Liverpools fem suksessfaktorer

Liverpool har overgått all forventning denne sesongen og syv poeng på de resterende tre kampene vil sikre klubbens første ligagull på 24 år.

Brendan Rodgers kan ta laget fra syvendeplass til tabelltopp i løpet av 12 måneder. Det er en bemerkelsesverdig forvandling i det som regnes som en av verdens tøffeste ligaer.

Spillerstallen er ikke den sterkeste. De finansielle ressursene er forholdsvis moderate. Ingen hadde spådd dette før sesongen. Selv ikke spillerne.

– Sannheten er at selv vi er overrasket over hvor bra vi spiller, sa Luis Suárez tidligere denne uken.

Men Liverpool leder ikke Premier League på grunn av flaks. Disse fem suksessfaktorer har bidratt sterkt til lagets sesong.

1. Luis Suárez

Ingenting av det Liverpool har utrettet denne sesongen kunne skjedd uten Suárez. Det at Rodgers nektet uruguayaneren en overgang i fjor sommer har fått enorm betydning i tittelkampen. Arsène Wenger kan bare forestille seg utfallet hadde Arsenal sikret seg 27-åringens underskrift.

Suárez har bøttet inn 30 mål på 30 ligakamper. Han har notert seg for 12 målgivende. Det er mest i Premier League i begge kategorier.

Men tallene forteller ikke alt. Suárez er den viktigste brikken i et kollektivt bevegelsesmønster som stadig forvirrer engelske forsvar. Løpene hans er eksplosive, konstante og varierte.

Han lokker klossete midtstoppere ut på kant; han kommer dypt i banen for å skape overtall sentralt; han lurer på offsidefellen og strekker motstanderens forsvar.

Suárez skaper da rom for seg selv, men også for andre. Spør bare Daniel Sturridge, som er andremann på ligaens toppscorerliste med 20 mål.

Selv i den defensive fasen er Suárez viktig. Han jager alle oppspill og jobber steinhardt for å presse frem feil. Den intensive spillestilen Rodgers ofte bruker personifiseres av spissens oppofrende og aggressive mentalitet.

Ingen angripere i Europa har et like stort repertoar. Ingen bidrar med så mye i så mange faser av spillet. Suárez er Liverpools action man: spilleren som kan alt.

2. Offensiv mentalitet

Liverpool begynte Premier League 2013/14 med tre strake 1-0 seiere. Utover sesongen har de imidlertid blitt mer og mer offensive. En viktig faktor har vært lagets økende balltempo.

I fjor var Liverpool et lag med høyt ballinnehav, men uten brodd. Spillerne trillet ball, men klarte ikke omsette dominansen til sjanser. Denne sesongen går ballen raskere i lengderetning. Spillerne er flinkere til å straffe svak defensiv organisasjon og sløve omstillinger fra angrep til forsvar.

Denne kvaliteten kommer spesielt godt til syne når Rodgers orkestrerer kortere perioder med høy intensitet og aggressivt press. Tankene går tilbake til kampen mot Arsenal på Anfield, hvor Liverpool ledet 4-0 etter 20 minutter.

Hurtigheten Rodgers besitter på topp er viktig. Både Suárez og Sturridge er mobile og intelligente. De vandrer ofte ut på kant og strekker motstanderens forsvarslinje. Når ballen spilles opp, pøser Liverpool på med midtbanespillere som Philippe Coutinho, Joe Allen og Jordan Henderson.

Ulempen er at det kan oppstå ubalanse i laget. Omskoleringen av Steven Gerrard som defensiv playmaker oppsummerer Rodgers’ ambisiøse tankegang, og noen ganger er det kun kapteinen som holder tilbake på midtbanen.

Angrepet har imidlertid kompensert: Liverpool har scoret 96 mål på 35 ligakamper. Det er åtte færre enn rekorden på 103 som ble satt av Carlo Ancelottis Chelsea i 2009/10.

Mentaliteten er logisk for Rodgers. Stallen er sterkest fremover. En ambisiøs spillestil vektlegger det talentet som er tilgjengelig.

3. Færre kamper

Det kan ikke benektes at Liverpools generøse kampprogram har hatt en stor innflytelse. De spiller ikke i europeiske turneringer. Mens rivaler har reist på tunge oppdrag i Barcelona og Paris tre eller fire dager før en ligakamp, har de røde samlet krefter og terpet taktikk.

Marginene er små i toppfotball. De ekstra prosentene som spares opp gjennom tre ekstra hviledager kan bidra til å avgjøre mellom ett og tre poeng.

Vanskelige bortekamper like etter mesterligaoppdrag er en velkjent oppskrift for poengtap blant tittelkandidatene. Liverpool har ikke trengt å bekymre seg.

Dette minsker behovet for rotasjon. Rodgers har kunnet bruke de spillerne han ønsker uten å måtte hvile slitne bein. Hvileperiodene har også forebygget skader i en sesongfase hvor spillere ofte sliter med muskelproblemer.

Denne stabiliteten i laget har skapt faste relasjoner som har blomstret over tid. Sturridge og Suárez er det mest åpenbare eksempelet.

Men det samme gjelder på midtbanen, hvor en liten gruppe har jobbet tett sammen i sesongens siste halvdel: Gerrard, Allen, Henderson, Coutinho og Raheem Sterling.

Dette forsterker både lagmoralen og spillernes samhandling på banen.

4. Taktisk uforutsigbarhet

Rodgers har variert mellom en rekke formasjoner denne sesongen. Han begynte med et 4-2-3-1-system. Senere har han spilt 5-3-2, 4-4-2, 4-3-3, 4-3-2-1 og 4-4-2 med en diamantformasjon på midtbanen.

Fellesnevneren er at laget kan skape overtall sentralt på midtbanen. Dette gjør det enklere å dominere ballinnehavet.

En potensiell ulempe med dette er at spillerne kan forvirres av de mange endringene. Rodgers fortjener da applaus for måten laget har mestret formasjonene på.

Samtidig har kampprogrammet hjulpet: Rodgers har hatt mellom seks og syv dager til å drille taktikk på treningsfeltet. Det samme kan ikke sies om rivaliserende trenere.

Den taktiske fleksibiliteten har flere fordeler. Rodgers har endret lagstrukturen ettersom skader og suspensjoner har inntruffet. Når Suárez eller Sturridge har vært ute, har han brukt én spiss. Ellers har han ofte brukt to.

Spillere som Sterling – som har blitt brukt som offensiv midtbane – og Gerrard har oppdaget nye dimensjoner i spillet sitt gjennom kravene som stilles av deres nye roller.

Dette gjør også livet vanskeligere for motstanderne. Andre trenere vet aldri hvilken lagstruktur de bør forberede seg på å møte. Liverpool har ofte startet sterkt i viktige kamper, fordi lag trenger tid til å finne ut av systemet de spiller mot.

I hjemmekampen mot Tottenham byttet Rodgers om til 4-3-3. De røde ledet 2-0 etter 25 minutter. Mot Manchester City på Anfield gikk han tilbake til 4-4-2 med en diamantformasjon på midtbanen. Det stod 2-0 etter 26 minutter. I den neste kampen, borte mot Norwich, brukte han et 4-3-2-1 system. Liverpool trengte 11 minutter til å score to.

5. Mental styrke

Rodgers har forstått verdien av robust psykologi. I november 2012 hentet han Steve Peters, en høyt respektert sportspsykolog som tidligere hadde jobbet med Storbritannias syklister under sommer-OL i London 2012 og snookerspilleren Ronnie O’Sullivan. Han hjalp også Craig Bellamy med å takle dødsfallet av Gary Speed.

Liverpools spillere er ikke påtvunget å jobbe med Peters, men kan søke hjelp om de ønsker. Han jobber kun med individer. Rodgers sier dette har utgjort en forskjell, mens spillere som Gerrard og Henderson har sagt at de har blitt hjulpet stort.

Rodgers selv er også dyktig til å vinkle potensielle negative situasjoner om til noe positivt. Han lovpriser spillerne etter gode kamper og tar det beste ut av alle episoder. Når han først kritiserer laget, inkluderer han seg selv.

Om han blir spurt om hvordan presset vil håndteres før en stor kamp, klarer han vanligvis å omsette frykt til motivasjon. Disse egenskapene har opprettet et konstruktivt fokus som er viktig i en såpass kritisk fase av sesongen. Det har hjulpet Liverpool til å ta 11 strake seiere. Det blir igjen viktig i jakten på den tolvte.