Blodpannekaker som medisin mot demens

Kommunikasjon er den største utfordringen for flerkulturelle med demens. I Karasjok har man skapt et tun av minner for samiske demenspasienter.

Samisk sansehage for demenspasienter

SE VIDEO: Ragnhild Nystad og Lars Petter Bær sliper kniven på tunet for samiske demenspasienter i Karasjok. FOTO: Tonje Bergmo VIDEO: Stig Kalsæg Sulland

Kristine Gaup Grønmo

Kristine Gaup Grønmo mener lokal kultur er den eneste medisin mot demens.

Foto: Tonje Bergmo / NRK

Fra en torvkledd gamme på tunet siver røyken ut av pipa. Et ekorn piler gjennom tyttebærlyngen og klatrer kjapt opp i ei gammel furu før den nysgjerrig titter ned på de nyankomne gjestene. Slipesteinen går, og når gammedøra slås opp finner ei ukjent matlukt veien til nesa.

– Her steiker vi blodpannekaker! Kom inn, sier Kristine Gaup Grønmo, som er prosjektleder for Utviklingssenter for sykehjemstjenester til den samiske befolkningen.

Samisk tun for demenspasienter

I gammen sitter ei koftekledd eldre dame på en benk ved vedkomfyren. Hun snakker langsomt og blidt på et søvndyssende samisk. Oversetteren sier at hun forklarer hvordan man skal steike blodpannekaken for at den skal bli best mulig.

– Blodmat gir veldig mye næring. Man klarer seg hele dagen hvis man spiser nok. Hvis du ikke har varm mat eller middag så lever du lenge på blodpannekaker, sier Ristin Bær (85).

Lukten av steikeos blander seg nå med lukten av nykokt kaffe. Ristin Bær ser ut som hun har sittet i akkurat denne gammen hele livet. Når også svogeren Lars Petter Bær kommer inn, er bildet komplett.

Blodpannekake

Man klarer seg hele dagen hvis man spiser nok blodmat, sier Ristin Bær.

Foto: Stig Kalsæg Sulland / NRK

– Savner ingen ting

Begge bor rett over tunet i omsorgsboliger tilrettelagt for samiske demenspasienter. Alle beboerne har ei utgangsdør inn mot tunet. Mellom boligene strekker det seg «glassganger», slik at de på regnværsdager kan sitte inne og «føle seg ute».

Risten Bær

Ristin Bær bor i omsorgsboliger for demenspasienter i Karasjok.

Foto: Tonje Bergmo / NRK

– Vi opplever at de eldre liker tunet veldig godt. Vi har nesten dårlig samvittighet for alle gangene de ikke er i gammen, det skulle vært slik fra de sto opp om morgenen, sier Kristine Gaup Grønmo.

– Lokal kultur er den eneste medisin

Langs buede stier med myk belysning vokser tyttebær. Det er plantet solbær, rips og rabarbra for at de som bor der skal kunne høste slik som de pleide å gjøre da de bodde hjemme.

Kaffen koker

Kaffen koker snart i gammen.

Foto: Tonje Bergmo / NRK

– I samisk kultur hadde man ikke noe som het fritid før i tiden. Alt man gjorde hadde en hensikt. Derfor har vi kun bruksplanter her, som de eldre samene er vant til å forholde seg til, sier Grønmo.

– Voksende problem blant innvandrere

Hos dem som får demens drives hukommelsen bak i tid. Har du vært syk i flere år er det som sitter gjen barndommen, ungdommen og den grunnleggende kulturen du er vokst opp i.

Wenche Frogn Sellæg

Wenche Frogn Sellæg sier at ofte sitter kun morsmålet igjen hos dem som får demens.

Foto: Tonje Bergmo / NRK

– Et norskspråklig helsepersonell får vanskeligheter med å prate med den samiske befolkningen som får demens fordi de ikke kjenner kulturen deres, sier spesialist i geriatri og tidligere politiker, Wenche Frogn Sellæg, som er leder av Rådet for demens i Nasjonalforeningen for folkehelsen.

– Dette krever spesialkunnskap på flere områder, i og med at demens er et voksende problem også blant innvandrerbefolkningen i Norge, sier Sellæg.

Får demens, mister norsken

På Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse på Ullevål jobber direktør Bernadette Kumar med utfordringer i kø. Norges innvandrerbefolkning lever også lenger, og vil etter hvert også i større grad bli rammet av demens på lik linje med dem som er født og oppvokst her.

Er du født og oppvokst i Somalia er det ikke først og fremst blodpannekaker, eller vafler, for den saks skyld, som opptar deg når du får demens.

– Innvandrere i Norge har ikke rukket å bli så gamle ennå, så for en gangs skyld er vi i forkant av problemene, sier hun.

I Regjerningens demensplan 2015 er det etablert et eget forskningsprogram for helse- og omsorgstjenesten der personer med minioritetsspråklig – og samisk bakgrunn som utvikler demens, er blant utviklingstiltakene.

Bernadette Kumar

Bernadette Kumar sier kommunikasjon blir den største utfordringen når også innvandrerbefolkningen får demens.

Foto: Picasa

Bernadette Kumar sier at den største utfordringen fremover på feltet er kommunikasjon.

– Innvandrere som begynner å bli gamle har ikke hatt norsk som morsmål, men har lært språket på et senere tidspunkt i livet. Når de får demens vil de ofte miste den norsken de har lært.

I tillegg har man tjenesteytere i helse- og omsorgstjenesten som ikke har norsk som morsmål. Dette vil også føre til vanskeligheter med kommunikasjon.

– Man må ha opplæring med dem som jobber i helse – og omsorgstjenesten, og det vil bli veldig viktig at alle de som jobber innenfor feltet må kunne norsk. Dette har med pasientsikkerhet å gjøre, sier Kumar.

Lokal kultur som medisin

For en som har fått demens er det ekstra viktig å ta utgangspunkt i kjente interesser og miljøer, fordi sykdommen gjør det vanskelig å venne seg til nye aktiviteter og omgivelser.

Rogna i Karasjok er intenst rød. Tunet er lett tilgjengelig for dem som bor her, utviklet med tanke på at demenspasienter skal ha et godt liv.

– Tunet er viktig. Det er det nærmeste man kan komme et hjem eller et miljø som ikke er institusjon. Det er nøytralt nok og fra en virkelighet som fremdeles kan leve i hodene på dem som er brukere i dag, sier Kristine Gaup Grønmo.

Redskaper

Gammeveggen er dekorert med redskaper.

Foto: Tonje Bergmo / NRK

Ved å bruke lokal kultur bringer man fram den virkeligheten som finnes i hodet på en som har demens slik at den fremtrer synlig.

– Lokal kultur er den eneste medisinen for demenspasienter i dag, sier Kristine Gaup Grønmo.