sett på TV, gisler og terrorister. Det var underlig og litt skremmende å se på, men leken hadde trolig sin naturlige forklaring. Barn har sin egen måte å få ut ting på.

Siden har jeg sett gislene, barn på ti-elleve år, fortelle om sine opplevelser fra gymsalen på skolen. De fortalte om redslene som om de beskrev en vanlig skoledag, uten fakter, uten at stemmen skalv et sekund.

En russisk politimann bærer en frigitt baby under gisseltakingen av en skole i Beslan i sept 2004

Et sterkt bilde fra aksjonen i 2004. En russisk politimann bærer en frigitt baby ut og i sikkerhet.

Foto: Nyhetsspiller / Scanpix/Reuters

Fortrenging er én ting, langtidsvirkninger noe annet, hvordan vil det prege dem som voksne, har jeg tenkt i ettertid, samtidig som jeg har reflektert over mine egne 3650 tilbakevendinger til det som skjedde. Og jeg sto relativt trygt beskyttet fra skyting og granatnedslag bak hushjørnene et par kvartaler unna.

Alle ble berørt

Det fantes ikke en familie i Beslan som ikke var berørt av terroren. Det er mange som sogner til en skole med om lag 700 elever, og byen har ikke mer enn om lag 35 000 innbyggere, en småby i russisk målestokk. Jeg hadde inntrykk av at de fleste av dem som hadde noen de kjente på innsida av skolen, sto ute i gatene i kvartalene rundt, dag og natt for å følge med på hendelsene. De knuget lommetørklær i hendene, våket – og håpet det beste.

Da bombene gikk av og skytinga begynte midt på dagen 3. september, var det brutalt sagt krig med publikum til stede, midt i byen. Fullstendig uvirkelig. Og det var ikke bare gisseltakerne, politiet og de militære som hadde våpen.

Sørgende i Beslan

334 mennesker mistet livet den 3. september 2004 da politiet, opprørsstyrker og sivile forsøkte å fri mer enn 1100 gisler.

Foto: Ivan Sekretarev / AP

Det hadde fedre, bestefedre, onkler og fettere også, og de banet seg veg gjennom sperringene og inn i skolegården for å være med å befri sine. Ingen makt i verden kunne stanse dem. Jeg så en middelaldrende mann i hvit skjorte og svarte penbukser som bestemt skrittet mot en vaktpost med tungt bevæpnet politi. Han vekslet to ord med dem, skubbet dem til side og fortsatte. De gjorde ikke noe forsøk på å stanse ham.

Frigjøringsaksjonen kom ut av kontroll, og én av årsakene var at så mange sivile var til stede, med våpen. Og de tok ikke kommando fra noen. Det var andre årsaker også, blant annet uklare og forvirrende kommandoer og kommandolinjer i politiet og hærstyrkene. Taket på gymsalen hvor de drøyt 1100 gislene satt, ble trolig skutt i brann fra utsida, og taket falt ned i det stappfulle rommet, med fatale følger.

Teoriene om hva som egentlig skjedde i de ettermiddagstimene frigjøringen av gislene varte, er tallrike og sprikende. Russiske myndigheter la i sin granskingsrapport all skyld på gisseltakerne for at så mange ble drept og såret. Det er trolig en sannhet med modifikasjoner. Beslan-tragedien var befengt med løgn og omskrivinger fra starten, inkludert sikkerhetstjenestens tall på hvor mange gisler som var tatt. 250 ble vi fortalt på dag to av dramaet.

Lokalbefolkning rista på hodet av det absurde og åpenbart oppdiktede tallet. De fleste visste hvor mange som hadde gått inn i skolen dagen før, og bare noen få mødre med de aller minste barna hadde blitt satt fri. Forsøket på å avdramatisere situasjonen falt på sin egen urimelighet. Alle håpet det beste, men ingen hadde i sin villeste fantasi kunnet forestille seg at det skulle gå så galt. I Beslan gikk alt galt.

I moderne tid hadde vi knapt sett noe verre enn Beslan, og vi kunne bare håpe at ingenting noensinne ville komme opp mot uhyrlighetene i gymsalen på skole nr. 1. Kanskje vi bare skal være glade for at vi ikke visste bedre.

I Beslan ble gravplassen for liten i september 2004. Mens du har lest dette, har enda flere barn blitt drept i krig. Og i dette øyeblikk sitter det noen og planlegger hvordan andre barn kan hjernevaskes til å begå drap med god samvittighet. Det kjennes ikke godt å si det, knapt nok tenke det, men Beslan har lært meg at terrorister alltid oppnår det de egentlig vil, gjøre oss redde – engstelige og skeptiske nok til at vi låser døra.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt