Pavla Aleksandrovna Kovrigina
Foto: Nareas Sae-Khow / NRK

Den transsibirske jerndamen

TRONDHEIM (NRK): Pavla Aleksandrovna Kovrigina klarte ikke lenger tanken på å være en mann. Derfor skar hun av seg både penis og testikler. Hjemme på baderommet.

– Unnskyld.

Pavla sitter på en stol ved utgangen av et kjøpesenter. Rundt oss småløper folk mellom butikkene, som forvirrede høns som leter etter brødsmuler.

Det er julehandelbonanza. Fulle handleposer og smått unnvikende blikk farer gjennom luften.

Pavla snur seg bort, mens hun presser fingertuppene på venstrehånda mot pannen. Et par host tvinger seg forsiktig frem.

– Jeg må gjøre dette hver gang. Ellers kan det komme luft i pannen, mumler hun kjapt.

– Luft i pannen?

– Ja. Når jeg hoster eller nyser. Da kan det komme luft fra bihulene opp under huden i pannen.

28-årige Pavla himler med øynene. Dette har hun tydeligvis forklart mange ganger. Til mange. Og nå skjønner hun at det er på'n igjen.

– Det ble slik etter panneoperasjonen i Belgia for noen år siden. Jeg har vært tilbake flere ganger for å fikse på metallristen som ligger under huden. Men det har ikke blitt noe bedre, sier Pavla.

For hun skulle jo bare fikse pannebeinet på klinikken. Gjøre den flatere og rundere. Mer feminin. Mer seg selv. Men det gikk ikke helt etter planen.

Derfor ble en titanrist operert inn. Den belgiske legen mente det var en god løsning. Men Pavla synes ikke den sitter særlig godt.

– Jeg er så lei. Lei av smertene.

Hun ser tomt ut i luften. På strømmen av handlevogner som triller forbi.

Det har blitt litt av et livsprosjekt for henne. Å fikse på utseendet. Kroppen hennes har fått gjennomgå i et helt tiår. Vi snakker om rundt 40 store og små inngrep. Både i Norge og utlandet.

Hårtransplantasjon, øyebrynsløft, kjevereduksjon, neseoperasjon, leppeløft, adamseple-reduksjon, brystimplantat, fettransplantasjon og fettsuging. For å nevne noe.

Så er det jo den såkalte selvkirurgien hun har bedrevet i underlivet.

Gjentatte ganger.

Titanristen i Pavlas panne

PAVLAS PANNE: Den plagsomme titanristen ble operert inn av en belgisk plastikkirurg for noen år siden. Nå satser Pavla alt på å dra til Spania for å få fikset både den og pannen en gang for alle. Men da trenger hun penger. Masse penger.

Foto: Nareas Sae-Khow / NRK

De avgjørende tallene

Et par timer tidligere.

Trondheim by er i ferd med å våkne. Slitne busser harker seg sakte gjennom sentrum, letende etter neste stopp.

I Prinsens gate 55 lyser to store vinduer opp mot gaten. Inne står en spent gjeng og venter. Klokka nærmer seg 09.00. Pavla er håpefull, men stresset.

Hver dag møter hun opp her i gatemagasinet Sorgenfri sine lokaler. Hit kommer rusavhengige, hjemløse, arbeidsledige og andre stebarn av samfunnet.

Pavla har aldri klart å få seg en vanlig jobb. Selv om hun har prøvd. Hun sliter for mye med psyken. Derfor endte hun opp som Sorgenfri-selger.

– Jeg er så takknemlig for å være en del av dette fellesskapet. Sorgenfri-gjengen godtar meg for den jeg er. De har lært meg utrolig mye. De har også gitt meg en inntekt, sier Pavla, som har fortalt om livet sitt i flere ulike utgaver av magasinet opp gjennom årene.

Alle sammen legger hver sin ball med sitt selgernummer oppi en rød kakeboks. Deretter trekkes det. Slik fordeles de ulike salgsstedene i Trondheim.

Årets julenummer koster 200 kroner. Halvparten av pengene går til selgerne.

De store kjøpesentrene i byen blir valgt først. De har jo flest kunder. Og dermed best muligheter for salg. Som igjen betyr penger.

Og er det noen som trenger penger, så er det Pavla. Masse penger.

Planen er å reise til Spania i sommer. Håpet er å få fikset den der pannen for godt. Hun har bestilt en operasjon på en klinikk i Marbella.

Men de tar seg jammen godt betalt for å rette opp de tidligere inngrepene fra klinikken i Belgia: 190.000 kroner.

Det koster å være kvinne.

Spesielt når man ble født som en mann.

Usynlig: Pavla Aleksandrovna Kovrigina

USYNLIG: Pavla ble ufør i starten av 20-årene og bruker nå dagene til å selge gatemagasinet Sorgenfri. I magasinets julenummer dukker Pavla selv opp der i en fyldig reportasje hvor hun forteller åpent om sin oppvekst og lange kamp for å bli kvinne.

Foto: Nareas Sae-Khow / NRK

Alene i verden

For 28 år siden ble en gutt født i Omsk. Pavel var hans navn.

Millionbyen Omsk ligger vest i Sibir, rett ved elven Irtysj. Og der varierer temperaturen fra rundt 40 minusgrader om vinteren, til 40 grader om sommeren.

I et blokkbefengt sted midt i det russiske innlandet vokste Pavel opp. Han tasset etter hvert rundt i nabolaget, sammen med de andre barna.

I en kort shorts og hvite sokker klatret han opp i trærne i skogen ved siden av de grå blokkene, mens sommervinden kilte i håret. De plukket ofte blomster. Lekte med dukker. Kastet murstein etter hverandre. Og de sloss. De gjorde det som barn gjør.

Men det var noe mer.

Minnene fra den tiden er både gode og vonde. For Pavel var alene. Mutters alene. Pappa forsvant ut av livet da han var fire år. Og mamma var mer eller mindre fraværende hele oppveksten. Men mormor var der. Hun tok vare på ham.

Det kjipe var at mormor var alkoholiker.

Derfor var det alltid litt vanskelig å vite hva hun egentlig ville. Og om hun egentlig brydde seg så mye. Humøret hennes svingte hele tiden.

Årene gikk. Pavel vokste. Men livet skulle ikke bli særlig enklere.

I sjuårsalderen skjedde det noe. Det var som om noe på innsiden våknet.

Barndomsbilder av Pavla Aleksandrovna Kovrigina

1. KLASSE: Minnene fra oppveksten i den russiske byen Omsk i Sibir er både gode og vonde. Det var ikke lett å bli oppdratt av en mormor som var litt for glad i vodka.

Foto: Privat

Stengte seg inne

Etter skoletid begynte han å stenge seg inne på rommet. Ble opptatt av at alle tingene skulle være på plass. Brukte overdrevent mye tid på å rydde.

En stor demning på innsiden begynte å kollapse i sakte film. Flommen av følelser skylte over Pavels liv og skapte kaos.

Ingenting stemte. Det var noe feil med kroppen. Med maten. Med folk rundt.

Tvangslidelsene listet seg inn. Og spiseforstyrrelsene. Han begynte å oppdage at han likte kroppen sin bedre når han spiste mindre. Hele tiden tenkte han på mat. Han utviklet etter hvert ortoreksi. Dagene bestod av bekymringer som aldri ville ta slutt.

Pavel nektet å fortelle legene om hva som egentlig foregikk i hodet. Hvilke tanker han egentlig hadde. For hvordan finner man svar på spørsmål man ikke klarer å stille?

Det lignet på schizofreni. Dermed ble han tvangsinnlagt og tvangsmedisinert. Flere ganger.

Den sibirske ungdomstiden var ikke helt optimal, kan du si.

Men reisen fra Pavel til Pavla hadde så vidt begynt. Etter hvert skulle han flytte til Norge. Og det skulle ikke bli så veldig mye enklere der heller.

Barndomsbilder av Pavla Aleksandrovna Kovrigina

16 ÅR GAMMEL: I puberteten begynte Pavel for alvor å innse at hun egentlig var kvinne. På den tiden ante hun ikke at transseksualisme faktisk var en diagnose. Hun så det første gangen på TV. Og da gikk alt på en måte opp for henne. Og plutselig begynte folk å kalle henne for Pavla istedenfor Pavel.

Foto: Privat

Woman Power

Pavla ser på seg selv i speilet. Hun har reist seg fra stolen midt i rommet hos Hudspesialisten i Trondheim.

Plastfolien i ansiktet sitter ikke helt som hun ønsker. Det flyttes, angres og løftes. Behandleren har nettopp gått ut av rommet. For noen minutter siden fikk Pavla et usynlig lag av gugge på kinnene, rundt munnen og under haka.

Nå må hun vente på at bedøvelseskremen skal virke en stund.

– Jeg har sikkert lagt igjen 200.000 kroner her, sier hun der hun står og gransker seg selv, ikledd en svart T-skjorte med påskriften Woman Power.

Pavla ler litt. Men hun vet det er sant. Hun er en innbringende stamkunde her.

– Det meste har gått til hårfjerning. Det startet med overleppa og haka, det håret jeg rakk å få da jeg kom i den mannlige puberteten. Nå er hele kroppen hårfri. Ja, bortsett fra oppe på hodet da. Se her!

Pavla viser stolt frem armhulene. Ikke et hår å se. Eller føle.

– Så har jeg tatt hudsliping og laserbehandling som strammer opp huden, og som fjerner arr og slikt.

I dag skal hun ta laserbehandling på et sår bakpå høyre hæl, etter en operasjon for en stund siden. Huden vil ikke gro helt. Dessuten skal ansiktet få en laseroverhaling.

Det er jo snart jul.

– Jeg har sikkert brukt rundt 500.000 kroner totalt sett. På alle operasjoner og behandlinger i Norge og utlandet, siden jeg begynte for rundt ti år siden.

– En halv million! Seriøst?

– Ja, men det er ikke så mye i måneden hvis man deler det på ti år da.

– Hvordan i all verden har du hatt råd til det – du som aldri har kommet deg inn i arbeidslivet på grunn av psyken?

– Uføretrygd. Absolutt alt som jeg har klart å spare opp gjennom årene har gått til å fikse på kroppen. Jeg er veldig god på å spare, hvis jeg må, sier hun selvsikkert.

Bedøvelseskremen har begynt å virke, leppene er litt sløve. Pavla setter seg ned i stolen, tar frem en Red Bull og et sugerør.

Hun kikker opp i taket og begynner å tenke på hvordan det var å flytte til Flatåsen i Trondheim med moren og den norske stefaren.

Tenk om det hadde vært like enkelt å fikse det indre som det ytre, tenker Pavla.

Pavla Aleksandrovna Kovrigina hos Hudspesialisten

STAMKUNDE: Pavla er godt kjent blant de ansatte ved Hudspesialisten i Trondheim. Her har både lasermaskinen og Pavla fått kjørt seg opp gjennom årene.

Foto: Nareas Sae-khow / NRK

Kastet opp hver dag

– Jeg har bare fullført sjuende og åttende klasse i Norge. Jeg har begynt på flere ulike videregående skoler, men jeg har ikke fullført noen, sier Pavla.

Hun flyttet til Trondheim første gang da hun var 12 år gammel. Men det ble mye frem og tilbake mellom Russland og Norge frem til hun var 17 år gammel.

I hele fem år flyttet hun mellom en alkoholisert mormor, det nye hjemmet i Flatåsen og ulike institusjoner for barn og ungdom.

Hun ble til slutt boende i Trondheim fra hun var 17.

Tenårene var fylt av konflikter. Hun følte seg ikke hjemme noe sted. Passet aldri inn. Det var butikktyverier. En periode kastet hun opp hver eneste dag.

Det eneste som var stabilt og konstant i livet, var at hun på den tiden var besatt av sunn mat.

Vel, det er hun fortsatt.

– Jeg slet først med ortoreksi som etter hvert utviklet seg til bulimi. Dessuten har jeg hatt tvangsbekymringer siden jeg var liten, som igjen skaper tvangshandlinger, slik at jeg ikke skal bekymre meg så mye. Jeg må konstant holde orden på ting. Det er slitsomt.

Og det verste er at hun er fullstendig klar over hvor sykt det er. Tvangslidelsene har tatt totalt over.

En vond besettelse

Pavla flikker litt på plastfolien i ansiktet og tar en ny slurk av styrkedrikken. Deretter fortsetter hun å fortelle:

I går skulle hun vaske klær hjemme i leiligheten. Og da ble hun stående sammen med kjæresten sin i den kalde og utrivelige vaskekjelleren, for å vente på at maskinen skulle bli ferdig.

Fra start til slutt.

– Jeg visste jo at det egentlig var helt unødvendig. Jeg ville jo helst bare sitte oppe i leiligheten min og holde rundt Kim. Men jeg klarer ikke å stole på maskinen.

Pavla følte at hun bare måtte følge med på vaskemaskinen. Under absolutt hele programmet. Se på mengden vann som maskinen pumpet inn. Følge med på frekvensen på sentrifugen.

– Jeg har sikkert gjort dette en million ganger. Men jeg har alltid en bekymring om at noe kan gå galt. Og jeg hadde jo selvsagt også helst ønsket at jeg kunne gå ned i vaskekjelleren selv, for å hente vasken når den er ferdig. Men det er helt uaktuelt.

Pavla klarer nemlig ikke tanken på at noen er alene i leiligheten hennes, uten at hun er der. Ikke kjæresten. Ikke venner. Ingen. Ikke det at hun ikke stoler på dem. Men det er et ubehag der. Et ubehag som er så sterkt at det overskygger alt annet.

– Jeg innser jo at dette er sykt. Det er så rart. Jeg lider av alvorlige tvangstanker.

Og nettopp disse tvangstankene til Pavla, er en av grunnene til at hun gjennom flere år har fått avslag på kjønnskorrigerende behandling og operasjon på Rikshospitalet.

Derfor tok Pavla sakene i egne hender.

En kveld med to katter

Det var en ganske vanlig kveld hjemme i omsorgsboligen, der Pavla bodde i en tøff periode av livet sitt. Alt var ryddet og i orden. Kalenderen viste 16. februar 2009.

Hun visste at hun trosset alle rådene hun hadde fått. Men 19 år gamle Pavla klarte ikke mer. Rikshospitalet hadde latt henne i stikken. Hun hadde et for ustabilt liv, sa de. Så hva skulle hun gjøre?

Hun måtte bli kvitt testiklene, tenkte hun. De kunne ikke henge der lenger.

Og de var jo på en måte allerede døde, gjennom kjemisk kastrasjon. Resepten hadde hun fått av en lege for et år siden. Dessuten hadde hun hivd i seg en god del p-piller, som venninnene skaffet henne.

De to kattene hennes, Belinda og Mia, hadde fått mat og vann. Selv passet hun på å ikke spise for mye, hvis hun skulle bli lagt i narkose etter hvert. På apoteket hadde hun skaffet seg bedøvelseskrem og noe flytende bedøvelse. Sprit. Hun hadde lest seg opp. Men hun hadde ikke så mye peiling, egentlig.

Pavla tok frem en plastklemme. Den skulle brukes til å klemme på tvers av sædlederne, blodårer og hele pungen. Deretter var det på med de blå gummihanskene. Hun ville ikke risikere å bli bedøvd på fingertuppene. Sprit ble helt på pungen og hudområdet rundt. Hun tok en sovepille. Noen slurker øl.

Egentlig hadde hun planlagt å gjennomføre dette allerede for en uke siden. Men plutselig stakk den ene katten av. Hele prosjektet måtte dermed settes på vent.

Heldigvis kom hun hjem i går, og Pavla kunne fortsette.

Hun satte seg på det varme baderomsgulvet. Klemte på pungen. Skikkelig hardt. Alt var numment. Hun tok tak i barberbladet. Gjorde et bitte lite snitt i huden.

Det var som om innvollene trakk seg sammen. Det var så rart. Uvirkelig. Men ikke vondt. Hun følte absolutt ingen smerte. Aldri før hadde hun skåret i seg selv. Skadet sin egen kropp.

Kattene svinset stadig inn på badet. Nysgjerrige. Pavla måtte hele tiden jage dem vekk.

Hun fortsatte. Gjorde noen flere snitt. Sakte. Livredd for smerte. Fremoverlent på gulvet, med beina spredt. Hun satt og stirret på det som hendene gjorde. Penisen var teipet fast oppover magen. Men teipen datt selvfølgelig av. Det var så mye sprit overalt. Hun vasket seg hele tiden. Alt for å unngå infeksjoner.

Hele seansen varte vel rundt 40 minutter.

Testikkelen i hånden

Da hun var ferdig ringte hun personalet ved omsorgsboligen, og ba dem komme over. Pavla var så glad. Men de to ansatte som kom delte ikke begeistringen. Det var jo litt av et syn.

Pavla satt på gulvet ved siden av en stor flekk av sprit og noen dråper blod. Overraskende lite blod. Plastklemmene hadde gjort jobben. De ansatte kontaktet straks ambulansen. Så var det bare å vente.

Pavla la seg fornøyd ned på gulvet. Hun ringte venner og bekjente. Sendte SMS. Euforisk fortalte hun om hva som hadde skjedd tidligere på kvelden:

At hun hadde skåret igjennom hud og flere muskellag. Og til slutt kommet til posen hvor testiklene lå. Den ene testikkelen hadde poppet ut. Først trodde hun ikke sine egne øyne. Plutselig satt hun der. Med noe som hadde ødelagt hele livet hennes. I hånden.

Hun kjente på den. Gransket den. Klemte. Flere ganger. Så skylte hun testikkelen ned i do.

Og tok en pause. Fikk summet seg. Injiserte litt mer bedøvelse. Det gikk litt kjappere med den andre testikkelen, fortalte hun til sine venner.

Ambulansen kom, og hun ble kjørt til akuttmottaket ved St. Olavs hospital. På sykehuset ble hun lagt i narkose, og de sydde sammen skrotum.

«Kl. 20.50 i kveld kuttet han av seg testiklene. Dette var nøye planlagt etter at han har fått avslag på offentlig orkiektomi», står det i Pavlas pasientjournal.

Etter noen døgn på sykehuset og samtaler med psykolog og psykiater ble Pavla skrevet ut.

«Såret ser fint ut. Det er ikke noe tegn til infeksjon.»

Planen til Pavla var vellykket. Men gleden skulle bare vare i tre år.

Pavla Aleksandrovna Kovrigina

TOK SAKEN I EGNE HENDER: Pavla var bare 19 år gammel i 2009 da hun selv fjernet testiklene. På den tiden ante hun ikke at det var et reelt alternativ å dra til for eksempel Thailand for å få konstruert en vagina. Her fra enda en lasertime hos Hudspesialisten.

Foto: Lena Knutli

Overlevelsesmekanisme

Sakte, men sikkert ble sårene leget. Ett år gikk.

Pavla ble nok en gang henvist til Rikshospitalet for utredning. Og nok en gang fikk hun høre at hun måtte fungere bedre i hverdagen. Gå på skole. Komme seg i jobb. Klare seg.

To år.

Men for Pavla handlet det om å overleve. Hver eneste dag. Psykiaterne prøvde å hjelpe henne. Mamma prøvde. Venner likeså.

Tre år.

Så skjedde det igjen.

Det var en natt hun ikke klarte å sove. Hun hadde nettopp vært igjennom nok en plastisk operasjon, for n'te gang. Et hakk i nesebrusken skulle fikses. Men resultatet ble ikke helt perfekt. Det irriterte Pavla mye. Grenseløst mye.

Hun sto opp fra senga. Gikk ut i gangen mot doen. Forbi speilet. Og der så hun nesen. 24.000 kroner rett i dass, tenkte Pavla.

Hun åpnet dodøren. Trakk ned trusa. Synet av penisen ble for mye. Det klikket for henne.

Igjen var det som om en demning brast. Men denne gangen skjedde det øyeblikkelig. Hun hadde fått nok. Hun var lei å bli konstant påminnet om hvem hun ikke er.

Hun gikk med bestemte steg mot kjøkkenet. Åpnet esken med smertestillende. Kastet alle pillene i munnen. Deretter sovepillene. Hun tok frem kjøkkenkniven. Og et barberblad. Ventet i en halvtime, slik at pillene fikk virke.

Deretter blir alt litt tåkete og uklart.

Men hun greide ikke å skjære så mye. Hun måtte vekke sin daværende ektemann. De ringte ambulansen. Mens de ventet tok de frem frossen fisk fra fryseren, for å kjøle ned underlivet. Om det var fiskepinner eller torskefilet, det husker hun ikke.

Morgenen etter, 17. mars 2012, våknet hun på sykehuset. Hun ble forbannet. Penisen var fortsatt der. Kirurgene hadde operert henne og sydd alt på plass igjen.

«Etter oppvåknendet fra anestesien på recovery blir pasienten meget sint, urolig og lei seg over selve operasjonen. Hun fjerner alle ledninger og springer rundt omkring naken på avdelingen. Føler seg plutselig provosert av en av personalet som hun angriper fysisk. Vi lykkes siden å ro hun ned», står det i journalen.

Pavla ble skrevet ut samme morgen.

Noen timer senere, samme dag, klokka 13.40 ankom hun sykehuset igjen. Denne gangen uten penis.

Ambulansefolka som hentet henne i leiligheten trodde ikke noe på henne. At hun hadde kvittet seg med den. De lette overalt. Også i skittentøykurven.

Men den hersens kuken hadde også blitt skylt ned i do.

Oppdrag utført, tenkte Pavla.

Pavla Aleksandrovna Kovrigina

KVINNEKAMP OG SILIKON: Pavla er bare 28 år gammel – men har allerede levd et langt liv. Her skiftes det antrekk en kveld på byen.

Foto: Lena Knutli

Spania-turen

– Brrr!

Pavla sitter og hutrer. Det begynner å bli kaldt å henge her ved inngangen til kjøpesenteret City Lade. Gufset fra parkeringskjelleren tar aldri fri.

– Nå har vi sittet her i to timer. Kun én person har kjøpt, sier Sorgenfri-selgeren skuffet og ser seg rundt.

Jo da. Rulletrappen foran oss tar med seg flere kunder på julehandel nå enn i morges. Noen stopper litt opp og smiler når det går forbi. De fleste gjør det ikke.

– Operasjonen på klinikken i Spania koster 190.000 kroner. Men jeg mangler bare 150.000 kroner da.

Pavla ser frem til å få fikset den plagsomme titanristen som ligger der under huden, på fremsiden av pannen. Spørsmålet er om hun klarer å skrape sammen pengene som skal til.

– Jeg har allerede betalt 40.000 kroner i depositum.

– Hvor fikk du de pengene fra?

– Jeg arvet en leilighet i Omsk, som ble solgt. Men jeg har brukt en god del av de pengene på leiligheten min i Trondheim som jeg flyttet inn i nettopp. Seng, lamper og bord og sånn. Men jeg angrer skikkelig. Tenk om jeg kunne spart mer av pengene. Så kunne jeg ha brukt dem på operasjonen.

En vennlig dame stopper opp og spør hvor mye Pavla skal ha for et magasin. Pavla lyser opp. Dagens andre salg.

– Du må selge mange magasiner, hvis du skal få inn 150.000 kroner. Tror du at du får til det?

– Jeg vet jo ikke om jeg klarer det. Kjæresten min Kim er veldig snill og hjelper meg med å spare. Han selger også Sorgenfri. I verste fall må jeg låne penger.

Det virker i hvert fall ikke som et alternativ å avlyse operasjonen.

– Har du angret på noe av det du har gjort i løpet av livet?

Pavla ser bort på kundene som passerer.

– Hm. Jeg hadde kanskje ønsket at jeg hadde fått til å fullføre skolen. Slik at jeg etter hvert kunne fått lov til å ta operasjoner på Rikshospitalet. Altså fungert godt nok til at jeg kunne fått hjelp tidligere.

Men slik ble det ikke. Livet har vært smertefullt for Pavla. I alle ordets betydninger.

Hva Pavla har fikset på kroppen sin.

RUNDT 40 INNGREP: Pavla har vært igjennom mange små og store inngrep i løpet av de siste ti årene.

Hva Pavla har fikset på hodet og annsiktet.

SELVKIRURGI: Pavla har skåret i og sydd opp leppene selv. Og dessuten har hun altså kuttet vekk penisen og testiklene sine.

– Jeg må jo få spørre: Hvordan ser det egentlig ut der nede? Og fungerer alt som det skal?

– Ja, jeg klarer å tisse. Men det er veldig mange arr. Ujevnt. Det ser ikke ut.

Selve svamplegemet fra penisen ble fjernet i 2012, men kirurgene lot selve urinrøret være igjen, på en måte. Og denne rare, lille utstikkeren fra kroppen prøvde Pavla stadig å kutte vekk. I flere omganger.

Mellom 2012 og 2013 ble hun innlagt på St. Olavs hospital hele ni ganger. En skikkelig stamkunde også der, kan man si. Legene måtte lappe henne sammen hver gang.

På grunn av alle skadene, så er det nå for seint å gjennomføre kjønnskorrigerende kirurgi på Rikshospitalet, hvor de kan lage en fungerende vagina av en penis.

I dag har Pavla verken en penis eller vagina. Kun et urinrør.

Men hun står nå på venteliste for å få utført fettransplantasjoner: Kirurgene på Rikshospitalet skal flytte fett fra andre steder på kroppen ned til hennes kjønnsorgan.

Slik at det i hvert fall skal se bedre ut.

– Jeg synes det er direkte skummelt å se på nå. Det er helt Hiroshima. Jeg får lyst til å gråte når vi snakker om det.

Hun tar en lang pause.

Handlevognene triller stadig forbi.

Langt fra alene

Har hele livet vært et eneste stort frikshow? Er hun gal? Hun har jo bare ønsket å finne frem til seg selv. Kall det uflaks. Men Pavla startet livet på minussiden. Og derfra har hun måttet løpe i en lang oppoverbakke som aldri flater ut.

– Jeg tenker at jeg kanskje kan hjelpe andre gjennom å fortelle min historie.

Hvem vet. Kanskje sitter en ung Pavla der ute og leser dette. Som har låst seg inne på rommet sitt, og som ikke helt klarer å finne ut hva hun skal gjøre? Etter å ha lest denne historien skjønner hun kanskje at hun i hvert fall ikke er alene om alt dette.

Håpet er at andre kan lære av Pavlas historie.

– Jeg har jo ikke levd. Jeg har kun eksistert. Verden har ikke kunnet se meg for den jeg er. Det er bare ren desperasjon som har fått meg til å gjøre det jeg har gjort.

Å bli født i feil kropp er en vanskelig start på livet.

Men Pavla har ikke mistet håpet. Hun drømmer om å stikke en tur til Serbia en dag. Til en klinikk i Beograd. De er visstnok best i verden på rekonstruksjon av kjønnsorganer. Kanskje vil hun en dag få en vakker vagina?

Uansett. Nå skal hun faktisk gifte seg. For tredje gang.

– Og så drømmer jeg om å bli kirurg.

(Kilder: Gatemagasinet Sorgenfri, frilansjournalist Reidun Røe, frilansfotograf Lena Knutli og NRK)

Pavla og Kim

SA JA: På nyttårsaften fridde Kim til Pavla. De møttes for åtte måneder siden, ved en tilfeldighet på byen. Etter hvert får kanskje Kim lov til å ligge over i leiligheten hennes. Det har nemlig vært helt uaktuelt frem til nå, på grunn av Pavlas tvangstanker.

Foto: Nareas Sae-Khow / NRK