– Jeg vil ikke ha en egen grav

Rigmor Eggesvik ønsker å ende sine dager i en anonym grav. Flere velger et felles gravsted i en minnelund.

Rigmor Eggesvik

Rigmor Eggesvik (75) har mange minner i glass og ramme.

Foto: Britt Boyesen / NRK
Britt Boyesen
Journalist

75-åringen blar i fotografiene fra 1990 og stopper ved et av dem.

– Vi brukte mye tid den formiddagen til å plukke blomster og lage buketter og kranser til begravelsen. Jeg plasserte den flotte fuchsiaen oppe på kista, sier hun og peker på de rosalilla blomstene på det hvite kistelokket.

Minnelund

Minnelunden på Nordre Gravlund i Skien er en fredelig plass.

Foto: Britt Boyesen / NRK
Jorunn Fliid

Kirkeverge Jorunn Fliid forteller at det årlig er rundt fem som velger en anonym grav.

Foto: Britt Boyesen / NRK
Begravelse

Det var 423 kistebegravelser i Skien i 2012.

Foto: Britt Boyesen / NRK
På kirkegården

Vannkannene er på plass.

Foto: Britt Boyesen / NRK

Rigmor Eggesvik flyttet til Norge fra Danmark allerede i 1955. Da foreldrene hennes ble pensjonister, valgte de å flytte etter og inn i det røde nabohuset på Rising i Skien. Nå er det 75-åringen som har overtatt huset med mange minner fra sitt eget liv og fra foreldrenes.

– Da de bodde i Danmark, hadde mamma mye å gjøre med å stelle flere graver. Det er viktig at det ser ordentlig ut, vet du. Det fikk henne til å bestemme seg for at ingen skulle ha den jobben den dagen hun døde.

Får ikke være til stede

Og slik har det blitt. Først døde faren hennes i 1990, og noen år etter døde moren. Begge ble kremert, og urnene er plassert på den anonyme minnelunden på Nordre Gravlund i Skien.

Hun vet ikke hvor urnene ble plassert under grasstorva på den store, grønne plassen med steinen, korset og benken.

– Ingen får være til stede under en slik urnenedsettelse, sier kirkeverge Jorunn Fliid.

Skien har en anonym minnelund, mens andre byer har navnete minnelunder. Heller ikke der vet noen eksakt hvor urnene er plassert. Forskjellen er at navnene til avdøde er risset inn i en tavle ved minnelunden eller et annet sted på gravplassen.

Det finnes ingen offentlig oversikt over hvor mange som ligger på minnelundene i Norge.

Kirkevergen forteller at familien må gi beskjed om de ønsker en anonym grav. Det er ofte begravelsesbyrået som informerer om dette.

– Har tenkt på det

Det er stille på minnelunden denne maidagen. Bare fuglekvitter og lett rasling i bjørketrærne som akkurat har fått grønn skrud. Ingen sitter på den lille benken. «Minnelund» står det på den store steinen under det brunmalte trekorset. Det står en krukke med lyng der og en vase med visne tulipaner.

I den andre enden av den største av de 14 gravplassene i Skien får midnattsblå stemorsblomster plass på rekke og rad ved et gravsted.

– Jeg gikk akkurat og tenkte på det da jeg kom hit, sier kvinnen med den lille hagespaden og setter nok en plante ned i den fuktige jorda. Hun steller et familiegravsted, og de er flere som har ansvaret for det.

– De etter meg skal slippe å måtte stelle min grav. Jeg vil gjerne ha en plass på minnelunden, men det har ikke vært noe samtaleemne i familien ennå. Jeg har en venninne som har foreldrene sine der.

Ingen oversikt

Egil Angeli kommer gjennom porten til Nordre Gravlund med en stor papirpose.

– Det er blomster til graven til mamma, sier han og smiler under barten. Det er nytt for ham når NRKs reporter forteller om minnelunden.

For det er ikke alle som kjenner til tilbudet. Kirkeverge Jorunn Fliid finner ikke noe i papirene sine om når minnelunden kom. Nordre Gravlund har ligget der siden 1901.

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset i Den norske kirke sier at det ikke finnes noen offentlig oversikt over hvor mange minnelunder vi har i Norge. Kine Marie Krogh Olesen har listet opp en del av dem i sin mastergradsoppgave. Se egen faktaboks.

– Har ikke forstått

På begynnelsen av 1990-tallet kom de første navnete minnelundene. Kine Marie Krogh Olesen konkluderer i sin mastergradsoppgave med at navnete minnelunder blir mer tidsaktuelle. Det er færre pårørende i mange familier til å ta vare på gravstedene. De bor ofte langt borte fra gravstedet slik at det er begrenset mulighet til å stelle dette.

Krogh Olesen peker på at det er viktig med informasjon til de pårørende som velger en navnet minnelund. Hennes undersøkelser viser at flere legger personlige minner igjen på stedet, små hilsener, tegninger og kosedyr. Hun mener det viser at ikke alle har forstått hva valget av en minnelund innebærer.

– Personlig uttrykk for sorg kan forstyrre andres mer anonyme sorgprosess, skriver hun.

Behovet for minnelunder kom da det begynte å bli trangt om plassen på kirkegårdene. Urnegraver og minnelunder krever mindre arealer.

Har snakket med barna

Rigmor Eggesvik legger bort fotoalbumet og kikker bort på veggen der familiebildene henger. – Det er her jeg har minnene om det som har vært. Jeg trenger ingen grav å gå til.

Hun har diskutert minnelunden og framtiden med barna sine.

– Jeg skal også ha en anonym grav, sier 75-åringen og lukker igjen skuffen med fotoalbumene.