«Hvis Tande hadde husket fallet, hadde han aldri hoppet skiflyging igjen»

Eller, egentlig må han takke fraværet av hukommelse.

Det er nesten nøyaktig ett år siden det skjedde. Jeg hadde min verste dag på jobb i livet. Leger sto rundt min gode venn og tidligere lagkamerat og gjorde hjertekompresjoner. Så skulle jeg kommentere et hopprenn uten å vite om han levde eller ikke.

For oss som opplevde dette på nært hold sitter bildene fortsatt. For Tande selv er det helt blankt.

Det skal han være veldig glad for.

Det er snakk om hjerneblødninger, knust kragebein og kunstig koma. Han var klinisk død.

At han er tilbake, er forbi imponerende. Det skal ikke være mulig.

Den umulige veien tilbake

Historien viser flere eksempler på at skihoppere som aldri kom tilbake etter stygge fall. De ble friske fra selve skaden, men hodet sa stopp. I 2016 gikk Simon Ammann skikkelig på trynet i Bischofshofen.

Etter landingen nærmest stupte sveitseren med nesa ned i løssnøen i bunn av bakken.

Ammann ble aldri den samme skihopperen igjen. Du ser det på landingen, det er en helt klar sperre når han hopper. Kroppen gjør alt den kan for å unngå at det skjer igjen.

Han jobber hver dag med å bli bedre på det, men klarer ikke å lande. Alt er ræva, han lander på rumpa hver gang.

I miljøet snakker vi om «å hoppe med brekket på». Da vinner du ikke.

Thomas Morgenstern var blant verdens beste til å hoppe på ski. Så falt han stygt i skiflyging. Han ble aldri den samme, og la opp like etter.

Historien er full av tilsvarende eksempler der lovende utøvere har falt stygt tidlig i karrieren. De har fått skrekken. De evner ikke kontrollere kroppen når de slipper bommen med bakken foran seg. Med håndbrekket på blir verden til verdenstoppen umulig.

25. mars 2021 dundret Tande i bakken i Planica i Slovenia.

6. mars 2022 sto han øverst på pallen i Holmenkollen.

Denne uka hopper han skiflyging igjen i Vikersund.

Tande er blitt en erfaring rikere. Men hadde han vært bevisst gjennom fallet, hadde saken vært en annen. Følelsen av at skiene slipper taket. Smellet i bakken. Smertene på sletta. Lyden av kaoset på sletta i Planica. Det er blankt.

Hjernen husker ingenting.

Brent barn skyr ilden, er et gammelt ordtak. Det er en perfekt beskrivelse av Tandes situasjon akkurat nå. Hvis du husker hvor vondt et fall kan gjøre, så knyter det seg i kroppen. Kroppen stritter imot for å unngå de samme smertene som i mars i fjor.

Som skihopper tar du enorm risiko. I starten av karrieren elsket jeg det. Jeg husker en situasjon fra en avlysning i Vikersund i 2007, i starten av karrieren. Rennet ble avlyst på grunn av dårlig vær. Det blåste grusomt, tallene var knallrøde og all fornuft tilsa at det var best å pakke sammen ski og reise på hotellet.

Jeg synes synd på de 10.000 i publikum som hadde møtt opp og måtte reise hjem uten å ha sett ett hopp. Derfor spurte jeg juryen om jeg fikk sette utfor. Jeg ga blaffen i konsekvensene.

Mot slutten av karrieren tenkte jeg mye over det. Fem-seks år senere hadde jeg aldri gjort det samme igjen. Det er en følelse av å være udødelig. En verdensmester som klarer alt.

Den ekstreme risikoen

Jeg har kjent følelsen av å gå skikkelig på trynet. Røket et par ribbein og slått hull i nyra. Etter fallet var det ingen tvil om at jeg var mer reservert, og bekymret for konsekvensene. Skal man vinne verdenscuprenn og være blant de beste i verden, holder ikke det.

Dette gjelder spesielt i skiflyging. Med 250 meter hoppbakke foran skituppene skal du stupe framover med perfekt rotasjon. Det er naturlig å reise seg opp og «sikre» at luften tar deg imot. I stedet må du satse i en bevegelse som egentlig er for voldsom; du skal ta en salto framover og stole på at lufttrykket holder deg oppe, hastigheten er riktig og at dette ender i en perfekt flyvestilling.

Kommer det litt bakvind på feil tidspunkt, kan det gå galt.

Det er risikoen du må ta.

Og det er veldig mye lettere når du ikke husker hvor galt det kan gå.