Kunstalbum som provoserer

Det sies at kunst skal provosere, utfordre grenser og skape debatt. For fem år siden uttalte daværende kulturminister Abid Raja i et Facebook-innlegg at kunst også skal «underholde og forme oss som mennesker».

Tre dager etter at innlegget ble publisert, slapp Kristoffer Cezinando Karlsen det kritikerroste albumet «Et godt stup i et grunt vann» (2020). Nå, med «Sinekyre 3», bryter Oslo-gutten med alle forventninger og stuper baklengs inn i et ukjent terreng.

Cezinando er allerede et langt fra ukjent navn takket være radiolåtene «Vi er perfekt men verden er ikke det» og «Håper du har plass» (2017). I tillegg kan han vise til flere kritikerroste album, som «Sprengkulde» fra 2023.

Med stadig artistisk utvikling og teft for å treffe både et bredt og et smalt publikum, har artisten stadfestet seg som noe helt originalt, noe ferskt – og som udefinerbar.

Mer Cez i monitor, takk

Om kunst skal provosere så er «Sinekyre 3» albumversjonen av Ibsens «Peer Gynt».

For om det er én ting Cezinando sitt nyeste album er, så er det udefinerbart. Man kunne forsøkt å krangle seg til at det er et rapalbum, eller et popalbum. Det er jo tross alt disse sjangrene 29-åringen hovedsakelig har holdt seg innenfor.

Men, «Sinekyre 3» er så mye mer enn dette – samtidig som det er ingen av delene.

Lydbildet er overalt og preget av industriell elektronika, «gritty» 90-talls hiphop og moderne klassisk. Cez sin faste produsent, Ole Torjus Hofvind, er nok en gang hovedarrangør for beatene og hans unike stil skinner gjennom. Spesielt gjelder dette for behemot-låten «O.S.L.O Konfidensiell».

På lik linje som ved «Cez 4 Prez» (2012) og «Framtid: Sanntid» (2014) så er det ikke det meningsbærende i tekstene på «Sinekyre 3» som er i fokus. Det virker mer som om ordene og lydene er der som instrument i seg selv, hvilket lar Cezinando flyte over ekstremt vanskelige beats uten å trenge å si noe smart.

Dette oppleves, for det meste, uanstrengt og fett.

Samtidig er «Sinekyre 3» et album som åpenbart handler om Cezinando.

Når det er sagt: Albumet handler ikke lenger kun om den skjøre og angrede Cez vi har kjent de siste fem årene, men også den unge og rebelske, «fuck you»-attityde-Cezinandoen som rappet om å få se på høna til folk i 2014.

Uoppfordret, og unektelig, ærlig

Cezinando prøver ikke å selge «Sinekyre 3» som noe det ikke er. Det er ikke et album som er lett eller behagelig å lytte til.

Samtidig er det et album som gir direkte innsyn i en artist sitt kaotiske og ukonvensjonelle tankesett. Med tid og tålmodighet er «Sinekyre 3» svært givende.

Man får ingen lekne poplåter som «Hollywood» (2020), ingen dypt intrikate og emosjonelle låter som «Botanisk hage» (2017), og i hvert fall ingen låter som kan covres med piano, strykeinstrument og vokalharmonisering.

Dette kan ikke være annet enn et bevisst, og klokt valg, fordi det oppleves heller ikke som nødvendig.

Det er dette som gjør «Sinekyre 3» til et album du enten liker eller misliker og som man enten har lidenskap for, eller er helt apatisk til. Om man virkelig leter og legger godvilje til, er «Valentines» den eneste låten med klassisk oppbygging og tekster som gir mening.

De få gangene man opplever noe kjent er det som å finne en oase i ørkenen. På et album preget av onomatopoetikon som «bang», «brr» og «ratatata», er faktiske tekstlinjer som «Bedre lykke neste gang. Ring tilbake neste vår hvis du vil bytte etternavn» sjelden vare.

Det er som å endelig kunne trekke inn pusten igjen etter å ha vært under vann litt lengre enn man hadde planlagt.

Kunstens paradoks

«Sinekyre 3» er et album man spiller fra start til slutt. De seksten låtene skal oppleves i sin helhet, uten pause, uten å spilles i tilfeldig rekkefølge.

Fullstappet med referanser til sitt eget liv, strømminger i populærkulturen og innflytelsesrike rappere som Chief Keef og Jonas V, så er «Sinekyre 3» tydelig et gjennomtenkt album.

Det ble ikke laget i løpet av én helg under påvirkning av rus og barnslig humor, selv om man kan tro det. Samtidig fremstår det ikke som det mest bearbeidede albumet Cezinando har sluppet. Konseptet er svært optimistisk, men gjennomføringen er dessverre ikke helt plettfri.

Om «Sinekyre 3» er en seiersskål, et nederlag, en flukt eller en redning er og forblir helt opp til hva lytteren selv tenker.

Cezinando har malt et bilde han selv elsker ved bruk av ukonvensjonelle og «ulovlige» metoder – hva noen andre tenker om det er egentlig fullstendig irrelevant.

Toppbilde: Sebastian Rozanski, promo