Hopp til innhold

Maurice Ravel - en musikkens urmaker?

Perfeksjonisten, som ble én av det 20. århundres mest populære og oftest spilte komponister.

Maurice Ravel ved piano i 1912

Maurice Ravel, 1912

Foto: Library of Congress / Wikipedia

(Joseph) Maurice Ravel (b Ciboure, Basses-Pyrénées, 7 mars 1875, d Paris, 28 Dec 1937) var en fransk komponist og pianist, og regnes som en av de mest originale og sofistikerte musikerne fra det tidlige 20. århundre. Han var født i den baskiske regionen, men tilbrakte barndommen i Paris. Ravel begynte på konservatoriet i Paris i 1889, hvor han studerte klaver og komposisjon. Allerede som 20-åring i 1895 hadde han utviklet en personlig stil, men hans ukonvensjonelle harmonier fornærmet lærernes akademiske ører på tross av det klassiske grunnlaget for hans arbeid. Han deltok i konkurransen Prix de Rome i 1901, 1902, 1903 og 1905. Ved siste forsøk ble han utslått i innledende testen, hvorpå det påfølgende ramaskrik førte til oppsigelsen til konservatorierektoren.

Ravel hadde allerede skrevet flere verk som nå er anerkjent som mesterverk, inkludert en strykekvartett, Shéhérazade, og Miroirs for klaver. Selv om han var strålende til å arrangere musikk for orkester, ble flere av hans verker først skrevet for klaver. Hans første for orkester er balletten Daphnis et Chloé, som ble skapt for den legendariske koreografen Diagilev og kompaniet Ballet Russes, som var banebrytende i Paris på denne tiden, og ble urfremført i 1912.

Ravel ble utkommandert i krigstjeneste i første verdenskrig i 1914-1918, og komponerte etterpå La Valse, som kan sies å gjenskape den brutale smaken av slutten på en epoke. Han hadde dårlig helse i de siste 17 årene av sitt liv, noe som nok også reduserte antallet fullførte verk. men ikke kvaliteten på de som ble ferdig. Fra de siste årene hører hans fascinerende opera, L'Enfant et les sortilèges, to klaverkonserter,. hans populære Bolero, mye kammermusikk, og Don Quijotesangene.

Noen ganger dirigerte han sine egne verker, men skrev ellers lite om musikken sin og hadde svært få elever. Noen av Ravels verk spilles mye i konsertsalene, og ett av de mest populære er hans arrangement av klaververket til russeren Modest Mussorgskij, Bilder fra en utstilling.

Impresjonistisk miniatyrmaler

Ravel blir ofte klassifisert sammen med Debussy , men deres ulikheter er påfallende og ganske betydelige. Han hadde mer respekt for klassiske former enn Debussy, og var i sin holdning nærmere knyttet til en komponist som Saint-Saëns enn de mer moderne Massenet, Satie, Chabrier og Strauss. Til tross for at han var en førsteklasses spesialist på å orkestrere musikk, og at hans musikk blir spilt av de fremste orkestre, følte Ravel likevel selv at han aldri ble original nok, god nok. Det er nesten rart for oss i ettertid å se de vurderingene han gjorde av sitt eget livsverk. I dag rangerer Ravel som ett av de store navn i første halvdel av musikklivet i det 20.århundre.

Ravels harmonier kan ofte virke "impresjonistisk", han utvidet omfanget av tonaliteten ved utnyttelse av uvanlige akkorder og ved bruk av bitonalitet. Hans melodier noen ganger har en modal tendens. Repetisjon, sekvenser og variasjon er metoder han foretrakk fremfor en mer tematisk utvikling. Han ble noen ganger anklaget for å være en ”miniatyrmaler” – og med tanke på de som sitter langs Seinen og lever av slikt, er det ikke akkurat noe kompliment, men det er likevel ikke dekkende. For om hans formmessige interesse ikke lå i de store formater, så er det en finesse, en varme og en intensitet i musikken hans som har sikret dens overlevelse hos det store publikum. Igor Stravinsky våget en gang å kalle ham «en sveitsisk klokke-maker” – og det har nok også et snev av sannhet i seg, men kanskje dette er en del av prisen han betalte for å ha en eksepsjonell klarhet i tanken og for det faktum at hans evner innen instrumentasjon gjorde at musikken beholdt en bemerkelsesverdig klarhet også selv om instrumentasjonen kunne være meget subtil og raffinert.