Antonina Gilbo

Antonina tør ikke reise tilbake til Russland.

Katerina Shabratska.

Katerina har opplevd hva Putin er i stand til.

Antonina Gilbo og Katerina Shabratska.

På Svalbard har de funnet sitt fristed. Men nå er tryggheten mer usikker.

Antonina Gilbo og Katerina Shabratska

I skyggen av Putin

Svalbard ble redninga fra Putin, men faren for konflikt ved øygruppa har økt

«Krigen har startet.»

Meldinga lyser fra en telefon i et mørkt soverom i Longyearbyen. Det er 24. februar, og snart høysesong for turisme i Arktis.

Russiske Antonina Gilbo sover. Det har vært lange dager for de som jobber i utelivet.

Nå våkner hun brått. Det er ikke et pushvarsel fra NRK eller VG, men fra hennes beste venninne i Ukraina.

Jenter be for oss

«Jenter
Be for oss
Krigen har startet»

Helvetet bryter løs i morgentimene i Ukrainas nest største by.

Katerina Shabratska bråvåkner til lyden av luftangrep.

Hun ringer familien som bor i Kyiv. Der skjer det samme.

– Er krigen startet?

– Ja. Pakk sakene dine.

Men til hvor?

Landet er under harde angrep fra russiske styrker. I Kharkiv er det kaos. Metroen tas i bruk som bomberom, og fylles opp av livredde mennesker.

Katerina tenker at det ikke er trygt. Hun kan i hvert fall ikke dra til Kyiv, der faren, moren og broren er.

Enn så lenge må hun bli i Kharkiv og lete etter bomberom.

Hjemlandet angrep vennene

Samtidig, 3000 kilometer fra et land i krig ruller trillekoffertene inn i Longyearbyen. Den arktiske tundraen og fjelltoppene er dekket av snø.

Turistene skal ut på skutertur, spise reinkjøtt, og henge i barene på kveldene.

«Hvor er du fra? Hvordan havnet du her?»

De spørsmålene får Antonina Gilbo mange ganger.

Nå er det ikke så lett å fortelle at hun er russer. Om oppveksten ved enorme innsjøer, og dype skoger. Alt det som var fint. En skygge har lagt seg over hjemlandet.

Hun må ta på seg den profesjonelle masken. Smile, skjenke øl, være hyggelig.

Antonina Gilbo
Foto: Dan Henrik Klausen / NRK

Antonina kom til Svalbard i 2018. Da til den russiske bosettingen Barentsburg. Der fikk hun en veldig god venninne. Katerina Shabratska.

Begge hadde familie i Ukraina.

Sammen med en annen venninne spilte de i band, og hadde konserter for turistene.

Den gangen var det også tett samarbeid mellom russiske Barentsburg og norske Longyearbyen.

Etter tre år i kulturlivet var Katerinas eventyr på Svalbard over. Hun flyttet tilbake til Ukraina, mens Antonina fikk jobb i utelivsbransjen i Longyearbyen.

Like etter meldte et visst virus sin ankomst. Verden, Norge og Svalbard stoppet.

«Spøkelsesby» var det Antonina tenkte om Longyearbyen under nedstengingen.

Da alt skulle være normalt igjen, rammet en helt annen krise. Russland, hennes hjemland, gikk til angrep på vennene hennes.

Hun husker ikke så mye fra dagene etter 24. februar, for alle tankene var på venninnen i Ukraina. Og vennene som var rammet av krigen.

Krigen skulle krype nærmere Svalbard. Den var på vei inn i hodene på folk. Snart skulle den arktiske familien begynne å slå sprekker.

Katerina Shabratska
Foto: Privat

Den farlige stillheten

Før krigen brøt ut hadde Katerina et travelt liv i Kharkiv.

Hun jobbet på restaurant, og organiserte konserter og eventer.

I dagene før invasjonen skulle hun hjelpe en venninne som reiste på ferie med å mate kattene.

Så kommer krigen.

Katerina står i matkø ved en liten kiosk sammen med 10–15 andre. Hun fyller posene med brød, melk, makaroni og bokhvete.

I et land der bombene hagler har hun likevel funnet en liten trygghet. Arbeidsgiveren har sagt at hun kan komme til restauranten.

Der stenges dører og vinduer barrikaderes. De ansatte med familier flytter inn, nattklubben i kjelleren tas i bruk som bomberom, og uteområdet overvåkes med kameraer.

Det er ikke bare luftangrepene som er farlige. Man må passe på hvem man slipper inn.

Flyalarmen går. Tårer og tekstmeldinger til familien og venninnen i Longyearbyen.

Så blir det stille.

Og stillheten er det verste. For man vet aldri hvor den neste bomben vil treffe.

Kun en gang drar Katerina til venninnens leilighet. Kattene må jo mates.

Da skjer et nytt angrep, og det bryter ut panikk. Alle som er i bygget springer ned i første etasje og søker tilflukt.

Hun drar ikke tilbake til kattene igjen.

Krigen kommer nærmere

På Svalbard er det tørt og klart.

Snøen når til leggene, og gradestokken viser under 20 blå.

Iskaldt har det også blitt mellom bosettingene på øygruppa. Mange norske turistselskaper har sluttet å frakte turister til den russiske gruvebyen Barentsburg.

De vil ikke samarbeide på grunn av Russlands angrepskrig.

Russland er under sterke sanksjoner fra vestlige land. Og på Svalbard der det er mange russere og ukrainere, er stemningen spent.

Antonina Gilbo får en tekstmelding fra venninnen i Ukraina. Hun har vært åtte dager i bomberommet på nattklubben.

Hun får vite noe som Katerina ikke tør å si til sin egen familie.

Hun skal forlate Kharkiv, i bil.

Folk som har levd sammen i tilfluktsrommet har bestemt seg for å kjøre en kolonne på tre biler.

Det betyr en flere dagers kjøretur gjennom et krigsherjet land. Minelagte veier, luftangrep og enorme bilkøer. Det er mye som kan gå galt.

Bilkolonne ut fra Kharkiv
Foto: Privat

Først da kolonnen kommer ut på motorveien ringer Katerina moren og forteller at de er dratt. Moren og broren bestemmer seg også for å dra, og Katerina ber dem kjøre mot det vestlige Ukraina. Kanskje er redningen der.

I Longyearbyen sjekkes telefonen hvert ledige øyeblikk. Katerina har ikke vært aktiv på en time. To timer.

Smile, skjenke øl, og sørge for at gjestene har det bra.

«Ikke aktiv.»

Kan noe ha skjedd? Hodet til Antonina er i en unntakstilstand i fem dager.

Langs landeveien i Ukraina må bilkolonnen planlegge.

En feil kan være det siste man gjør.

Hvilken vei skal man ta, og hvor skal man kjøre hvis det kommer et luftangrep?

Katerinas tanker er på faren som er igjen i Kyiv. Hun er veldig redd for han. Samtidig gleder hun seg til å se moren og broren igjen.

Bråket fra flymotorer bringer henne raskt tilbake til den livsfarlige virkeligheten.

To jagerfly passerer bilkolonnen. Det ene snur og kommer etter.

– Jeg trodde alt var over. Heldigvis var de ukrainske, forteller Katerina.

En hjelpende hånd

I to måneder bor Katerina og familien i Vest-Ukraina. Frivilligsentralene var overfylte, og helt ukjente mennesker hjalp de med leiligheter.

Møtet med moren og broren husker hun som det var i går. De klemte lenge og var helt stille.

Også der gikk flyalarmen og de kunne høre drønnene fra russiske bomber.

Kanskje var flyktningstatus i Polen eller Tyskland neste steg?

Katerina diskuterer flere muligheter med sin gode venninne i Longyearbyen.

Hun har lite med seg etter flukten fra Kharkiv, men på Svalbard forlot hun noen eiendeler. Kanskje de kan sendes?

Hun spør om Antonina kan få hentet dem.

– Skal jeg hente deg også?

– Ikke i morgen, svarer Katerina spøkefullt.

Hvorfor hadde de ikke tenkt på det?

Antonina bestiller flyreise fra Warszawa til Svalbard. Noen venner i Longyearbyen går sammen med henne for å betale billettene.

Katerina tar farvel med familien.

Moren tar et bilde i det bussen til Polen skal kjøre.

På flyplassen i Longyearbyen møtes to gode venner igjen.

Katerina kom til Longyearbyen i april.

Etterhvert fikk hun jobb som frokostvert på et av hotellene.

I en ny, usikker, og ukjent verden var Svalbard mer hjemme, enn flyktningstatus i Europa.

Kan tryggheten nå bli utfordret av angriperen?

Katerina Shabratska
Isbjørnbamse på hotellet i Longyearbyen.
Katerina Shabratska

Svalbard spesielt utsatt

Ekstremkulde, isbjørnfare og sårbarhet. Arktis har lokket mange eventyrlystne.

I desember 2021 kom journalist Felicia Øystå til Longyearbyen. Hun hadde fått jobb i Svalbardposten to måneder før krigen i Europa brøt ut.

Uttrykket «Den arktiske familien» bet hun seg merke i under et foredrag. Det handler om inkludering.

Men krigen har endret dette på måter hun ikke kunne forestille seg.

Boikott av den russiske reiselivsnæringa og et kjølig forhold mellom bosettingene. Øystå ser en splittelse på øygruppa.

På Norges nasjonaldag i år uteble russerne.

Historisk sett har barna i Barentsburg kommet til Longyearbyen på 17. mai. Det gjorde de ikke i år. Den eneste forklaringen vi har fått på det er at det var interne diskusjoner i Barentsburg.

Felicia Øystå
Foto: Dan Henrik Klausen / NRK

Øystå opplever at noen russere i Longyearbyen føler seg skamfulle på egne lands vegne.

Hun mener det er viktig å snakke med dem, og gjøre det klart at de ikke er ensbetydende med krigen. På den måten fungerer fortsatt familien.

Men Russlands angrepskrig i Ukraina kan få langt mer dramatiske følger for Svalbard.

Faren for konflikt i nordområdene har økt, mener seniorforsker Andreas Østhagen ved Fridtjof Nansens institutt.

Han peker på at Svalbard er spesielt utsatt på grunn av flere ting:

  • Russland har i flere tiår klaget på hvordan norsk lov håndheves på Svalbard.
  • Russland anerkjenner ikke norsk myndighetsutøvelse i farvannene rundt Svalbard.
  • Svalbard har russiske bosettinger som Russland vil beskytte.

Naboen i øst har åpenbart blitt mer uforutsigbar, mener Østhagen.

– Skulle ting forverre seg i det overordnede bildet mellom Norge, eller Nato og Russland, så vil Svalbard være ett av punktene hvor Russland kan finne på å utfordre suverenitet.

Longyearbyen.
Foto: Dan Henrik Klausen / NRK

En tenkt krise kan være en hendelse med en russisk aktør, for eksempel en fisketråler.

Skipet arresteres av norske myndigheter for ulovlige forhold, og saken får stor oppmerksomhet i Russland.

– De kan finne på å blåse enda mer liv i uenigheten som kanskje tvinger russiske myndigheter til å handle enda mer konfronterende og aggressivt overfor Norge.

Det kan føre til at det russiske militæret sender fartøy til området for å assistere tråleren, og konflikten eskalerer.

Men akkurat nå, for to unge kvinner, er Svalbard ett av de sikreste stedene i verden.

Håpet lever for Ukraina

Øver på ukrainske sanger

I en liten leilighet i Longyearbyen øves det på ukrainske sanger.

Øver på ukrainske sanger

Snart skal det lages støttekonsert for Ukraina.

Antonina og Katerina har flytttet sammen i sentrum av Longyearbyen. Leiligheten er ikke stor, men antall kvadratmeter er ikke så viktig.

De tenker at de bor på et av de tryggeste stedene som finnes. Men verden er ikke den samme etter 24. februar i år.

Selv ikke på Svalbard.

– Man har alltid i minnet hva man har sagt før krigen startet. At det aldri kom til å skje. Så nå er vi mer forsiktig med hva vi sier. Tryggheten føles veldig tynn i sånne tider, sier Antonina.

Putins Russland har hun tatt farvel med. Hun tør ikke å dra tilbake.

– Det er ikke trygt, og ingen ytringsfrihet.

Enn så lenge er det Svalbard som er deres midlertidige hjem. Men egentlig vil de være en helt annen plass.

Katerina Shabratska og Antonina Gilbo
Antonina Gilbo og Katerina Shabratska.
Katerina Shabratska og Antonina Gilbo i Longyearbyen.

Katerinas drøm er en gang å dra tilbake til Ukraina. Hun vil bygge opp landet med hus, skoler og parker.

Og en høy mur mellom Russland og Ukraina.

– Det er derfor hun trener så mye på gymmen, sier Antonina spøkefullt.

Katerina forteller om venner og familie som har mistet sine hjem. Om en vakker by som er ødelagt.

Øynene blir blanke.

Kanskje en dag kan hun gjøre alvor av planene. Om å bygge et hus i Kharkiv, og invitere den lille familien fra Svalbard.

– Jeg skal defintivt dra med Katerina, sier Antonina.

– Hvis de slipper meg inn. Jeg har tatt en DNA-test, og venter på resultatet. Jeg håper jeg ikke er så russisk.