"Å hoppe etter Wirkola" har blitt et ordtak. Hoppere som gjorde det på siste halvdel av 60-tallet, ble liksom ikke lagt merke til.
Nettradio:
Allsidige Wirkola begynte som kombinertløper og avsluttet som fotballspiller. Men det er som hopper han ruver i idrettshistorien.
Evakuert
Da han var bare ett år gammel, måtte han og resten av familien evakueres fra hjembygda Alta, som ble brent ned av tyskerne i krigens sluttfase. Etter en periode på Inderøy i Nord-Trøndelag, flyttet de tilbake til Alta.
Unge Bjørn ble tidlig en lokal stjerne, og vant mange lokale renn.
Etter hvert konkurrerte han med suksess også utenfor Finnmark, og ble oppdaget da han i et renn i Trøndelag ble slått av verdensmester Toralf Engan med bare en halv meter. En stjerne var i emning.
Som 18-åring flyttet han til Trondheim, selv om han fortsatt representerte sin hjemklubb Alta.
Han vant junior-NM både i hopp og kombinert, og fikk delta i OL i Innsbruck i 1964. Det gav ingen suksess, men Wirkola ble stadig bedre. I 1965 vant han sitt første renn i Hoppuka, i Bischofshofen.
VM-helt i Oslo
Neste store sjanse i en tid der verdenscup-begrepet ennå ikke var oppfunnet, var VM i Oslo i 1966.
Der tok han storeslem. Først vant han normalbakkerennet i Midtstubakken, og noen dager seinere tok han gullet også i tåka i Holmenkollen. To av Norges fem gull i det mesterskapet gikk altså til finnmarkingen.
I 1967, 1968 og 1969 gikk han helt til topps i Den tysk-østerrikske hoppuka. Bare noen få andre har vunnet den konkurransen tre ganger, og Wirkola er helt alene om å ha vunnet den tre ganger på rad.
Faktum er at han var fattige 2,7 poeng fra å vinne den også i 1970 - det ville ha blitt den fjerde strake. 10 ganger vant han enkeltseirer i hoppuka.
Sviktet i mesterskapene
Men i mesterskapene ville det seg ikke for Wirkola etter Oslo-VM i 1966. I OL 1968 var han favoritt, men mislyktes og ble uten medalje. Heller ikke i VM i 1970 kom han på seierspallen.
To ganger satte han verdensrekord. Hoppet på 146 meter i Vikersund i 1966 var ett av rekordhoppene. To år seinere landet han på 160 meter i Planica. Ni ganger tok han NM-gull i hopp, to i kombinert.
Han var fryktet og elsket av konkurrentene. Radiosportens legendariske reporter Bjørge Lillelien sa det slik:
”Han er en forunderlig blanding av hardhendt konkurransemann, perfeksjonist, gjøgler og samtidig glad over andres framgang”.
"Hoppe etter Wirkola"
Begrepet "å hoppe etter Wirkola" stammer fra en tid da startreglene for hopprenn var andre enn i dag. Vi sakser fra et foredrag avTor Oskar Thomassen og Kolbjørn Rafoss i 2006:
Trekking av startnummer førte til at samme rekkefølge ble fulgt i begge omgangene. Konkurrentene hoppet ofte etter Wirkola. Imidlertid var det bare snakk om hvem som ble nummer to. Konkurrenten og kompisen Hans Olav Sørensen utrykte det slik: ”Bjørn psyka oss ned på kulen. Det var nesten ikke vits å prøve engang. Resultatet var gitt på forhånd”.
Han tok sjelden mer enn ett prøvehopp før konkurransen, og brukte heller tiden til å studere konkurrentene, bakkeprofilen, farten, svevkurve etc. Hopputstyret bestod av topplue, strekkbukse, genser, hoppsko nærmest som dagens joggesko, og ski som var smalere og kortere enn dagens utgave.
Bakkene var konstruert slik at farten i slutten av svevet i de største bakkene økte til opp i mot 130-140 km/t. I dag avtar farten på slutten av svevet til under 100 km/t. Dersom det ble gitt for god fart i et renn, var det et problem for konkurrentene. Det sier litt om datidens prestasjoner at Wirkola aldri falt i konkurranser.
I Midtstubakken i VM 1966 ble tyskernes store håp Dieter Neuendorf nummer to, klart slått av nordmannen. Det husker de færreste, for han hoppet etter Wirkola.
Toppscorer for Rosenborg
Under hele sin hoppkarriere hadde han spilt fotball på lavere nivå, og var toppscorer for Melhus. I 1971 satset han på fotball på høyere nivå, og ble både serie- og cupmester med Rosenborg den sesongen. I semifinalen mot HamKam scoret han bl.a. tre mål da Rosenborg vant 5-0.
Da ble han også toppscorer for klubben, og han ble belønnet med Egebergs Ærespris for sin allsidighet det året.
Så kom vinteren, og han ble hopper igjen. I Hoppuke-avslutningen i Bischofshofen i 1972 tok han sin siste store seier i hoppbakken.
Etter at han gav seg som aktiv, har han bl.a. sittet i Rosenborgs styre.
Bjørn Wirkola går inn som en av de aller største hopperne i norsk idrettshistorie. 40 år etter at han var på topp, huskes han fortsatt. Det har vært vanskelig å hoppe etter Wirkola der også.
