Grubleren Caroline Graham Hansen

Det spørsmålet sliter hun med å svare på selv også. Aldri hadde 24-åringen fra Tåsen sett for seg å bli kaptein for et fotballag, hun var liksom ikke rett «type». Det trodde hun i alle fall lenge.

Nå står hun i sin lyse og moderne leilighet i Barcelona og viser vei gjennom kjøkkenet, stua og ut på balkongen. Derfra kan man se Ciutat Esportiva Joan Gamper, det enorme treningsanlegget hvor hun tilbringer store deler av dagene.

Det tar ikke mer enn tre minutter å gå dit, forteller hun. Men det tar sikkert seks-syv minutter å komme seg gjennom alt av sikkerhetskontroller og ganger og garderober før hun når treningsbanen. Barcelona er en gigantisk klubb, som i tillegg til det populære fotballaget er i verdenstoppen i både håndball, basketball, futsal, volleyball og landhockey.

Graham Hansen har fått en drømmestart på oppholdet, og selv om hun kun har vært der i tre måneder, har hun funnet «sin plass». Etter åtte serierunder leder Barcelona den spanske serien, og den norske teknikeren har gjort akkurat det trener Lluís Cortés hentet henne for å gjøre: «å styre spillet, sette fart og skape ubalanse hos motstanderen».

– Når man trives et sted, skinner det gjerne gjennom på banen også, forklarer 24-åringen.

Overtenker

Etter fem år i tyske Wolfsburg var tiden moden for nye utfordringer. Alle de store klubbene i internasjonal kvinnefotball siklet etter den norske angrepsspilleren, men det var spansk, ballbesittende fotball som lokket mest.

Til tross for å være blant de mest ettertraktede spillerne i 2019, er det likevel lite ved Graham Hansens personlighet som tyder på nettopp det. Hun er skeptisk av natur og ekspert på å snakke seg selv ned.

– Det gjør jeg nok bevisst for å prøve og slå nedenfra og opp. Det er kanskje lett for andre å bli høye på seg selv når det går bra, mens jeg overtenker heller andre veien og kan si til meg selv at «shit, jeg må gjøre mer ut av situasjonen».

I garderoben er hun hverken den som snakker høyest eller den som tar størst plass. Det var hun ikke da hun spilte på guttelag i Lyn, på Stabæks toppserielag eller i de utenlandske klubbene hun har vært innom.

– Hun er en person som alltid vil vurdere omgivelsene og som er friest på banen, sier tidligere lagvenninne og nå elitedirektør i NFF, Lise Klaveness.

Klaveness visste tidlig at Graham Hansen var et helt unikt talent, selv om hun synes det har gått inflasjon i de ordene. Da Graham Hansen kom til Stabæk som 15-åring og spilte i den tierrollene Klaveness hadde hatt i mange år, innså veteranen at «nå var det bare å legge opp, for denne jenta kom til å bli bedre enn meg».

Én ting var de tekniske ferdighetene hennes, og den farten og fysikken hun hadde utviklet gjennom å spille med noen av landets beste guttespillere i flere år. Men det alene gjorde henne ikke til et unikt talent.

Det var den unge jentas følelser på fotballbanen som gjorde inntrykk på Klaveness.

– Hun hadde en tydelig sårbarhet fordi hun la så mye i idretten. Og det gjør alle som er et spesielt talent, det er derfor du er et spesielt talent. På Caroline så stod følelsene på en måte skrevet utenpå, men likevel holdt hun kortene tett til brystet.

Vraket

For Graham Hansen har fotballen betydd alt, helt siden barndommen. Derfor gikk det tungt inn på henne da hun som 14-åring ikke lenger fikk spille kamper på guttelaget hun hadde spilt for i flere år.

Var hun plutselig ikke god nok lenger?

Én ting var å ikke få spille fordi hun sportslig sett var dårligere enn lagkameratene. Det hadde hun akseptert. Men da hun fikk beskjed om at treneren mente hun hadde dårlig innflytelse på guttene fordi hun var jente, falt verden sammen.

– Jeg fikk høre at hver gang jeg kom og trente med gutta, mistet de fokus og køddet til treningene. Men jeg var jo en del av gutta, jeg hadde jo spilt med dem i alle år, forteller Graham Hansen.

Den aktuelle treneren benekter overfor NRK å ha uttrykt dette. Han sier at det ikke var hans beslutning at hun ikke lenger skulle spille på G95-laget til Lyn.

Etter hvert begynte familien Graham Hansen også å kjenne på det de oppfattet som misunnelse fra enkelte foreldre som mente hun tok opp en plass på førstelaget, som heller burde gått til en av guttene.

– Jeg har fått høre at mange av gutta sleit med å sove fordi de var så nervøse for hvilket lag de ble tatt ut på, så det var mye følelser inne i bildet. Så da tror jeg det var lett for foreldre å si: «Hei, hun er jente, hun kan finne seg et jentelag å spille på».

Det utviklet seg til å bli en større debatt i klubben, og omsider valgte treneren for jentelaget, Trésor Egholm, å ta vrakingen av Graham Hansen til Lyns sportslige utvalg.

– Det hadde vært veldig rart for meg å ta henne imot på jentelaget og si at det var et godt nok opplegg for henne, for det var det ikke. Så da var det mest fornuftig å si fra.

Utvalget konkluderte etter hvert med at Graham Hansen skulle behandles likt med de andre på samme årgang, uavhengig av kjønn, men innen den tid hadde hun blitt hentet opp på et annet guttelag i Lyn: De som var ett år eldre.

Hell i uhell

Det er tydelig at Graham Hansen ikke er helt komfortabel når hun blir spurt om den vanskelige perioden i Lyn. Hun er konfliktsky og uinteressert i å blåse opp noe som skjedde for flere år siden. Samtidig er det et kapittel i livet hennes som har vært med på å forme både den spilleren, og den personen hun er i dag.

Det var tøft for 14 år gamle Graham Hansen å føle seg uønsket, og overgangen til 94-laget var svært krevende sportslig.

I begynnelsen fikk hun lite spilletid, og hun følte kanskje ikke at hun passet helt inn. Det letteste hadde nok være å bare gjøre som så mange foreslo: å spille med jentene.

Guttene hadde kommet i puberteten, og fysisk begynte de å dra ifra henne. Hun innså at om hun noen gang skulle få spilletid på disse gutta, måtte hun opp i ringa.

Hun måtte begynne å tenke smartere, gjøre kjappere valg med ballen og bruke tempoet hun visste hun hadde i kroppen.

– Pappa sa alltid at «den dagen du slutter å tørre og prøve, fordi fysikken tar deg igjen, må vi finne et annet nivå til deg». Men jeg har alltid bare fortsatt å tørre prøve. Jeg sluttet aldri å prøve og drible, selv om de jeg spilte mot var større og sterkere.

Omsider fikk hun betalt for strevet.

Hun fikk ikke bare spilletid. Hun fikk starte kampene for Lyns 94-lag, i den beinharde interkretsserien i Oslo. Hun jobbet enda hardere, og til slutt tok hun nivået.

Det er først i ettertid at hun har reflektert ordentlig over det som skjedde i Lyn. Visst var det vondt der og da, men samtidig kom hun nok sterkere ut av det.

– Jeg tror den treneren og de foreldrene som ikke ville ha henne på 95-laget har hjulpet henne til å bli bedre. Hun lærte å takle motgang og det som var sårt. Så sånn sett var det nok hell i uhell, sier pappa Petter Normann Hansen som selv var engasjert i klubben på den tiden.

«Det svarte hullet»

Mye har skjedd siden Lyn-tiden, men fotballen betyr minst like mye nå, som den gjorde for henne da. Og når man satser alt på ett kort, er fallhøyden stor.

Leiligheten hennes er full av vimpler som minner henne på hvor mye hun har fått oppleve som fotballspiller. Når hun har samlet enda litt flere av disse, ønsker hun å sy dem sammen til et slags lappeteppe som kan henge på veggen. Kanskje kan det hjelpe mot mørke tanker, hvis de skulle melde seg igjen.

For det er ikke mer enn et par år siden at Graham Hansen var nede i det hun omtaler som «det svarte hullet». Da hun gang på gang ble skadet i Wolfsburg, og gikk glipp av både mesterskap med landslaget og mesterliga med klubben, hadde den norske profilen det tungt.

Hun trente ofte alene og fikk mye tid til å tenke på fremtiden og usikkerheten rundt den. Og for en som allerede grubler mye, tok de vanskelige tankene overhånd.

En mentaltrener i klubben kom med et råd som skulle vise seg å gjøre tilværelsen litt lettere. Det var ikke noe lappeteppe med vimpler, men et forslag om å skrive ned alle tankene hun hadde, og sortere dem på den måten.

Graham Hansen hadde ikke uttrykt seg på den måten siden hun ble tvunget til det i norsktimene på skolen, men bestemte seg for å gi forslaget en sjanse.

Inne i «notater» på mobilen hennes, er det i dag utallige tekster som inneholder hennes dypeste og vondeste tanker. Noen rene tankereferat, noen dikt, noe «vås». Som regel et resultat av en vanskelig opplevelse, eller en tøff periode, i den 24 år gamle fotballspillerens liv.

Hun prøver å skrive når ting går bra også, men de mest kreative fasene kommer når ting er kjipt. Det er da hun er mest produktiv, og det er da hun har mest på hjertet. Som de gangene hun har vært skadet, eller under fotball-EM for drøyt to år siden da Norge røyk ut før de i det hele tatt hadde klart å score et mål.

Lederrollen

24-åringen har skrevet etter at hun kom til Barcelona også, men bare om gode ting. Hun føler seg så velkommen i klubben, og trives godt i sitt nye nærmiljø i forstaden Sant Feliu de Llobregat. Spansk har hun lært seg rekordfort, og hun utveksler noen setninger når hun går på nærbutikken eller hilser på naboene.

Hun blir kanskje ikke gjenkjent på gata ennå, slik herrespillerne i klubben blir, men det synes hun bare er positivt.

– Jeg tror ikke akkurat jeg er den fødte superstjerne, sånn utenfor fotballbanen, så jeg synes det er veldig greit å ikke få for mye oppmerksomhet, forteller hun.

Hun er kanskje mange erfaringer rikere, både som menneske og som fotballspiller, men det er likevel mye igjen av den 15 år gamle jenta Lise Klaveness ble kjent med i Stabæk.

Oppmerksomhetsskepsisen er én ting, men hun er fortsatt reservert og minst like grublende. Likevel ville landslagssjef Martin Sjögren at nettopp Graham Hansen skulle ta på seg en lederrolle før sommerens fotball-VM.

Det skjønte hun lite av. Tanken hadde ikke engang slått henne. Hun hadde jo ikke vært kaptein i klubb engang, plutselig skulle hun lede et landslag?

– Jeg tror Martin så det jeg aldri har sett, eller noen andre har sett. Og jeg er veldig takknemlig for at han tok den sjansen, sier 24-åringen.

Graham Hansen takket stolt ja til å bli med i kapteinsteamet sammen med Maren Mjelde og Ingrid Moe Wold, og gjennom mesterskapet var det som om hun vokste inn i sin nye lederrolle.

Hun ropte mer enn man var vant til, hun ga high fives til medspillerne ved enhver mulig anledning, og i åttedelsfinalen mot Australia, da laget trengte henne som mest, styrte hun nesten alt Norge skapte fremover i banen.

Hun løp det hun maktet i 120 minutter foran tusenvis av tilskuere på arenaen i franske Nice. Og da dommeren blåse i fløyta og viste signal om at det hele skulle avgjøres på straffesparkkonkurransen, løp hun bort til lagvenninnene, la hånden på skuldrene deres, så dem bestemt inn i øynene og sa «dette går bra, dette skal vi klare».

Graham Hansen fikk rett. Hun gikk bort til straffemerket som første spiller. Hun trakk pusten dypt, lukket øynene og visualiserte at hun spilte fotball med faren og broren hjemme i hagen på Tåsen. Da hun åpnet dem, var det ingenting som kunne hindre henne i å sette inn den første og viktige straffen for Norge.

Den nye Marta?

Klaveness, som nå har kjent Barcelona-spilleren i snart ti år, mener Graham Hansen er beviset på at man kan bli en god leder, selv om man kanskje ikke er noen tradisjonell ledertype.

– Spillere som skiller seg ut ved at de er veldig gode og sånn sett kan ta større risiko, de kan ofte bli veldig gode ledere, men med en litt annen inngang, forteller hun.

Klaveness har nemlig sett det før.

Hun forteller om en helt unik fotballspiller, med tekniske ferdigheter ingen kunne matche, en spiller som i mange år var verdens aller beste, men som likevel var blant dem som gjorde aller minst ut av seg i garderoben og utenfor banen.

Brasilianske Marta.

De to spilte sammen i Umeå i Sverige, og da Klaveness møtte Graham Hansen, så hun straks likheter mellom den unge jenta og den brasilianske fotballstjernen. Både på og utenfor banen.

– Marta hadde rollen som et forbilde for en hel verden egentlig, og jeg så Caro litt i det lyset. Og tenkte at «kanskje hun kan bli den nye Marta».