Ikke engang døden skulle skille dem

Året er 1983. Det står ei seng i stua som pappa Arthur bygde i sin tid som ung familiefar.

Den er tom nå.

På sykehjemmet noen kilometer fra hjemmet i Kanebogen i Harstad ligger mamma Signe, som om noen måneder skal fylle 80 år. Det har gått fire måneder siden hennes livs kjærlighet døde.

Hun klarte seg ikke lengre hjemme, og fikk plass på institusjon.

Pleierne har ringt og bedt Åse om å komme, de har skjønt hva som er i ferd med å skje. Signe sier stillferdig til sin datter «i dag skal jeg møte han pappa».

Så strekker hun armene i været, som om noen skal løfte henne opp. Like etter dør hun.

Stor belastning

Når en ektefelle går bort, har den gjenlevende parten betydelig større risiko for å dø.

Forskning viser at menn har 34 prosent høyere risiko for å dø i løpet av året etter at de blir enkemenn. For kvinner er tallet 29 prosent.

Til og med for kreft, som nok er en sykdom de fleste hadde før partneren døde, er det forhøyet dødelighet av sykdommen enn for andre som ikke har opplevd et slikt tap.

– I perioden før man ble enke eller enkemann, kan det hende at de var i et tungt omsorgsarbeid og glemte å ta vare på egen helse. Dét, kombinert med sjokket man får når partneren dør, kan kanskje slå ut i den økte risikoen, sier Tormod Brenn.

Han og Elinor Ytterstad ved UiT Norges arktiske universitet har tatt for seg 1,8 millioner ektefeller i Norge over en periode på 32 år.

Oftest er dødsårsaken knyttet til sykdommer som lungebetennelse og infarkt. Men hvorfor det oftere skjer med enker og enkemenn enn andre som ikke har mistet noen, er ikke helt enkelt å forklare.

Spesielt den første uken er den gjenlevende i risikosonen for selv å gå bort, sier Brenn.

– Mange er i kontakt med enker og enkemenn den første perioden – leger, prester, familie – og vi tolker data dit hen at det er viktig å være oppmerksomme på den økte risikoen disse er utsatt for og ta hensyn til den etterlatte, sier Brenn.

Den store kjærligheten

– De var så knyttet sammen at hun ikke hadde noe å leve for lenger etter at pappa døde, forteller Åse Rask, dattera til Signe og Arthur Krogh Kanebog.

Hun sitter i den koselige stua i barndomshjemmet. Nå er det hun som bor der hvor Arthur og Signe skapte en god barndom for sine sju barn.

Han var ni år eldre enn henne. De giftet seg da hun var 19 år–samme året som de fikk sitt første barn. I seksti år levde de i et godt ekteskap.

Pappa Arthur var opptatt av at de skulle klare seg selv, selv når alderdommen tæret på dem.

– Pappa var livredd for å havne på sykehjem. På slutten utfylte de hverandre. Mamma hadde benskjørhet og satt i rullestol, men var klar i toppen. En øyesykdom hadde gjort pappa blind, men han var god til beins. Sammen klarte de seg så de kunne bo hjemme, forteller Åse.

Signe kjempet hardt for at Arthur skulle slippe å få sykehjemsplass, og han fikk det som han ville.

Lungebetennelsen rammet ham i desember i 1982.

I stua var både senga til Signe og Arthur plassert, for å gjøre det enklere for dem å bo hjemme. Åse stelte faren da han ba henne om å hente et glass vann til ham. Så besvimte han–og med det var livet hans over.

Signe ble svært fortvilet og sørget voldsomt over tapet av sin ektemann.

Noen år før foreldrene døde, utspilte samme historie seg med hennes tante og onkel. Da onkelen døde, mistet tanten livsgnisten og døde bare to måneder etterpå.

Det samme skjedde med Åses morfar og mormor. Da mormoren døde, tok det kort tid før morfaren trakk sitt siste sukk.

– Mamma sa alltid at hennes foreldre var så nært knyttet at hun skjønte at han ikke klarte å leve uten henne. Jeg er sikker på at det er mange som gir opp å leve når ektefellen dør, forteller Åse.

Som den første kjærlighetssorgen

Å miste sin kjære i voksen alder, kan beskrives som den første store kjærlighetssorgen unge opplever, sier Magne Klingheim.

Sykehuspresten møter mange mennesker i sorg.

– Mange vil miste nattesøvnen, drikke for lite vann og miste matlysten, sløyfe trening og være sur og tverr. Det er ungdomsforelskelsen og kjærlighetssorgen som gjør så vondt. Men når dette skjer etter kanskje 60 års ekteskap, er hele tilværelsen berørt, sier Magne.

Sykehuspresten er enig med forskerne om at det man nå vet om den økte risikoen for at også partneren kan dø, bør gjøre noe med hvilken oppmerksomhet enkene og enkemennene får etterpå.

Man bør ha de vanlige forventningene om gulvvask, handleturer, å gå på jobben og delta i festlige lag, selv om det kan være vanskelig å invitere mennesker som er preget av sorg, mener han.

– For sorg smitter, slik man sier at latter gjør, sier sykehuspresten.

Vanskelig å lindre smerten

Forskerne vet ikke hvorfor, men tallene viser at spesielt menn i alderen 55–64 år som mister sin ektefelle, har forhøyet risiko for selv å dø. Da er dødsårsaker som selvmord og ulykker der også partneren var involvert, fjernet fra statistikken.

Men de fysiske årsakene til at enker og enkemenn dør, er vanskeligere å si noe konkret om.

– Jeg tror det har mye sammenheng med at den psykiske påkjenningen, ensomhetsfølelsen, tapet av en nær–det er en belastning som kan utløse mekanismer i kroppen som gjør at organer svikter og at vi dør.

Resonnementet kommer fra professor i geriatri ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Sigurd Sparr.

Han sier det lenge har vært kjent at mange ektepar dør relativt tett i tid. Men om man kan gjøre noe med det, er han usikker på. For vi skal alle dø, og det kan ikke forebygges.

– Om man kan lindre tapsopplevelsen og smertefulle hendelser på den måten, vil det være hensiktsmessig. Men jeg tror ikke alltid det er lett. Om et par har levd et lykkelig og nært liv og så forsvinner den ene, skal det mye til for å lindre smerten på en god måte, sier Sparr.

Åse lovde å klare seg

Åse sin ektemann Egil døde for ti år siden av lungekreft. Da legene oppdaget at han var syk, ga de Åse beskjed om at han ville leve i seks til åtte uker. Likevel holdt han ut i sju år etterpå.

Til slutt måtte han gi tapt for sykdommen. Åse innrømmer at det var tungt å bli enke. Likevel var det på sett og vis en lettelse, for Egil led av store smerter da sykdommen bredte seg i kroppen hans.

– I begynnelsen var det vanskelig å komme hjem og sette nøkkelen i døra og vite at det ikke var noen der.

Mens han var syk, ba han Åse om å leve videre–for hans skyld.

– Jeg lovte han at jeg skulle stå på etter at han var død. Og jeg tror jeg har klart det, sier 85-åringen.