Mobbeoppgjøret

Advokat Vibeke Hein Bæra venter spent i det store møterommet, øverst i det nyoppussede forretningsbygget midt i Skien sentrum.

Det er midt i juni 2019. Hun har sendt ut invitasjoner til alle som har kontaktet henne, men er usikker på hvor mange som dukker opp.

Det plinger i heisen. Den første kommer litt nølende inn døra. Så kommer de en etter en. Ti. Tjuefem. Førti. Unge og gamle om hverandre. Noen kommer reisende langveis fra. Andre bor like i nærheten. Noen få har sittet i bilen den drøye timen det tar å kjøre fra Drangedal.

Få kjenner hverandre fra før.

Hein Bæra ønsker velkommen og forklarer hvorfor hun har samlet dem. Så er ordet fritt. Det blir helt stille. Lenge.

Så, endelig, tar en av dem mot til seg. Rekker opp hånda og forteller. Flere nikker gjenkjennende. Snart kommer det flere historier. Det handler om vonde minner – vold og psykisk terror.

Opplevelsene er ulike, men alle har en fellesnevner. Mobbing i den samme bygda.

Det er tid for et oppgjør i Drangedal.

Mary-Anne Enger og ektemannen Morten sitter hjemme i stua med hjemmelaget rullekake og nykokt kaffe på bordet.

– Går det bra dette her da Morten? spør hun og søker trygghet i det beroligende blikket til mannen hun har vært gift med i 37 år.

Morten nikker fra plassen sin i sofaen, med utsikt mot Hellefjorden og båthavna like nedenfor. Dette har de snakket om.

Det tok mange år før hun fortalte ham, eller noen andre, om de vonde minnene fra barndommen. Mobbingen har preget henne, også som voksen. Å skulle dele historien koster.

Et syvmilssteg for en som har slitt med angst gjennom hele livet.

Hun trekker pusten noen ganger. Retter seg opp i ryggen og fester blikket.

– Nå er jeg klar.

Året var 1970. Som unger flest var hun spent på hvordan det skulle bli å begynne i førsteklasse på Bostrak skole i Drangedal.

Den forsiktige jenta fikk raskt svar.

Det startet allerede på skolebussen. Hun husker at de bandt håret hennes i håndtaket på stolryggen. Da hun skulle reise seg, eller bussen bremsa opp, hang hun fast. Mary-Anne gråt. Medelevene lo.

De eldste gutta var verst. Mary-Anne husker at hun gledet seg til de skulle slutte. Kanskje hun ville få fred.

I dag beskriver hun seg selv som «en litt tjukk unge», og et barn som tok lett til tårene.

Gjennom hele førsteklasse gikk hun ofte rundt og gråt i skolegården.

Hun forteller at hun ble sparket og slått, men den verste følelsen var opplevelsen av å bli utestengt.

En tilfeldighet

Hun hadde egentlig bestemt seg for at Drangedal var et tilbakelagt kapittel, men et tilfeldig møte førte til at hun ombestemte seg.

Mary-Anne var et ærend i Kragerø da hun møtte en bekjent fra det som en gang for lenge siden var hjembygda hennes. Hun fortalte at noen hadde dannet en gruppe for å snakke om de vanskelige tingene.

Var det ikke slik at også hun hadde opplevd å bli plaget som barn?

Først ville hun ikke. Så tenkte hun, som nå var blitt bestemor til fem seg om en gang til. Hvorfor var det ingen voksne som grep inn da de så at hun ble mobbet for snart 50 år siden? Hadde det virkelig bare fortsatt?

Så bestemte Mary-Anne seg for å engasjere seg, og tok kontakt med advokat Vibeke Hein Bæra. Det var starten på det som kanskje er norgeshistoriens største mobbesak.

I dag har nærmere 70 personer fortalt advokaten om mobbing gjennom oppveksten i Drangedal. Historiene går fra sekstitallet og frem til i dag.

De eldste på den stadig voksende lista, en mann og en kvinne, er i dag i 60-årene og sier at de ble psykisk mobbet.

Blant dem som er i 50-årene, finner vi to kvinner og to menn. Alle fire forteller at de er utsatt for både psykisk og fysisk mobbing.

Én av dem er Mary-Anne Enger. Allerede for to år siden samlet hun og åtte andre seg for å ta et oppgjør med bygdekulturen.

– Et barn lærer ikke å endre holdning så lenge ingen voksne forteller dem hvordan det skal gjøres. Noen må si fra. En av dem kan godt være meg, sier Mary-Anne Enger.

Det tok bare noen sekunder før de kom. Sterke armer løftet han opp i lufta og bar han med seg. De store guttene ropte. De yngre hang etter som en hale.

I skolegården på Solberg skole, som den het da på 80-tallet, hadde det ringt ut til friminutt.

Åtte år gamle Knut Straume kjempet med alle kreftene han hadde tilgjengelig, men visste at det var nytteløst. Denne gangen også.

Alle visste hva som skulle skje. Det var langt fra første gang Knut ble «tatt på stanga».

De fant en egnet jernstolpe i skolegården. Dunket genitaliene hans om og om igjen mot metallet.

Den lille gutten forsto ikke hva han hadde gjort galt. Hvorfor var det alltid han de skulle ta? Når skulle det ta slutt?

Det skulle ikke ta slutt. Det skulle eskalere.

Som den dagen han ble hengt opp i en basketkurv. Guttene dro av han buksa og underbuksa, og pisket han med brennesle på kjønnsorganet.

Knut skrek av smerte. Gutta lo, husker han.

Da vinteren kom ble han holdt med ansiktet ned i snøen til han nesten mistet pusten.

Noen måneder senere ble det varmere i været igjen, og da ble drikkefontena skrudd på til glede for nesten alle skolens elever. Bortsett fra Knut, da.

Oppfinnsomme karer fant nemlig frem til en teknikk der to vannstråler ble tettet igjen, så den tredje ble ekstra kraftig og kunne brukes til å treffe Knut i ansiktet samtidig som han ble holdt fast.

Året han fylte 11 ble det for mye.

På en sti i skogen bak skolen bestemte han seg for å avslutte livet.

– Men greina holdt ikke, sier Knut.

Ingen fikk vite noe. Livet gikk heldigvis videre, men mobbingen fortsatte.

En dag tok en gutt hodet hans mellom hendene og kneet han i øyet. Hardt. Barndomsbildet av skolegutten med blåveis illustrerer det hele godt. Det er den eneste gangen Knut husker at en av mobberne faktisk forstod at han gikk for langt.

En lærer kjørte han hjem.

– Han sa til foreldrene mine at jeg hadde hatt det «litt røft på fotballbanen».

Sa ingenting

– Å ta noen på stanga. Slike avstraffelser kommer man ikke på i farta. Jeg vil nesten kalle det institusjonalisert mobbing. De yngste gutta lærte av de eldste, og videreførte det som en slags tradisjon, sier Knut Straume, som i dag er 39 år gammel.

At han i dag har en meningsfull jobb, er ingen selvfølge.

Som voksen har han slitt med psykiske problemer. I lange perioder sto han utenfor arbeidslivet. Han mener mobbingen er en viktig årsak til at det ble slik.

Men i slutten av tjueårene fikk han behandling som hjalp. Han begynte å studere, og jobber i dag som rådgiver ved FN-sambandets kontor i Kristiansand.

Knut sa aldri fra om det som skjedde hjemme.

– I ettertid ser jeg jo at det kanskje var derfor det fikk fortsette. Foreldrene mine fikk aldri vite noe. Men, at ikke skolen gjorde noe, er for meg helt ubegripelig, mener han.

Han besøker fortsatt familien hjemme i Drangedal, men har ikke mange venner i bygda.

I 2013 fortalte han historien sin for første gang i Drangedalsposten. Avisa som var først ute med å fortelle om mobbeproblematikken i bygda. Han hørte ingenting fra verken skolen eller kommunen.

Selvbildet raknet

Vi møter «Hans» på kontoret til advokaten.

I dag bor og jobber den unge mannen i Skien. Han har hatt store utfordringer som voksen. Både psykisk og fysisk. Utallige besøk hos lege og psykolog.

– Jeg er fortsatt veldig usikker på min egen kropp. Mobbingen har ødelagt mye for meg.

Han husker at foreldrene samlet han og broren hjemme i rekkehuset i den lille byen øst i Nederland.

De hadde nyheter som skulle få stor betydning for familien. De skulle flytte. Ikke bare til et annet hus eller by, men et annet land. Norge. En bygd som heter Drangedal.

Det ble lokket med natur. Frisk luft.

Flytteplanene kom ikke som lyn fra klar himmel. De hadde tidligere snakket om å reise til Canada. Familien ønsket noe nytt.

Han trivdes egentlig ganske godt på barneskolen, med venner og slik de hadde det i rekkehuset sitt.

I oktober samme år bar det av sted med flyttelasset til den nye hjemplassen.

I begynnelsen føltes det nesten som å være på ferie.

– Alt var nytt.

Litt få barn i nærområdet kanskje, men ok, det var mange han kunne leke med på skolen.

I starten gikk det greit. For selv om noen av hans nye klassekamerater på barneskolen lot det skinne gjennom at de egentlig ikke trengte flere barn i bygda, var det også mange som synes det var spennende at det begynte en gutt fra et helt annet sted.

Men så, mot slutten av barneskolen, endret tonen i skolegården seg.

Han begynte så smått å ane hva han hadde i vente på ungdomsskolen.

Det begynte med tilrop. Eldre gutter hermet etter aksenten hans. Snart syntes de at hele han var rar.

I skolegården på ungdomsskolen ble det ille. Aller verst var det i gymgarderoben. Der var det ingen lærere til stede, slik han husker det. Gutter fra de andre klassene kommenterte kroppen hans. Ofte droppet «Hans» dusjen for å komme raskere ut i litt tryggere omgivelser.

Han begynte å smyge seg rundt i skolegården. Gjemte seg bak et lite tak ved inngangspartiet.

Den stadig mer engstelige eleven hadde en annen kompis fra Nederland.

De snakket ikke om problemene, men forsto hverandre på sett og vis likevel. Lærerne oppfordret dem til ikke å henge så mye sammen: «De lærer jo ikke norsk av dette».

Han søkte tilflukt på gutterommet. Der var det trygt. Han spilte dataspillet Sims, som handlet om å bygge opp en egen, virtuell verden. Et hverdagsliv man kunne forme selv. Store deler av livet dreide seg nå om det han selv skapte på skjermen, og fikk ham til å glemme det som skjedde der ute.

Åtte menn som nå er i tjueårene, inkludert han selv, har varslet om fysisk og psykisk mobbing i den samme tidsperioden. Seks kvinner i samme aldersgruppe har fortalt lignende historier.

– Jeg fortalte om mobbingen til flere lærere, men fikk til svar at det tross alt ikke var så lenge til de eldre mobberne skulle slutte på skolen, sier «Hans» i dag.

Passet ikke inn

Hvorfor ble det akkurat «Hans»?

– Jeg vet ikke, men det handler nok om at jeg ikke passet inn i Drangedal som type, mer enn hvor jeg kom fra. Jeg er ikke interessert i jakt, fotball og andre tradisjonelle «manneting». Vi hadde ikke traktor eller ATV hjemme.

Han har ønsket å være anonym fordi han ikke ønsker at navnet skal knyttes til mobbing om noen søker det opp på nett.

– Da er jeg redd mobbingen på skolen fortsetter å ødelegge for meg som voksen. Det vil jeg ikke, sier «Hans».

Han er i likhet med Mary-Anne Enger en av de første ni som sa fra.

Den 10. mai i år møtte fem av dem kommunens advokatfirma og representanter for Drangedal kommune på et hotell i Porsgrunn. Initiativet kom fra kommunen.

Hver og en av de tidligere skoleelevene fikk anledning til å legge frem sin unike historie.

– Det var en sterk opplevelse, husker advokat Hein Bæra.

«Hans» vil ha en oppreisning for det han har blitt utsatt for, men ikke først og fremst i kroner og øre.

En forsikring om at kommunen faktisk tar dette på alvor, og sørger for at barna som vokser opp kan gå trygt på skolen, har langt høyere verdi, ifølge ham selv.

Det er gjennomgående for mange av personene som står på advokatens lange liste.

Gjennom store deler av sommeren og høsten 2019 har Hein Bæra jobbet med å kartlegge hva som finnes av dokumentasjon. Ikke minst alt som ikke er dokumentert, men som burde vært det.

Manglende dokumentasjon er også et fellestrekk i mange av sakene.

– Antallet og likheten er i seg selv bevis for noe som har skjedd, mener hun.

Hein Bæra har funnet mange likhetstrekk mellom historiene, men sier det også er ulikt hvordan det har rammet personene å bli mobbet.

– Noen har klart seg godt på tross av det de har blitt utsatt for, mens andre har klart seg dårligere, sier hun.

Advokaten jobber nå med å kategorisere hva som har skjedd i de ulike tidsepokene.

Hun sier at det i noen tilfeller kan bli snakk om store summer i oppreisning, men advokaten vil ikke gå inn på eksakte beløp nå.

– Det blir en konkret vurdering for hver enkelt av dem. Det er særlig unge personer som skal ha kompensasjon for tapt intekt, og da er det snakk om relativt store summer.

Om sakene havner i retten, mener hun er opp til kommunen.

– Nå vil vi fremme krav, også er det opp til kommunen om de vil imøtekomme disse.

I mellomtiden håper hun Drangedal benytter anledningen til å finne sammen.

– Dette er også en tid for forsoning.

Stein Heldal Hugstmyr, fungerende kommunalsjef i Drangedal kommune, ønsker ikke å kommentere enkelthistorier. Likevel synes han det er sterkt beklagelig at tidligere elever har minner om psykisk og fysisk terror fra skoletiden i Drangedal.

Siden 2009 har han jobbet ved Drangedal tiårige skole.

Først som lærer, og deretter som rektor. Før sommeren gikk han inn i rollen som fungerende kommunalsjef.

At det har forekommet mobbing i Drangedal er han ikke i tvil om, men kjenner seg ikke igjen i bildet som er skapt av bygda i media.

– Jeg tror det er viktig at kommunene er åpne og sier at, ja, det kan skje hos oss. Men selv har jeg aldri opplevd Drangedal som et mobbesamfunn.

Hugstmyr var elev ved skolen noen år senere enn Knut Straume, og husker selv begrepet «stanga» brukt i skolegården.

Han trekker ikke Knuts opplevelser i tvil, men så aldri avstraffelser bli gjennomført. Selv husker han det mer som en slags lek med en trussel om at det kunne skje.

Da Hugstmyr kom tilbake som lærer ved skolen i 2009, oppdaget han at «stanga» fortsatt var et begrep som eksisterte i skolegården. Nesten tjue år etter at Knut Straume gikk på skolen.

– Vi sørget for at dette opphørte. Nå finnes ikke «stanga» lenger, sier han.