Krabber fulle av tungmetall – forskere frykter de kan være farligere å spise enn antatt

På Mausundvær langs Trøndelagskysten drar Arild Trygve Nordvik opp krabbeteiner fra et blikkstille hav.

De fleste krabbene har skiftet skall og må kastes ut igjen. Noen er perfekte og blir med på land.

– Sesongen har vært bra, og jeg merker at det blir mer krabbe for hvert år siden jeg startet på 80-tallet, sier fiskeren.

Likevel frykter han å miste jobben og levebrødet etter at forskere ved NTNU presenterte en ny forskning.

Sju av ti kan være farlig å spise

Der kommer det frem at bare 30 prosent av krabbene som fanges, er trygge å spise. Det vil si at du må være ekstra aktsom når du spiser det brune kjøttet på sju av ti krabber.

Brunmaten i krabben er det brune kjøttet vi finner i skjellet.

Det hvite kjøttet, som man for eksempel finner i krabbeklørne, er trygt å spise.

– Man kan miste ei viktig næring langs Trøndelagskysten. Jeg har hørt at et annet norsk fiskeri ble stanset. Det er ubehagelig å tenke på, men bra at det forskes på, sier Nordvik.

Store mengder kadmium

Forskningsgruppa har tatt utgangspunkt i om lag 150 krabber fra Trøndelag. I snitt ble det funnet store mengder kadmium i brunkjøttet.

Kadmium er et tungmetall som hoper seg opp i kroppen og som kan være kreftfremkallende og gi nyreskader.

– Jeg ble sjokkert. Vi har krabber hvor det ikke er for høye verdier, så er det de som skiller seg ut og har det. Men man vet jo ikke om krabben man kjøper i butikken er en av disse, sier forsker og førstelektor for institutt for lærerutdanning ved NTNU, Hilde Ervik.

I 2017 ga hun og kolleger ut den første artikkelen om giftige elementer i sjømat på Mausund i Frøya kommune.

Nå har hun med to andre kolleger ved universitetet forsket på krabber og om det er trygt å spise de.

Ønsker strengere råd

I noen av krabbene som ble funnet langs Trøndelagskysten, var det nesten 200 ganger så mye kadmium over EUs grenseverdi.

Per i dag er det anbefalt at en person kan spise opp mot 14 krabber årlig. Om verdiene er såpass høye som dette, mener Ervik det riktige er å redusere til fem.

– Det bør bli tydeligere råd rundt brunmat. På grunn av de høye verdiene, bør man spise langt færre. Får man i seg en av de med ekstreme verdier, har man spist mer enn årskvoten sin av krabber.

Endrer ikke reglementet

Mattilsynets seksjonssjef i seksjon sjømat, Lise Rokkones, mener rådene de har er gode nok.

– Disse opplysningene føyer seg inn i rekka av tall vi har, og vi kommer derfor ikke til å endre på retningslinjene per nå, sier hun.

Gravide, ammende og barn rådes til å unngå å spise det brune kjøttet. For de resterende handler det om mengden, mener Rokkones.

– I og med at det er en sesongmatvare som spises på høsten, så er det begrensa hvor mye man klarer å spise i den perioden.

Søppel på havbunnen

Ervik ved NTNU vet ikke nøyaktig hvorfor krabben har så mye kadmium i seg, men spekulerer i noen mulige årsaker.

– Krabber spiser organismer som har det i seg fra før. Ellers kan det komme fra berggrunn, langveisfarende forurensningskilder og lokale kilder.

Ifølge forskerne har de ikke grunnlag for å si om det kan stamme fra oppdrettsnæringa, men maritimt søppel kan være en stor bidragsyter.

– Det er dokumentert at krabber vandrer ned til 400 meter om vinteren. I tillegg begynner vi å få en oversikt over hvor mye plast det er i havet, og ifølge Miljødirektoratet ligger 94 prosent på havbunnen, så det kan være en kilde.

For noen uker siden fikk ungdomsskoleelever være med Ervik og andre forskere fra NTNU på oppdrag på Måøya, hvor de fant oppimot 20 prosent plast i jordsmonnet.

Frykter stans i viktig tradisjon

Forskeren har likevel et klart råd for dem som skal spise krabbe i høst:

– Når man skal tilberede krabben, er det viktig å koke klør og skjell hver for seg. Det er fare for at forhøya verdier av kadmium går fra skjellet og over til klørne om de kokes sammen.

Tilbake på Mausundvær kaster Arild Trygve Nordvik ut teinene på nytt. Håpet er at både han og neste generasjon krabbefiskere kan ha glede av dette i årene som kommer.

– Jeg frykter jo at dette kan ha betydning for meg og også generasjonene som kommer etter. Man har det i bakhodet og hører om det i nyhetene. Man får håpe at de finner ut hvor det kommer fra og klarer å fikse det, avslutter fiskeren.