– Sint stemme hører fortiden til

Golden retrieveren Luca er med jaktkamerat, forfatter og biolog John Unsgård på tur. Forfatteren har en kjepphest han ønsker å ri, nå i startfasen av årets høstjakt.

– Det som kalles gammeldags korrigering, at man skulle vise lederskap med sint stemme, hører fortiden til. En voldssentimentalitet vi må bli kvitt, mener han. Han er overbevist om at den fortsatt finnes i rikt monn i den norske jegerstand.

– Spesielt middelaldrende herrer som meg selv, med grått hår og fuglehund, for eksempel.

Han smiler. Luca danser og hopper i ren glede rundt ham. Uten nærhet til det alvorlige temaet.

På harejakt

En halv times kjøretur inn i landet fra Grimstad sentrum, finner vi tumleplassen til tre andre jaktkamerater.

– Svinga han opp på heia, igjen?

– Ja, han er helt over på...

– Å, ja, nå er han ute på kanten igjen?

– Ja.

To eldre menn med grønne jaktklær står og studerer hver sin hundepeiler. De har tatt oppstilling omtrent 7 meter fra bilen, på en snuplass i enden av en skogsbilvei i øvre Landvik, Grimstad. Nærmere bestemt mellom gårdene Metveit og Øye.

Trærne står tett langs veien, tåkedisen kryper opp langs furustammene og ut i septembermorgenen. Jaktkameratene har sendt luzernerstøveren Prins til skogs for å finne hare.

Livslang jakterfaring

Kjell Igland (76) og Bjørn Reiersølmoen (81) har til sammen mer enn 120 års erfaring som jegere, med både rådyr og elg på trofetavla.

Men interessen for å felle skogens konge er borte. Overtatt av nye generasjoner. Nå er det bare harepusen som gjelder, selv om det blir skutt få av dem i løpet av året.

– I fjor skjøt vi tre i bygdene her, og så skjøt du en når vi var på tur. Kjell snakker til Bjørn.

– Så det var det vi skjøt i fjor.

Det lave antallet ser ikke ut til å plage dem.

Tålmodig på jakt

Prins (3 1/2) er en støver med gode gener i slekta. – Det er viktig for å få fram en god harehund, sier Kjell.

– Og så må en mye på heia. De lærer ikke noe av å sitte i hundegården, mener han. Prins har vært ute og søkt etter hare i en drøy time, uten resultat. Foreløpig.

Kjell er ute i gjennomsnitt to-tre ganger i uka mellom august og april. Ofte med Bjørn som jaktkompanjong.

Mange turer til tross - matauken er mager. Men for disse karene er harejakta langt mer enn å skyte dyr.

– Den gir oss mange gilde opplevelser, kan du si. Det er vel igrunnen det det går på, helst, sier Kjell.

Typisk harejakt

Han understreker gleden over naturen generelt og samarbeidet med hunden spesielt.

– Det gir jo langt mer enn kjøttmengden, sier han.

Bjørn flirer, og legger til:

– Og så har du det med kosen ved bålet, og en kan fyre og steike litt pølser og bacon.

Haglene står i bilen. Kjell sier det er uaktuelt å bruke dem. Harene er for tida frivillig fredet i denne skogen.

– Her har jeg dem så nærme og greit, kan du si, her jeg bor. Jeg vil ikke gjør det tomt for hare.

Et par mil lengre øst, på Blakstadheia i Froland, skal John og Luca vise NRK hva slags trening man kan tilby en jakthund for å underbygge instinktene dens.

Legge forholdene til rette

John tar fram en dummy, en grønnfarget liten pose. Den skal fungere som et byttedyr. En rype. Etter å ha fått Luca til å sitte, gir han fra seg et lett rop. Hunden bykser ut mellom trærne, mens John legger ut om et tema han har god greie på.

– For de aller fleste tradisjonelle jakthunder dreier det seg mye om å legge forholdene til rette, sånn at den kan lære seg å jakte selv, sier han.

Unsgård har skrevet og vært medforfatter for et titalls bøker om dyr, flere av dem om hund og jakt. Han mener det er viktig å ha et hyggelig liv sammen med hunden.

– Ikke vær en alfahann med knyttnevedressur og viagrapedagogikk, sier han.

Han mener det er mange fuglehunder som har blitt ødelagt gjennom brutale kommandorop fra eier, for eksempel om at den må sitte.

Inhuman dressur

– Ett av de vanligste kommandoordene i dressur av fuglehunder er: Faan!, ikke sant. For det funker jo ikke. Han ler. Og er overbevist om at man kan trene et hvilket som helst dyr til nesten hva som helst, med postive metoder.

– Og det gjelder i alle fall hunder, som har levd med oss i tjue-tretti tusen år, eller hva det er, påpeker Unsgård.

– Det er fullt mulig å dressere den sånn: Sitt, eller så banker jeg dritten av deg! Men hva er vitsen? Det er inhumant, sier hundeeksperten. Nå smiler han ikke.

Ingen kommandorop

Det er en oppfatning Kjell Igland og Bjørn Reiersølmoen i øvre Landvik deler. Under deres jakt gjør støveren det aller meste av jobben selv. Mens de kan finne ved og fyre bål og snakke om overvær og vind.

Lite av det som skjer i skogen i dag minner om kadaverdisiplin.

– Vi gir hunden tid til å søke rundt, og finne fot etter haren, sier Kjell.

Vi sitter jo som regel her, vi har jo fyrt opp noen lakter med ved her inne, sett på haren og kost oss med det.

En annen og atskillig mer vanlig jaktform i agderskogene er elgjakt. Mest brukt som jaktkompanjong for formålet er også den vanligste hunden i norske hjem, nemlig norsk elghund grå.

Ifølge statistikk utarbeidet av Norsk Kennel Klub (NKK) ble det registrert 880 eksemplarer av den i fjor.

Den er også en svært selvstendig hund, perfekt til elgjakt, ifølge Unsgård.

– Skal man jakte elg, er førstevalget nærmest selvfølgelig. Det er norsk elghund, grå, mener han.

– Det gir et stort utvalg av hunder.

Norges mest populære hund

Og vi trenger ikke reise langt for å finne et eksemplar av arten. Noen få kilometer nord for Osedalen i Froland treffer vi Øyvin Froland, leder av viltnemnda i kommunen, leder av arbeidsutvalget for viltnemnder i fylket og mangeårig elgjeger.

Han har vært hjemme og hentet jaktkameraten sin, elghunden Odin. Den værer et dyr nesten umiddelbart etter at den har kommet seg ut av bilen. Lenka strekkes og eieren følger med.

Froland fremhever den økte interessen de siste årene for å ha en god elghund lokalt. For det første krever loven at alle som jakter, må ha ettersøkshund eller avtale med fører av godkjent ettersøkshund. I tillegg mener han aldersnivået blant jegerne spiller inn.

– Nå er det ikke til å stikke under en stol at gjennomsnittsalderen på elgjegerne har gått opp litt, sier Froland. Han tror stadig flere ønsker en roligere jaktform.

Tradisjonelt har elgjakta ofte foregått slik at alle grunneierne med familier i jaktlaget har samlet seg og gått på elgjakt. Selv om den jaktformen lever i beste velgående, kan man med hund være langt færre og vel så effektive.

Samspill viktig

Han mener jakt med hund også gir jegeren bedre oversikt og mer ro.

– En velger seg dyret på en litt annen måte enn ved vanlig drivjakt, mener Froland.

Dermed får man som jeger bedre anledning til å studere viltet og finne ut om det virkelig er denne typen elg man skal ha, ifølge planen.

Dessuten er jakt med hund en form der det er viktig å ha et samspill med hunden, mener han.

– En må ha god kontakt med hunden i det daglige, den må trives sammen med deg, men den må trives som jeger, også. Selv om det er en kosehund hjemme, så bor det en jeger i alle hunder.

Dersom man først og fremst jakter rådyr, vil Unsgård anbefale en lavbent dachstype eller støver.

– Standardvalget, eller det jeg vil kalle "Frolandsbikkjer", ler han.

– Ingen jeger som holder på med sånn jakt i Froland kommer noensinne til å kjøpe seg en jaktgolden, det er jeg helt sikker på.

Han ler igjen, og klapper jaktgoldenen Luca. Som har kommet inn med "byttedyret" i kjeften. En posjonspakke med leverpostei fungerer som smøremiddel.

Få utgifter til ammunisjon

Tilbake i øvre Landvik høres en jevn gjøing gjennom skogen. Prins har fått teften av hare. I noen minutter jages haren fra den ene heia til den andre.

Jaktkameratene følger sporene via gps-mottakerne. Hund og hare krysser skogsbilveien vi står på, men ute av syne.

Samme kan det være. Haglene står fortsatt i bilen. Prins har fått god trening, mens Kjell og Bjørn har en fin dag på skauen.

Snart skal bålet fyres.