Her er Dolmens siste hilsen

«Når sorgen etter hvert trekker seg mer i bakgrunnen skal det være gleden jeg vil huske», skriver Gustav Lorentzens mangeårige makker, Øystein Dolmen, i sitt minneord.

Gustav Lorentzen døde brått av hjertestans da han falt om under et orienteringsløp i Blomsterdalen i Bergen forrige onsdag. Fredag bisettes han fra Grieghallen i Bergen.

Et sjokk for mange

Dødsfallet kom som et sjokk på hele Norge og spesielt tungt var det for hans samarbeidspartner gjennom mange år, Øystein Dolmen.

Han måtte isolere seg fra omverdenen første døgnet etter at han mottok dødsbudskapet.

- Mange har snakket om at vi var som brødre. Vi var mer enn det. Vi var både store og lillebror for hverandre samtidig. Det viktigste for oss gjennom karrieren var å ta vare på gleden med det vi holdt på med, sa Dolmen til NRK etter dødsfallet.

• Minnes Lorentzen med «Savnevise»

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Minnes på internet

Kort tid etter at dødsfallet ble kjent ble det dannet en minnegruppe på Facebook. Den voks i rekordfart og torsdag ettermiddag er nesten 90.000 personer tilhenger av gruppa.

Flere av medlemmene har kommentert minneordet fra Øystein Dolmen og lagt ut tegningen hans som bilde på profilen sin. Dette for å minnes den folkekjære artisten.

Til minne om Gustav

Til minne om Gustav Jeg møtte Gustav på skolen da vi begge var i fjortenårsalderen. Siden da har våre dager og år vært knyttet sammen i vennskap og etter hvert også kompaniskap. Og da vi noe senere begynte å synge rare sanger om to fyrer i en tunnel var det starten på en lang vei som vi begynte å gå og som ingen av oss visste hvor skulle. Det ble et eventyr.

Vi var heldige som hadde Knutsen & Ludvigsen å skyve foran oss. To oppdiktede figurer som vi kunne fylle med alle de egenskapene vi hadde. Og mange av dem vi ikke hadde. Samt noen av de egenskapene vi ønsket vi kunne ha, og dermed fikk låne med oss ut i verden.

Vi oppdaget at verden kunne diktes. At trauste realiteter kunne erstattes med tankesprengende fantasi. At hverdagens sorger kunne forvandles til håp og optimisme. At vi slik kunne skape glede for oss selv og for alle andre barna rundt oss.

Noen sier at de har inntrykk av at Gustav alltid smilte. Selvsagt gjorde han ikke det. Gustav visste kanskje mer enn noen at man ikke kan kjenne sann glede uten å ha erfart sorgen. Men Gustav visste også at gleden er en energi så sterk at den kan sprenge tristhet og bygge broer mellom avgrunner av håpløshet. Så Gustav levde det han trodde på. Han smilte. Han lo. Og han ga raust og gavmildt av sitt utømmelige reservoar av glede til inspirasjon for alle oss som sto rundt ham.

For meg var Gustav en venn og kollega, en storebror, en lillebror, en tvillingbror, en kampfelle og av og til også en konkurrent. Kort sagt: han har stått meg nærmere enn kanskje noen andre i mange faser av livet.

Sorgen over hans bortgang vil vare lenge. Savnet vil være der alltid.

Når man er sammen om så mye lærer man hverandre å kjenne. Når man opplever så mye sammen som vi har gjort lærer man også seg selv å kjenne. Jeg har blitt godt kjent med meg selv gjennom Gustav. Han har vært et meget viktig speil for meg, og større kompliment tror jeg ikke jeg kan gi noen. Å bli kjent med seg selv er det viktigste livet kan by på. Jeg håper at jeg også har vært et speil for ham.

Da Alis, Gustavs kone, ringte meg og fortalte at Gustav var borte, tok det lang tid før jeg forsto. Jeg trodde jeg hadde drømt hele samtalen. Så kom sjokket. Så kom den bunnløse, uvirkelige sorgen. Det var en sorg jeg behøvde enerom for å ta inn over meg. En vegg i livet mitt ramlet ut. Et ankerfeste røk. Jeg mistet balansen, og det var ikke grunn under bena mine.

Men Gustav var også en offentlig person. Offentligheten meldte seg. I form av tusener av henvendelser og ytringer på nettet og på telefon. Reaksjonen var overveldende. Ikke minst for meg. At Gustav var kjendis er innlysende. Men Gustav var likevel ikke bare en person som alle visste om fordi han var omtalt. Gustav hadde med sin glede, sin humor og sine sanger rørt hjertene til de fleste menneskene i dette landet. Og de kom nå og ga uttrykk for og satte ord på det som både jeg og alle andre følte i denne stunden.

Avisene kom. TV og radio. Da jeg etter hvert følte jeg måtte stå fram og representere, møtte jeg en presse som jeg ikke kjente igjen fra tradisjonell omtale. Hensynsfullhet. Omtanke. Tålmodighet. Og ikke minst medfølelse. Ingen krav om øyeblikkelige kommentarer. Jeg tror jeg aldri i mitt liv har opplevd større respekt. Bare det sier vel det meste om hva slags forhold alle har hatt til Gustav og hans livsverk, der vårt samarbeid var en del.

Når sorgen etter hvert trekker seg mer i bakgrunnen skal det være gleden jeg vil huske. Jeg skal ikke bare minnes Gustav. For han vil alltid følge meg i min bevissthet, som dype riller i en kjær grammofonplate. Han vil fortsette å være til stede i livet mitt med sin latter, sin smittende gladenergi som jeg skal fortsette å la meg inspirere av.

I ærbødighet og hengivenhet til vi møtes igjen, min bror.