Sola har forlatt Svalbard.
Denne vinteren uteblir også turistene.
Folk flytter fra øysamfunnet.
Mørketida ser uvanlig mørk ut.
Men permitterte Marie er en av flere som nekter å gi opp.
Vil det bli lyst igjen?
Svalbard inn i mørketiden
De var så langt borte, problemene der nede. Langt unna. Starten av koronakrisa var egentlig ei fin tid. Ei sosial tid. Ei tid for vennskap.
Normalt er mars og april høysesong for turisme, med turister fra hele verden. Plutselig, over natta, var alle borte. Det var full stopp, og hardtarbeidende svalbardianere fikk plutselig tid til hverandre.
– Vi fikk fri. Alle på en gang, sier Marie Stenshøj med et smil.
Hun og vennene dro på hytteturer i den ville og urørte naturen. De så ryper og rein.
Vennegjengen dro med snøskuter. De kjørte opp fjellsidene og akte ned på rattkjelke og brett. De tøyset og lo mens solstrålene traff ansiktene deres. Det føltes så godt etter ei lang mørketid. På Svalbard er sola borte fra oktober til mars.
Inne i hytta knitret det i peisen. Det måtte fyres, hele tiden, fordi den tørre lufta under himmelen var iskald.
Om kvelden, mens det var blikkstille ute og stjernehimmelen var klar, spilte de brettspill og passet på å ikke drikke for mye alkohol. Det var viktig å kunne bruke geværet godt om isbjørnen skulle luske på utsiden av veggene.
Der og da tenkte de på farene i naturen, men i bakhodet var vissheten om at når de kom tilbake til nett- og mobildekning, kunne alt være forandret. Ikke bare for Marie, men også for mange andre vi møter i Longyearbyen.
Mørket har kommet
Noen måneder etter hytteturen våkner Marie til byggestøy. Hun har sovet lenge. Også hunden Atlas hever øyenbrynene av bankingen over gata fra den lille leiligheten de to deler midt i Longyearbyens handlegate.
Turistene er fortsatt borte. Marie, som er restaurantsjef, er blakk og permittert. Som så mange andre i Longyearbyen.
2020 vil bli husket som et mørkt år på Svalbard, allerede før den arktiske øygruppa gikk inn i ei ny mørketid. Folk flest lever av turismen, og bedriftene tjener penger fra februar til september. Men i år ble både vinterturismen og cruiseskipsesongen om sommeren så godt som avlyst.
Svalbard er nå inne i ei mørketid med bedrifter som har gått over ett år uten å tjene pengene de trenger.
Men i Longyearbyen, klemt mellom skråninger av stein, is og snø, 78 grader nord, er man vant til å leve med ubehaget. Man drar ikke ut av byen uten gevær. Her er det isbjørnen som bestemmer – og været – om man bør holde seg inne eller ute.
Om natta blåser de iskalde vindkastene snøen av de flate fjelltoppene, mens Longyearbyen lyser opp dalen under. Her bor det mennesker som gjennom tider har måttet omstille seg og tenke nytt. Igjen og igjen.
Marie er på mange måter den nye svalbardianeren, en ung kvinne som turismen banet vei for i Arktis. Håvar Fjerdingøy er av den gamle sorten.
For ham startet det 23. februar 1982. Trønderen satt ved vinduet da flyet gikk inn for landing i Longyearbyen. Aldri hadde han sett en slik natur. Det var 25 minusgrader, østlig vind og skyfri himmel. Alt var hvitt. Det var rått og vilt.
Men inne i gruva var verden annerledes. Det var bekmørkt, trangt og støvete. Det duftet svovel, gass og kull.
Hit kom unge menn som Håvar for å tjene penger, men noen ombestemte seg allerede første uka og satte seg på første fly tilbake.
Håvar hadde tenkt å bli i ett år, og så dra. Men det var noe med folket på Svalbard. Samholdet. Og naturen. Han dro aldri. Håvar har sett Longyearbyen forandre seg gjennom snart 39 år.
– Det største sjokket for folk var nok da mesteparten av gruvedriften ble bestemt lagt ned i 2017. Da var det reine, skjære gravølsstemningen, sier han.
Men Svalbard var allerede på vei inn i et nytt eventyr.
Mallorca på Svalbard
Gruvene ble nemlig stengt samtidig som turistbedriftene sprang ut som knopper på bjørka om våren. Det ble den nye livsnerven, med jobber til nesten halve befolkningen.
Gründere strømmet til. Det gjorde også studenter, forskere og arbeidsfolk. Svalbard gikk inn i fremtida, og fremtida tok imot Svalbard.
Longyearbyen fikk det Håvar kaller «Mallorca-turisme». Ikke alle trodde oppturen skulle vare evig, men ingen trodde alt skulle rives ned av noe som kan ha kommet fra ei flaggermus i Kina.
Så langt har de aller fleste unngått konkurs. De har måttet permittere og skjære inn til benet for å overleve. Håvar mener at selv for Svalbard, som er vant til endringer, er koronaen i tøffeste laget.
– I starten virket ikke folk så veldig fortvilet, men den følelsen kom nok når man begynte å se konsekvensene, sier han.
Arktiske Marie
Oktober er snart november. Om ikke byggestøyen vekker henne tidlig, prøver Marie å ikke sove lenger enn til 12. Atlas må luftes, men ellers er det ikke mye å stå opp til. Krisen har vart så mye lenger enn hun trodde.
– Det har hele tiden vært nye regler og nye restriksjoner, sier hun.
Hun savner jobben sin. Hun savner stemningen, en restaurant med fullt hus. Duften av de gamle treveggene, av peisen som fyres opp og av stearinlysene når de slukkes.
– Jeg var ganske forberedt på å ikke jobbe i fire måneder. Men denne høsten har jeg vært rastløs, sier Marie.
Det er på restauranten «Gruvelageret» hun er sjef. Ingen vet når den åpner igjen. Kanskje i februar, kanskje ikke.
Selv om krisen har rammet Marie hardt, har hun ingen planer om å flytte fra Svalbard. Hun føler seg som et arktisk menneske og trekkes mot nord.
Hun snakker nordnorsk, men er egentlig dansk. Marie føler seg rotløs, at hun ikke tilhører noe sted. Familien bor spredt, i flere land.
Selv har Marie flyttet mye. Da hun for 28 år siden lå i magen, bodde familien på Grønland. Hun ble født og vokste opp i Danmark, og i ungdomsårene bodde hun i Tromsø.
Som voksen ble hun restaurantsjef på vestkysten av Grønland. Og for tre år siden fikk hun jobb på Gruvelageret.
I Longyearbyen bor det mange unge mennesker, og de aller fleste er tilflyttere slik som Marie. Her har hun fått seg mange venner og truffet en mann fra Bergen. De har kjøpt bil, og denne vinteren skal de flytte sammen.
Hun er ikke den eneste som er trollbundet av Svalbard.
Svalbard i blodet
Det er så mange ulike mennesker som bor på Svalbard. Det som en gang var en arbeidsplass for unge, norske menn, er blitt en flerkulturell smeltedigel der verden er samlet på ett lite sted i Arktis.
Bare litt mer enn halvparten av innbyggerne er nordmenn. Andre kommer fra både øst og vest, nord og sør for ekvator. Noen drar, mens andre får aldri urbane Longyearbyen og den kalde arktiske vinden ut av blodet. Ronny Brunvoll er en av dem.
Vestlendingen kom til Svalbard og flyttet derfra til Lofoten med kona. En dag, da de gikk en spasertur i Kabelvåg, spurte hun om han egentlig hadde lyst å bo der. Like etter kom NRKs «Svalbard – minutt for minutt» på TV, og da var det ikke lenger noen tvil. Svalbard-lengselen ble for sterk.
I dag er Ronny daglig leder i Visit Svalbard. Han har kontor tett inntil byggestøyen i Longyearbyen.
Ronny begynte i sommer, da sola sto høyt på himmelen og det i noen uker gikk greit for reiselivet. Så ble bedriftene fanget i høstmørket. Nå er det vinter, og sola snart borte.
Ronny mener det er vanskelig for menneskene på Svalbard å leve i det uvisse. Å ikke vite hva som skjer. Han frykter det verste.
– Kommer vi ut i mars og det ikke er kontroll på smittesituasjonen, slik at vi kan begynne å bygge opp trafikken, da blir det ...
Ronny tenker litt, leter etter ordene.
– Da ... blir det slaktehus i reiselivsbransjen.
Satset alt før krisen
– Det er for jævlig. Vi var alle på tå før krisen, nå er vi på hæl, sier danske Martin Munck.
Oppe på et høydedrag har han bygget en sjørøverborg, med utkikkspost. Sjørøverflaggene blafrer i vinden. Herfra kan Martin skue ut over de enorme slettene innerst i Adventdalen. Landskapet minner ham om steppene i Afrika, og de snødekte fjellene bak sletta om Kilimanjaro.
Der nede bor hverken gaseller eller elefanter, men her oppe på høyden uler Martins nesten 300 hunder. På hundegården har han og kona bygget et hjem, og et livsverk, for barna og seg selv.
Martin antar det var 16. mars. Det var rett før Svalbard stengte ned og turistene ble evakuert fra Spitsbergen. Da sendte han den siste turisten ut i villmarka med hundespann for å overnatte. Han følte seg rolig. Han visste at både turisten og hundene var i trygge hender.
Men det koster å få de beste guidene, dem som kan se og forstå både mennesker og dyr. Når Martin ansetter en dyktig guide, ser han helst at han eller hun blir så lenge som mulig. Han har ansatt åtte.
Vinteren for to år siden hadde familiebedriften Green Dog mange gjester. Martin tjente godt og bestemte seg for å bruke penger, blant annet til gode guideboliger.
– Vi investerte ikke for å tjene mer penger, men for å heve kvaliteten på arbeidet, med bedre bo- og arbeidsforhold, sier han.
Martin tok lån i banken og brukte mer enn 10 millioner kroner, uten å vite at noe var i gjære hos et skjelldyr, flaggermus eller noe, i Kina. Akkurat nå teller hver eneste kunde for å holde bedriften i live.
– Til og med for januar har vi booket inn noe som ligner 15 prosent av normalen. Det er skummelt, sier han.
Martin har avskiltet biler og sagt opp abonnementer for å komme gjennom krisen. Også hundene skal holdes i live, selv de som er blitt for gamle.
– Der har vi en pensjonist, sier Martin og peker på en hund som slapper av på trappa til ett av byggene.
Det er dyrt å ha et stort hundehold – også før de blir pensjonister. Martin sitter nå med hundrevis av hunder og nesten ingen bestillinger i vente.
Å holde dem i live og gi dem et godt liv, er brutalt nok noe av det som gir bedriften hans et dårlig liv. Det koster å fôre hundene, og det koster med dyrlege.
Guidene må fortsatt ta vare på og trene hundene. De er bare delvis permitterte og skal ha lønn. 400.000 kroner koster det å drive bedriften – hver måned. Det er penger de ikke har. Martin og familien låner penger av banken og bruker penger de har spart, for å overleve.
Martin plukker opp en valp og gir den kos. Han synes det er fantastisk å følge hundene, fra de er tøysete valper til de som voksne settes foran en slede og han ser gleden de har av å trekke. Men nå mangler de noen å trekke.
Det kommer ikke på tale å avlive noen av hundene. Martin er glad i hundene sine, og guidene har knyttet seg veldig til dem. Om Martin forteller dem at han har planer om å avlive, blir han sett på som er morder.
– Vi kan komme til å selge unna løse deler, hundegårder og biler. Hundene er det absolutt siste vi kan unnvære, sier han.
Han spaserer ut i hundegården. Han klapper hundene og prater med dem. De står på rekke og rad, lenket til hvert sitt lille skur over de afrikalignende slettene og gruveinngangen i fjellet på andre siden.
Et lys
Det dufter våt kjeller i den kalde luften 700 meter nede i dypet av gruva. Støvet har lagt seg. Etter 25 år og 4 millioner tonn kull var det i 1996 slutt for Gruve 3. Siden den gang har det meste stått urørt.
«Bussen», som tok arbeiderne ned i dypet, står fortsatt parkert på sporet. Iskrystaller omfavner varselskilt, taklykter og bolter.
– Vi har valgt å bevare det så autentisk som mulig her, for det er det turistene ønsker, sier Håvar Fjerdingøy, han som kom til Svalbard i 1982.
Etter tiden som gruvearbeider jobbet han med bolig, før han de siste årene har vært gruvesjef og viser den gamle storheten frem. Ei gruppe norske turister får i dag omvisning. Det er nesten bare nordmenn som kommer nå.
– 2020 lå an til å bli et kanonår i antall bestillinger. Nå er besøkstallet i stedet halvert, forteller Håvar, mens hodelykta hans svinger rundt i den mørke korridoren.
På samme måte finnes også et lys i mørket for Longyearbyen.
Noe bryter roen
– Vi er positive. Alle er enige om at vinteren 2021 ikke blir det store, men vi har stor tro på at det vil ta seg opp etter hvert. Men vi vet ikke om det kommer til det nivået det var, sier Håvar.
Den er en spesiell energi i Longyearbyen. Det bor kreative mennesker her. Reiselivssjef Ronny tror ingen hadde giddet å gå inn i vinteren med kulde og mørketid om man ikke trodde det var noe positivt i enden.
– Jeg velger å tro at det ikke er et gjennomsnitt av befolkningen som er her. Det er en styrke og kraft i folk som kommer hit og vil få til ting, sier han.
Derfor både tror og håper han solstrålene igjen vil skinne, også på reiselivet. Ronny opplever at krisen hverken tærer på humør, glød eller innsatsvilje. Det forundrer ham.
– Man kunne bare valgt å forsvare seg og sitt, men i stedet opplever vi at bedriftene er veldig innstilte på å stå samlet og ha et felles ansvar for å komme gjennom dette, sier han.
For Svalbard ruster seg virkelig til fremtiden. Selv om mange har pakket sekken og dratt til fastlandet mens de venter på at krisen skal gå over, er det ikke blitt færre innbyggere i Longyearbyen. Ronny tror det er de som bygger og kjører gravemaskin som holder folketallet oppe.
For noe bryter nemlig roen i gatene i Longyearbyen. Der ute jobber det menn med hjelm og boremaskin i beltet. Man kan se frostrøyken når de puster. Det bygges, over hele byen. Grunnmurer og konstruksjoner. Det settes opp stillaser. Det durer av gravemaskiner og klinger i skuffer.
Den gamle Svea-gruven ryddes. Coop-en skal utvides. Det bygges skredsikring mellom fjellet og husene i Longyearbyen. Det bygges nye studentboliger, og kirka pusses opp.
– Jeg er veldig glad for at disse prosjektene skjer akkurat nå. Om ikke hadde det vært veldig stille her, sier Ronny.
Svalbard gir på ingen måte opp. Og selv om hundeeier Martin går inn i en mørk vinter, er koronakrisen for ham uansett ikke den største krisen.
Den største krisen
Det er blitt ettermiddag på hundegården. Det er seint i oktober. Fjelltoppene som solstrålene malte gule, er blitt hvite og grå, og lyset på himmelen er blitt blått. Om noen dager er sola borte fra Svalbard, for denne gang.
Martin tror ikke lyset, annet enn sollyset, er tilbake i mars. Han mener bedriften hans er satt tilbake med mange år, men vil likevel ikke gi opp livsverket og ta med barna til ei treroms leilighet i en forstad til Oslo.
– Vi har klokkertro på at vi kommer oss gjennom krisen. Jeg er ikke et sekund i tvil, sier han.
Denne vinteren blir annerledes, men den er ikke avlyst. Fortsatt kan bestillingene komme. I en ny verden med reiseregler som stadig endrer seg, bestiller gjestene ofte sent.
Men det vil ta lang tid før det pulserende livet på hundegården, med turister fra hele verden, er slik det en gang var. Om det noen gang blir slik det var.
Likevel er Martin mer bekymret for klimaendringene. De siste 50 årene har Svalbard blitt fire grader varmere.
– Det hadde vært mer kritisk om vi fikk en vinter med plussgrader og at snøen gikk bort. Det hadde vært virkelig skummelt. Nå har vi en krise, koronakrisen, som hele verden jobber med å løse. På et tidspunkt må man komme i mål, sier han.
Møtte bjørnen
Klimaendringene gjør at det blir mindre is på Svalbard. Isbjørnen får mindre plass og blir stadig oftere sett i og nært Longyearbyen.
Det er ikke et spørsmål om hvorvidt den dukker opp. Spørsmålet er heller hvem som ser den først. 2. juledag i fjor var det Marie sin tur.
Fra soverommet klokken syv om morgenen filmet hun bjørnen på rusletur i handlegata.
På samme tid ble det funnet spor like utenfor arbeidsplassen hennes, Gruvelageret.
Etter det begynte Marie å se seg både til høyre og venstre i sentrum, og å ha med gevær og signalpistol når hun spaserer til jobb. Gruvelageret ligger et stykke unna de andre husene i Longyearbyen.
Etter at restauranten stengte ned har den kun vært åpen for arrangementer. Det er onsdag, det er fortsatt sent i oktober, og i dag er Marie tilbake på jobb. Sysselmannen og mange andre gjester kommer på treretters middag.
– Det er fint å invitere folk hit og forhåpentligvis gi dem en god opplevelse, sier Marie.
Det er håndsprit ved inngangen, og det skal være én meters avstand mellom gjestene. Klokken halv syv om kvelden gjør Marie klar bordene. Det klirrer i tallerkener og vinglass til toner av The Kinks, Waterboys og Simon & Garfunkel – bare noen meter fra der isbjørnen var på vandring.
På veggene henger bilder og redskaper fra over 100 år med gruvedrift. Den lille bygningen har vært brukt til blant annet butikk, stall og lager for gruvekompaniet.
I kveld serveres scampi, reinsdyr og melkepudding med sorbé. Gruvelageret slår sammen lokale og internasjonale smaker.
Folkene som er på jobb i dag, speiler også det mangfoldige svalbardsamfunnet. De to kokkene er fra Estland og Etiopia, og danske Marie serverer gjestene sammen med norskfilippinske Ann-Helen.
Før jobbet Marie opptil syv dager i uka på Gruvelageret, nå noen få ganger i måneden. Det er her folk er vant til å se henne.
– Å være her nå gir meg en følelse av å høre til igjen, å ikke være glemt, sier hun.
En uke etter at Marie serverte sysselmannen er sola borte fra Longyearbyen og dagen snart mørk som natta. Men mange på Svalbard mener at koronakrisas mørke kan føre til noe godt.
For i kulda og mørket bobler det. Nye tanker, nye ideer. Det bobler alltid i Longyearbyen.