Lar seg forføre av egen storhet

«Vi velger oss april», må Undergrunn ha sagt, 150 år etter at Bjørnstjerne Bjørnson sa det.

De siste syv årene har rap­gruppen fra Oslo sluppet en utgivelse i årets fjerde måned. I fjor var det den lekne EP-en «Norge Elsker Rap». Året før kom siste fullengder, «Egoland».

Da mente NRKs anmelder at albumet var lite innovativt. Den nyeste platen, «Memoarer», har derimot vokse­smerter.

«Dette er mer UG enn det noensinne har vært. Våre åtte siste år komprimert til 34 minutter. Våre memoarer,» sier gruppen selv om utgivelsen.

Det har vært markeds­føring på en nettside der man kan be om tilgang til gruppens memoarer, prat om at dette er det beste de har laget og en kommende forestilling. «Memoarer» er et konsept­album.

Men der Undergrunn ønsker å male et landskap, blir det hage­flekker.

Sitt ned, Ballinciaga!

«Ingen nye produsenter her», utropte Pus på låten «Beige» fra i fjor. Nå er historien en annen.

På «Memoarer» utvides laget med produsent-duoen Kastel, som har produsert for samtlige solo­prosjekt til medlemmene i Undergrunn, og produsenten Ailo.

Med inn i miksen er også en rekke samtidsrettede musikere innenfor elektronika og folke­musikk.

Gjennom albumets ti låter kaster UG en sprett­ball inn i eget skaper­rom og ser den gå både høyt og lavt.

Med et større team, er det lagt til rette for noe mer gjennom­produsert, atmosfærisk og storslått enn det Undergrunn har gjort før – pålydende i hvert fall.

Låtene «Libretto i A» og «4TheBoys» står på hver sin side av albumets sjanger­univers.

«Libretto i A» kler seg i moderne folke­musikk, og snuser på vise­tradisjonen Loverboy (Jon Ranes) har vist engasjement for, mens «4TheBoys» er Ballinciaga-låten Ballinciaga aldri vil klare å lage – fylt med selv­bevissthet, som løfter følelsen av overlegenhet og uovervinnelighet.

Den oppsvulmede trap-låten «Ok» legger seg tettest opptil UG slik mange kjenner dem. Det føles som en godt bearbeidet sample og ikke minst, samkjørt – som at listen av medvirkende er mye mer intim enn i realiteten.

Fra best til verst

Låten som treffer aller best, hvis man skal ta album­tittelen på alvor, er «Nattafortelling».

Den har rot i en kveld ute, og gruppen avløser hverandres perspektiver mens tiden i fortellingen utfolder seg kronologisk.

Selv voksen­livets ekvivalent til å rappe om lekser, å være bakfull, engasjerer. Låten formidler først og fremst, uten å skyve beaten foran seg. «Natta­fortelling» trenger ikke et konseptuelt innsalg for å stå på egne bein.

På låten «Memoarer», derimot, blir fortellingen flåsete. Det virker som låtens effekt­belagte gitar både skal skape og bære følelsen av åpenhet og tomrom, før den får en puls som forsøker å inspirere til håp og melankoli.

Låten gir løse assosiasjoner til Imogen Heap, Daughter og Swedish House Mafia, før det som helhet ender opp i en slags Karpe-parodi.

Det blir servert linjer som «Jeg husker da gamle­hjemmet ble rivd, der vi stod og rev rev / i dag har det blitt demenshjem / men vi glemmer ikke så lett».

Ikke ligger det godt i kjeften, og ikke er det nevneverdig dybde. Dette er det mest radiovennlige Undergrunn har levert noen gang.

Det blir ansiktsløst.

Her, noen gaver og en hel del innpakningspapir

Til tross for at «Memoarer» skal være mer UG enn noensinne, er det utfordrende å oppfatte dem i alvoret de har lagt opp til konseptuelt og sonisk.

Ta «Ny Feeling» for eksempel. Låten har en beat som benk­presser versene.

Det kommer gjerne et punkt der artister ser seg selv i speilet og tenker, nå er det alvor. Så gir de ut plater som Travis Scotts «Utopia», eller Silvana Imams «Tro» – gavepakker med mer innpakningspapir enn gave.

Historiene, minnene og referansene føles ikke nødvendigvis mer sanne i cinematiske og velproduserte univers, når det går på bekostning av genuin fremtoning.

Å holde det ekte, er tross alt rapperens bunnlinje, når man trekker fra litt stormanns­galskap.

Det gir bismak til låtene «Memoarer» og «Maskin», som i slutt­produktet blir über­kommersielle. Ironien er uunngåelig når sistnevnte legger frem mistro til samfunnets fremtid, og tilsynelatende også gruppens.

Det er da de virkelig gode låtene stikker seg sårt ut.

Utenom «Natta­fortelling», «Ok», og «4TheBoys», er også «Skandinarnia»s konfronterende fremtoning et knute­punkt.

I en produksjon som virker til å være inspirert av franske produsenter, leverer Plaza platens beste flow og vers.

Også på platens eneste singel, «Pilestredet», opphøyes UGs forteller­evner i den emosjonelle og følelsesladde komposisjonen, med strykere, koring og Frettys nerve.

Velkommen opp fra kjeller'n

Akkurat som Bjørnson gjorde med sitt dikt, benytter Undergrunn april til forandring og fornyelse.

Men «Memoarer» fomler etter å se Undergrunn slik de ser seg selv, og redefinerer det jevnt og trutt gjennom albumet – der den følelses­ladde produksjonen blir en felles­nevner på platen som tidvis gjør medlemmene platte.

På sitt beste forener UG det de har vært og blitt, gjennom solo­prosjekter og gjennom syv tidligere utgivelser, samtidig som de kommer opp fra kjelleren i Lille Tøyen Hageby.

På sitt verste, døyver de egne vendinger og lar seg forføre av egen storhet.