17 år gammel ble hun tatt ut i landslagstroppen til VM. Det var mesterskap på hjemmebane og unge Leganger fikk starte allerede i den første kampen.
– Jeg hadde ikke en målsetting om at jeg skulle bli best i verden eller innta plassen som førstekeeper på det norske landslaget. Det var jeg totalt uforberedt på, forteller Leganger til NRK.
Det begynner å bli noen år siden 1993, men hun synes fremdeles det er spesielt å tenke på. Den gangen var det mye å ta innover seg for en 17-åring.
– Jeg fløt på et fantastisk keeperspill, men ambisjonene hang egentlig ikke med, ler 45-åringen.
Leganger er med i den nye sesongen av Mesternes mester, og i den forbindelse åpner hun opp om de psykiske plagene som tvang henne til å legge opp som 20-åring.
Leganger er med i den nyeste sesongen av Mesternes mester.
Foto: Sondre Transeth / Rubicon TV/NRK- «Mesternes mester» har premiere 1. januar kl. 20.25 på NRK1 og i NRK TV. Før den tid kan du høre Leganger i programmet «Mesterportrett»:
Utfordringene kom etter VM
Leganger gikk forbi to etablerte keepere i Anette Skotvold og Hege Frøseth da hun ble valgt som førstekeeper i VM. Og det ble ikke bare en hyggelig opplevelse.
17 år gamle Leganger med beviset på at hun ble kåret til VMs beste spiller i 1993.
Foto: Pål Hansen / NTBFor Leganger fikk rett og slett dårlig samvittighet.
– Senere i karrieren ville det jo vært en fantastisk følelse å dunke ut en veldig god keeper eller to. Men akkurat da… Det viser bare at jeg var ikke helt klar for hva det innebar.
Mesterskapet ble likevel en fantastisk reise, forteller Leganger. Når hun vente seg til plassen og fikk gode tilbakemeldinger etter de første kampene, så kunne hun bare nyte resten.
Hun storspilte igjennom hele mesterskapet og ble kåret til både VMs beste keeper og beste spiller.
På dette tidspunktet ante hun ikke hva som skulle komme til å bli medaljens bakside.
– Utfordringen var da jeg vendte hjem igjen, begynner Leganger.
Ødela for seg selv
For som fersk håndballstjerne fulgte det med mer enn bare pokaler. Henvendelser og forespørsler hopet seg opp.
– Jeg ble en slags forretningsidé. Jeg ble veldig attraktiv for sponsorer og fikk veldig mange utenomsportslige henvendelser, sier hun.
17-åringen etter en kvalifiseringskamp til VM i 1993.
Foto: Gorm Kallestad / NTBMen dette presset krevde mye av Leganger, som allerede hadde et vanvittig trykk rent fysisk. Hun spilte for både u-landslaget og a-landslaget og var stort sett på banen i 60 minutter på klubblaget.
45-åringen forteller at hun nesten helt ukritisk sa ja til alle forespørsler, og at det ødela for henne selv. Samtidig påpeker hun at det nok hadde med å gjøre at hun var veldig sjenert og var redd for å skuffe folk.
– Jeg kan ikke si at det var én ting som gjorde at det ble for mye, men det var summen av hele pakken.
Ikke lenger et valg
For det ble til slutt for mye for den unge håndballstjernen.
– Det ble på en måte en liten skandale for omverden, fordi det var ingen som skjønte det siden jeg presterte på topp bare noen dager før, sier Leganger.
20 år gammel la Cecilie Leganger opp som håndballspiller.
– Det var absolutt ikke noe valg. Det blir som å strekke strikken, sant? Du strekker og strekker og du prøver å fullføre, og så plutselig bare kommer veggen. Da er det ingenting mer å gi. Det var helt åpenbart for meg.
Slik beskriver Leganger følelsen hun satt med den gangen i 1996.
Der og da trodde hun at hun var ferdig som håndballspiller for alltid og at hun aldri skulle sette sine føtter i en håndballhall igjen.
Den unge håndballspilleren hadde mange baller i luften på en gang da karrieren skjøt fart.
Foto: Calle Törnstrøm / NTBFra umiddelbar lettelse til tunge dager
Den umiddelbare følelsen etter at hun la opp var lettelse. Hun beskriver det som en slags frihetsfølelse. Men det var en grunn til at håndballkarrieren sa stopp.
Etter den dagen startet den harde jobben. Det var da det ble tungt, forteller hun.
– Lettelsen handlet om avgjørelsen, men å leve i beslutningen var veldig, veldig tungt.
For med nyheten fulgte det pressedekning. Hun var tross alt en av landets beste håndballspillere.
– Jeg var godt deprimert og det kom masse førstesideoppslag som var av veldig dårlig karakter og som ikke akkurat hjalp på depresjonen for å si det sånn. Når jeg tenker tilbake igjen så var det en veldig uheldig situasjon, forteller hun videre.
Dagen hun la opp ble startskuddet for et mørkt år for den unge håndballstjernen.
Etter pangstarten på karrieren sa det brått stopp for Leganger.
Foto: Pål Hansen / NTB– Man vet aldri når man har mørke tanker
Etter dette begynte Leganger å isolere seg fra omverdenen. Hun orket ikke høre folk spekulere og synse om hvorfor hun avsluttet karrieren. For ingen skjønte hvorfor. Hun fikk sosial angst og var for det meste hjemme.
Leganger forklarer at det ble stille fra flere fronter som tidligere hadde vært på sidelinjen og heiet da alt gikk bra.
På et tidspunkt fryktet hun for seg selv.
– Jeg var veldig redd for meg selv. Det er mange måter å gå til grunne på, starter hun.
– Det er veldig viktig for meg å understreke. Jeg hadde ingen planer om at jeg ikke hadde lyst til å leve, men det var jo absolutt fare for meg på den måten at man vet aldri når man har mørke tanker.
Hun forteller videre at det sistnevnte bare er spekulasjoner, men at det på et tidspunkt var veldig mørkt og tungt. Folk som stod henne nær var også veldig redde.
Hadde aldri kommet tilbake uten hjelp
Denne historien er ikke unik i idrettssammenheng, ifølge Peder Lysholm Daviknes. Han er mental trener og har en master i idrettspsykologi fra University of Greenwich.
– Vi har flere tilfeller av det samme i norsk og internasjonal idrettshistorie, sier han.
Daviknes forteller om viktigheten av å stille spørsmål og å være nysgjerrig på menneskene rundt seg, uten å vente på at de selv skal ta kontakt.
– Som utøvere og mennesker er vi forskjellige, og vi reagerer forskjellig på suksess og det som følger med av oppmerksomhet.
Heldigvis for den unge håndballspilleren Leganger, så var det noen som så henne. Det var Oddvar Bjørnestad og Odd Egil Eidsæther. To personer fra håndballmiljøet som viste seg å bli ekstremt viktige for den unge, nylig pensjonerte håndballspilleren.
Leganger sammen med sin gode venn Oddvar Bjørnestad.
Foto: Calle Tørnstrøm / NTB– Jeg er helt sikker på at jeg aldri hadde kommet tilbake til håndballen hvis ikke det hadde vært for at jeg hadde disse to vennene som brydde seg så ekstremt mye om meg, sier Leganger klart og tydelig.
For sakte, men sikkert, fikk de henne tilbake inn i idretten.
Og ett år etter at hun tenkte hun aldri ville sette sine føtter i en håndballhall igjen, var Cecilie Leganger tilbake i håndballmålet.
