Fortalte sin eventyrlige bob-historie dagen før han døde

Det var første gangen Norge stilte med bob i OL. Og de endte på en sensasjonell femteplass etter å ha vært nummer to før siste omgang.

– Vi laget hele boben selv, og høstet latter da vi stilte opp mot alle andre som hadde fabrikklaget utstyr, mintes 93-åringen.

– Men da konkurransene begynte og vi hevdet oss i teten, stilnet latteren, legger han til.

Bilskjerm som frontstykke

På hjemmesnekret kjelke, med en gammel bilskjerm som frontstykke, holdt den norske firerboben på å levere én av de aller mest sensasjonelle norske OL-bragdene noensinne.

Etter tre av de fire omgangene hadde de sjokkert alle konkurrentene og lå på sølvplass.

Reidar Berg møtte NRK i sitt hjem 15. februar – midt under årets OL i Pyeongchang – og fortalte sin historie fra St. Moritz i 1948.

Dagen etter får vi meldingen: Reidar Berg døde bare noen timer etter dette NRK-intervjuet. Den siste gjenlevende norske deltakeren fra den eventyrlige bob-konkurransen i Sveits i de første olympiske lekene etter krigen, er ikke mer.

Aking i måneskinn

Reidar begynte med aking noen år før krigen. Han var aktiv i Akeforeningen og vant flere konkurranser i Korketrekkeren i Oslo.

– Under krigen var det ikke lys i Korketrekkeren. Da så vi på stjerner og tretopper når vi akte. Og måneskinn var veldig velkomment, minnes Reidar Berg.

Det var mye aking under krigen, og miljøet i Akeforeningen ble nokså sammensveiset.

– Jeg hadde begynt i bakerlære på den tid, og klarte å samle med meg noen kakesmuler i løpet av en arbeidsdag. Etter to-tre omganger i banen brukte vi å samles på Frognerseteren, og der delte vi kakesmulene. Spesielt var smuler fra Napoleonskaker populære.

Reiste til Sveits for å lære

Derfor ble han invitert til å være med da Norge bestemte seg for å sende lag til OL – ikke bare ett lag, men to.

– Året før hadde Oslo blitt tildelt OL i 1952. Norge hadde ingen med kjennskap til bob, og man bestemte seg for å sende utøvere nedover for å lære, sa Berg i intervjuet med NRK.

– Det var Oslo kommune som tok initiativet. De kontaktet Akeforeningen, som igjen kontaktet meg.

– Akemiljøet var ikke så veldig stort. Det var ski som var idretten for de fleste gutta. Jeg gikk også mye på ski, men jeg var også mye i Korketrekkeren.

Ingen av dem hadde så mye som sett en bob eller en bobbane. Reidar Berg ble plassert på førstelaget sammen med Alf Lange, Ivar Kristiansen og Arne Holst – alle Oslo-gutter. Det andre laget hadde utøvere fra Trøndelag.

Seks OL-deltakere fra samme gate

– Arne var eldst, så han ble styrmann, minnes Berg.

– Det var også om å gjøre å veie mest mulig. Amerikanerne, engelskmennene og sveitserne var noen svært karer.

Reidar Berg vokste opp i Dr. Holms vei på Holmenkollen i Oslo. Det gjorde også fem andre i den norske troppen.

– Vi var oppvokst innenfor en radius på 100 meter, og i samme gate. I tillegg til Reidar Berg var det alpinistene Stein og Marius Eriksen, samt Bjarne og Thorleif Arentz, og hopperen Christian Moen.

– Hadde aldri sett en bob før

Alf Lange jobbet med å produsere stålbjelker, så han lagde både toerbob og firerbob. Fronten ble laget av en gammel bilskjerm.

– Alf hadde et lite verksted på Slemdal, og han kunne sveise. Der bygde han noen spesialkjelker for bruk i Korketrekkeren. De var bredere og lavere enn kjelkene vi var vant med. Han fikk også i oppdrag å bygge boben vi reiste til St. Moritz med. Det gjorde han bare på bakgrunn av målene vi fikk. Det var strenge regler for slikt da også. Og ingen av oss hadde så mye som sett en bob før.

Boben var «henimot klar» da laget reiste. Men ikke helt.

– Den ble sendt nedover før vi kom etter. Vi bygget den ferdig på et bilverksted i St. Moritz. Der var vi med på jobben alle sammen, forteller han til NRK.

«Q i Aulaen»

På bilskjermen som utgjorde fronten hadde gutta skrevet "Q i Aulaen". Som en slags parallell til Norges hjemmestrikkede bob sammenlignet med de andre som var fine og blanke og strømlinjede rett fra fabrikken.

– En ku inne i Aulaen var omtrent det verste man kunne tenke seg, sier Berg. – Og det ble det vi kalte boben vår. Det var selvfølgelig en spøk.

De fikk ikke trent med boben før de reiste. Men de fikk noen få treningsrunder i anlegget i Sveits før konkurransene.

Ullstrømper utenpå støvlene

Og de trente noen runder i gatene i St. Moritz.

– Vi trakk ullstrømper utenpå støvlene da vi skulle trene og teste banen. Dette skulle gi oss bedre fraspark, vi skulle ikke gli så mye på isen. Vi forstod at mye av hemmeligheten lå i en rask start og å komme seg fort og riktig opp i boben. Og vi gikk opp hele veien for å gjøre oss kjent med banen.

Det var da vi stilte til start i den første omgangen at vi ble møtt med latter, sier Reidar Berg. – At vi i det hele tatt våget å stille opp med noe slikt.

Men latteren stilnet. For lå ikke den norske boben an til sølv etter at tre av de fire omgangene var kjørt? Da hadde de hatt beste tid av alle i den tredje omgangen. I begge de to første hadde de tredje beste tid.

Men i den siste omgangen var de uheldige og fikk et tidlig startnummer.

Ett sekund fra medalje

– Så begynte det å snø. Da den fjerde og siste omgangen startet, lå det fem centimeter snø i banen. Men når vi klarte å holde sporet i midten, gikk det fort likevel, og vi kjørte egentlig ganske bra, sier Berg.

Det gikk likevel ikke fort nok, og laget endte på femteplass, bare sekundet unna pallen.

– Vi hadde ingen forhåpninger, men vi var bare glade for å få lov til å være med. Vi gikk til verket med en holdning som sa at «vi er nå her, så vi prøver».

Banen var en engelsk mil – 1609 meter – lang, og farten kom opp i 140 kilometer i timen.

– Det fine var at boben vår var litt lealaus, slik at boggiene framme og bak kunne bevege seg i forhold til hverandre. De andre bobene var stivere, minnes Reidar.

– Mange av de beste bobene seinere ble bygget etter Alfs prinsipper, legger Reidar til.

Valgte jobben framfor OL på hjemmebane

OL i St. Moritz i 1948 var første gang Norge stilte med bob i OL. Den neste kom fire år seinere, på hjemmebane i Oslo i 1952. Men da var ikke Reidar Berg med, til tross for at OL gikk i hans hjemby.

– Nei. Vi var fullblods amatører på den tid. Jeg hadde en jobb, og jeg måtte prioritere den, sier Berg.

Han kjørte aldri på en bobbane mer etter St. Moritz-OL, før han ble invitert til å prøvekjøre den nybygde banen til Lillehammer-OL i 1994.

Også i 1956, 1998 og 2002 deltok Norge med firerbob i OL. Men ingen maktet å kopiere femteplassen til Reidar Berg og de andre Oslo-guttene fra St. Moritz.