Forskerne i Halden var verdensberømte for sine avanserte, vellykkede atomeksperimenter. Bare noen få visste hva som egentlig sto på spill da de fyrte opp reaktoren og startet et av sine største forsøk midt på nittitallet.

Japanske atomforskere var på plass i Halden for å følge med. De representerte en kunde som betalte godt. De hadde reist rundt halve jordkloden for å se deres metallbiter bli utsatt for radioaktiv stråling under svært høye temperaturer. Håpet var at disse testene skulle gjøre de japanske atomkraftverkene litt bedre og sikrere.

Avanserte måleinstrumenter sendte signaler fra reaktoren gjennom millimetertynne ledninger. Målingene dukket opp som grafer på skjermene foran japanerne. De kunne følge med på direkten. Var trykket riktig? Tålte metallet belastningen? Maktet nordmennene å få temperaturen opp i 300 grader slik de hadde lovet?

Alt så bra ut for japanerne.

Men de visste ikke at de ble grundig lurt.

I ettertid vet vi at ingen forsnakket seg.

Etter to år med flere ulike eksperimenter, tok japanerne med seg resultatene hjem. De norske forskerne visste ikke hva japanerne skulle bruke dataene til, men noen av dem visste at materialet inneholdt data der temperaturen var manipulert i flere uker.

Varen var levert – tilsynelatende uten feil.

Nye kontrakter ble signert. Store atomkunder fra USA, Canada, Frankrike og Japan bestilte forskningsdata fra reaktoren i Halden. Millionene strømmet inn, og det meste så lyst ut.

Men da reaktoren ble lagt ned 20 år senere, ramlet de første skjelettene ut av skapet. Det viste seg at jukset som rammet den japanske kunden langt fra var det eneste.

Hemmeligheten

Dypt inne i Månefjellet i Halden ligger den omstridte atomreaktoren. Den har aldri produsert elektrisk strøm, men ble blant annet brukt til å eksperimentere med atombrensel og ulike metaller.

Knapt noen i verden var bedre til dette enn forskerne i Halden. Måledata ble handelsvaren.

Haldenreaktoren er en del av Institutt for Energiteknikk (IFE). I 60 år hadde de drevet Norges atomreaktorer på Kjeller og denne i Halden.

I 2018 ble det vedtatt å stenge ned Haldenreaktoren.

Nå var det store spørsmålet hvordan de skulle drive videre uten reaktoren. Fantes det nye måter å tjene penger på?

Da lanserte noen en forretningsidé: Kunne den enorme databanken med testresultater fra mange tiårs forskning gjøres tilgjengelig for alle som ville betale?

– Det tror jeg ikke vi skal gjøre, sa en ansatt på flere interne møter.

Et par andre nikket og var enige. De visste noe som svært få andre kjente til.

At dersom moderne dataprogrammer fikk slippe løs på mengder av gamle testresultater, kunne det lett komme frem at noe var galt. At ansatte hadde tuklet med resultatene. Og at det dreide seg om noen av de mest lønnsomme prosjektene fra gullalderen midt på 90-tallet og utover.

Den nye ledelsen ante ingen ting.

Hva var det mannen antydet? At deler av forskningen som hadde gitt dem status som verdensledende, ikke tålte dagens lys?

Det var nettopp det han sa.

«Sjokkartet frykt»

Ved IFEs hovedkontor på Kjeller utenfor Lillestrøm hadde Nils Morten Huseby sittet vel tre år som direktør. Under omstillingen var sivilingeniøren opptatt av å se fremover.

Så en fredag ettermiddag i mai 2019 fikk han en telefon som skulle tvinge ham til også å se bakover.

– Jeg ble helt satt ut. Det er en sånn telefon man husker, sier han.

Oppringingen kom fra en av dem som jobbet med omstillingen i Halden. Han fortalte at en ansatt hadde varslet om manipulering av forskningsdata.

Kunne det virkelig være sant? Man jukser da ikke med atomreaktorer?

Huseby tok umiddelbart kontakt med styreleder Olav Fjell.

Den erfarne næringslivslederen beskriver sin første reaksjon som «en sjokkartet frykt».

– Det første du tenker, er om dette har betydning for utstyr som brukes i atomkraftindustrien. Det er noen skremmende perspektiver her, sier Fjell.

Måtte handle raskt

Mandag morgen møttes ledergruppa rundt det lange ovale bordet på IFEs møterom. Her preges veggene av den stolte delen av norsk atomkraft-historie.

Et kart som viser hvordan nettverket til det lille norske miljøet strekker seg til hele verden. Så bilder av nobelprisvinner Albert Einstein sammen med IFE-grunnlegger Gunnar Randers, og bilder av kongelige og statsoverhoder under sine offisielle besøk i Norge.

Da møtet var over denne morgenen, ba Huseby sikkerhetssjefen og kommunikasjonsdirektøren om å bli igjen i rommet. Han fortalte om varselet. Ledelsen måtte handle raskt.

De bestemte seg for å kontakte den erfarne korrupsjonsjegeren Helge Kvamme. Han hadde tidligere gjort en granskingsjobb for IFE, og hadde erfaring fra både Økokrim og Kripos.

Han snakket først med et fåtall ansatte. De fikk et klart inntrykk av at varselet om juks var troverdig. Derfor bestemte IFEs styre at det skulle iverksettes full gransking

Målet var å finne ut hva som hadde skjedd, hvordan det kunne skje og om det hadde konsekvenser for sikkerheten.

Samtidig var det mange dilemmaer ledelsen ved IFE måtte ta stilling til.

Hvordan skulle de forholde seg til ansatte som hadde varslet? Jobbet det fortsatt utro tjenere i IFE? Hva med strålevernmyndighetene, næringsdepartementet og politiet?

Og hva med kundene som hadde blitt lurt? De befant seg over hele verden, og i verste fall hadde de basert sikkerheten i reaktorene sine på tester som var helt feil.

Derfor tok de forsommeren 2019 den tunge veien til kundene for å varsle om mistanken. Dessuten kontaktet de norske strålevernmyndigheter. Før IFE sendte ut pressemelding om granskingen, varslet de også internt:

Men det store spørsmålet gjensto: Hvorfor i all verden begynte noen av verdens beste fagfolk å jukse? Og hvordan våget de å sende materiale de visste var forfalsket til atomkraftverk over hele verden?

Over lang tid har NRK jobbet med å få alle aktørene i tale. Vi har lest dokumenter, kontaktet kunder verden over, snakket med nåværende og tidligere ansatte, toppledere, tillitsvalgte og tilsynsmyndigheter.

I tillegg har vi sporet opp noen av dem som var involvert i manipuleringen. Noen av dem var ordknappe, men etter hvert har noen av dem valgt å fortelle om det som skjedde i forskningsmiljøet i Halden.

Vi møter en av dem i en restaurant på Østlandet.

– Noe råttent

På 90-tallet var mannen en av få som visste at de jukset. Han visste også hvordan.

Når han tenker tilbake, forstår han at mange lurer på det neste spørsmålet: Hvorfor jukset de?

– Det var en ikke-reell frykt som fikk oss inn i dette. En frykt for at kundene skulle reagere hvis vi ikke fikk til det vi hadde lovet, sier han.

Mannen virker ikke særlig lettskremt. Han er heller ikke plaget av spesielt dårlig samvittighet. Men han vil være anonym for å fortelle om systemet han i dag anser som råttent.

– Det tok en del tid før jeg skjønte at endringene vi gjorde ikke var ubetydelige. Når dette skal frem nå, er det fordi det handler om atomsikkerheten, sier han.

For å forstå mer om bakgrunnen for jukset, må vi spole litt tilbake.

Miljøet ved IFE jobbet med flere typer prosjekter. Noen drev med forskning, leverte akademiske rapporter og søkte om penger fra Norges forskningsråd. De deltok også i et stort internasjonalt forskningssamarbeid.

På 80-tallet slet IFE økonomisk. Helt til det dukket opp en ny måte å tjene penger på: Å gjøre kommersiell forskning for kunder i atomindustrien.

Industrien hadde nemlig gått fra å være statsdrevet til å bli privat. Noen av de kommersielle aktørene kunne betale mye for forskning som kunne gjøre reaktorene deres bedre.

Kundene kom fra land som Japan, Frankrike, Canada, Storbritannia og USA, og hadde velklingende navn som Hitachi, Mitsubishi og General Electric.

Ved IFE vokste det frem et eget miljø som rettet seg mot dette nye markedet. Det var her mannen i restauranten fikk jobb. I spissen for den nye oppturen sto en energisk leder.

– Han var flink til å se mulighetene. Han kunne komme opp med ti forretningsideer per dag, sier mannen.

Han beskriver en leder med enorm faglig tyngde. Flere andre kilder sier det samme. De beretter om en kreativ fyr som var flink til å omgås kunder.

Utover på 90-tallet strømmet det på med oppdrag. Inni reaktoren i Halden kunne de kjøre opptil 30 ulike eksperimenter samtidig.

I 1995 tjente de 120 millioner kroner på oppdragsforskningen. Der de ansatte tidligere fikk nei da de ba om å bytte ut en sliten PC, opplevde de nå nærmest en overflod.

– Det var glansdager der vi hadde råd til ting. Det var reisevirksomhet til konferanser, og vi fikk bygget nye systemer, sier den mangeårige ansatte.

Han forteller at han selv var en del av oppturen. Han fikk mer ansvar og spennende oppgaver. Men han opplevde også at det ikke var helt enkelt å samarbeide med sjefen.

For selv ikke forskere i verdenseliten lyktes hver gang. Hvis det oppsto problemer, måtte de stenge ned reaktoren. Da ble det store forsinkelser og inntektstap, ikke bare på det ene prosjektet, men også på de andre forsøkene i reaktoren.

Derfor ble det fristende å ta en snarvei.

Slik de gjorde da de lurte en stor kanadisk kunde.

En mistenksom kunde

Canada var en av de store atomkraftnasjonene. Og hjertet av denne industrien lå på det bitte lille stedet Chalk River utenfor Ottawa.

Den eneste av bygdas 1000 innbyggere folk i Canada har hørt om, er en pilot som ble seriemorder.

I Chalk River hadde de utviklet sin egen type atomreaktor. Den fungerte godt, men hadde én stor svakhet. Levetiden på trykkrørene som omslutter brenselselementene var på bare 20–30 år. Deretter måtte de byttes. Det var dyrt, og det tok lang tid.

Forskerne i selskapet Atomic Energy of Canada Limited (AECL) jaktet lenge på materialer som tålte litt mer. Om de kunne forlenge tiden mellom bytte av trykkrørene med bare noen få år, ville de spare mye penger.

De håpet å finne en ny metallegering som fungerte bedre, men det måtte testes grundig. Oppdraget ble gitt til forskerne i Halden. Da de startet i 1994, var dette en av de største og mest prestisjefylte kontraktene IFE noen gang hadde fått.

Kanadierne og nordmennene satte seg ned ved tegnebrettet for å planlegge. Det var avanserte greier.

I et av forsøkene skulle de bygge en «mini-reaktor» og plassere den midt blant uranstavene inni den store reaktoren. Den skulle bestå av et rør, og i røret skulle de montere metallbitene som skulle utsettes for stråling.

Tungtvann skulle sprøytes gjennom «mini-reaktoren» hele tiden. Dette vannet skulle ha omkring 300 grader, noe som var vesentlig mer enn det som ellers fløt rundt i den store reaktoren. Derfor trengte de et omfattende system som varmet opp «mini-reaktorens» tungtvann og pumpet det gjennom systemet.

Men da reaktoren ble satt i drift, var det noe som ikke stemte. Forskerne maktet ikke å få høy nok temperatur på vannet.

I tegningen som IFE og kunden hadde laget, så man hvordan testen var planlagt.

Snuoperasjonen fungerte. Endelig fikk de rett temperatur.

Forskerne i Halden fortalte ikke sin kanadiske kunde om endringene de gjorde. Da forsøket var gjennomført, samlet de metallprøvene i zirkonium fra «mini-reaktoren» og sendte disse med båt tilbake til Canada slik at deres egne forskere kunne studere dem.

Flere måneder senere tikket en urovekkende faks inn til kontoret i Halden. Det var noe kanadierne ikke fikk til å stemme.

De hadde forventet å se forskjeller på metallprøvene som hadde sittet øverst og nederst i «mini-reaktoren». Det handlet om hvordan temperaturforskjellene skulle påvirke oksidering og hydrogenopptak.

Deres funn stemte ikke med det de hadde forventet. Resultatet kunne stemme dersom vannet hadde strømmet motsatt vei gjennom «mini-reaktoren». Derfor spurte de om forskerne i Halden kunne ha gjort en feil?

I Halden lovte de å sette sine beste folk på saken.

I diskusjonene som fulgte ble toppledelsen på IFE involvert. Etter en stund sendte de en svarfaks. Der sto det svart på hvitt at det ikke var noe som var endret i testoppsettet.

For kanadierne var uansett mistanken sådd.

– De skjønte med en gang at noe var galt, sier mannen i restauranten.

Det handlet først og fremst om at vannstrømmen ble snudd og at de ansvarlige i Halden ikke innrømmet det. Han sier dessuten at de hadde sminket rapportene ved å bruke et dataprogram som endret noen av dataene som ble sendt til den kanadiske kunden.

Men kanadierne ga seg ikke. De stilte det samme ubehagelige spørsmålet om igjen, med flere års mellomrom. Ikke bare en, men tre ganger. Svaret var det samme hver gang: Det var ikke noe feil med testene. Den kanadiske kunden har ikke svart på NRKs spørsmål om dette.

IFE-lederen som sendte det første benektende svaret til kanadierne, hevder han først fikk vite om manipuleringen ett år etter at han hadde sendt faksen. Da han skjønte at noe var feil, valgte han likevel ikke å foreta seg noe.

En annen leder, som senere tok over ansvaret, skriver til NRK at han ikke kan huske å ha fått en slik henvendelse fra Canada. Han utelukker det heller ikke. Den tredje lederen som skal ha fått et slikt spørsmål, ønsker ikke å kommentere noe som helst.

Ingen av dem fant heller noen grunn til å varsle strålevernmyndighetene.

Det tok over 20 år før jukset ble kjent for dagens toppledelse, for Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og for den kanadiske kunden AECL.

Samtidig ble også de ansatte ved IFE orientert om den foreløpige konklusjonen: At granskerne hadde funnet det de kalte misligheter i flere kundeprosjekter.

Til sammen mener granskerne å ha funnet dokumentert mislighold i fem prosjekter. Blant de ansatte som ikke ante noe, er det mange som har spurt seg hvordan det kunne skje?

Det har også direktøren lurt på.

– Malte seg inn i et hjørne

IFEs hovedkontor ligger i et gult bygg på Kjeller, rett ved Forsvarets forskningsinstitutt.

Dagens direktør Nils Morten Huseby leder en stiftelse som fortsatt har over 600 ansatte fra 38 forskjellige land. IFE er blant Norges største forskningsinstitutt, og de driver med mye annet enn atomforskingen det hele startet med.

– Dette strider så til de grader mot alle forskningsetiske prinsipper. Jeg sliter med å forklare hvordan det kunne skje, sier Huseby.

NRK har ringt og møtt en rekke tidligere og nåværende ansatte. De skildrer et arbeidsmiljø med et sterkt fellesskap. De har vært stolte. De har vært opptatt av å beholde forskermiljøet og arbeidsplassene. Huseby tror det kan ha vært et av motivene bak jukset.

IFEs store fortrinn var at testreaktoren i Halden hadde plass til mange eksperimenter samtidig. Men Huseby mener at dette også ga noen utfordringer.

Det er nemlig ikke bare å skru av og på en atomreaktor for å endre eksperimenter. En nedstenging gjør at ansatte må bevege seg mer i stråleutsatte områder. Det tar dessuten flere uker før man er i gang igjen. Dermed kan konsekvensene av en feil forplante seg. Huseby karakteriserer det som en skjør forretningsmodell.

– Man malte seg inn i et hjørne. Det er ikke bærekraftig å ha så mange eksperimenter gående parallelt at man ikke kan stoppe noen av dem uten at det får konsekvenser for alle de andre, sier han.

For direktøren forklarer likevel ikke dette alt. Han sier granskingen har pekt på at noe var ugreit med arbeidsmiljøet i Halden. At de i for stor grad var løsrevet fra den sentrale ledelsen. De «drev butikken med manglende oppfølging», som han sier.

– Granskingen har pekt på at det var et usunt arbeidsmiljø. Kulturen var ikke god, og det var vanskelig for personer å motsi instruksjonene de fikk.

Han viser igjen til granskingen som har pekt på at særlig én leder fikk stort spillerom i dette miljøet. Huseby vil ikke snakke om enkeltpersoner. NRK kjenner til at det er den samme lederen som fikk mye av æren for alt som gikk bra på 90-tallet.

– Granskerne har gått gjennom e-poster og arkiver og dokumentert at det er gitt instrukser. Flere ansatte har vært involvert i deler av dette, men det ser ut til at den ene har visst om alt, sier han.

Forstår ikke hvorfor det ble en stor sak

NRK har vært i kontakt med den tidligere lederen som i granskingsrapporten anklages for å ha vært hjernen bak manipuleringen. Vi har fortalt ham detaljert om innholdet i denne reportasjen.

Mannen forteller om e-posten han fikk der han ble bedt om å møte granskerne første gang, og om sine reaksjoner på pressemeldingen.

Han sier at han ikke vil løpe fra sitt formelle lederansvar. Men han understreker at han ikke har detaljkunnskap om hva som skjedde med dataene, og at han har jobbet veldig hardt for at de skulle levere resultater i tråd med kontraktene.

Han er stolt av å ha bidratt til å skape en forskningsinstitusjon som klarte å tjene penger uten bare å være avhengig av statlige bevilgninger.

Han forteller hvor vanskelig det var å vurdere om de måtte stenge ned reaktoren for å gjøre justeringer. Det innebar inntil en måneds driftsstans. Han sier at de derfor ofte hadde kontakt med kunden om noen mindre justeringer.

Han mener justeringene de gjorde av forskningsdataene ikke gikk ut over sikkerheten. Endringene var heller ikke store nok til at de svekket forskningsresultatene, sier han.

Derfor sier den tidligere lederen at han ikke forstår hvorfor dagens ledelse ved IFE har satt i gang en omfattende gransking. Han mener saken kunne vært løst gjennom samtaler med de ansatte og dialog med kundene.

– Jeg ville ikke hatt noen problemer med å gå til kundene og si at vi hadde utfordringer med å gjennomføre enkelte av eksperimentene.

Han har opplevd saken som en stor belastning, og ønsker ikke å bli identifisert med navn og bilde.

Selv om han var leder i flere år, plages han av at alt ansvaret legges på ham.

Mannen forlot nemlig jobben som sjef på IFE i Halden allerede sommeren 1999 for å jobbe med atomkraft internasjonalt. Han beholdt likevel en liten stilling i Halden slik at han kunne følge opp enkelte av kundene mens andre tok over lederrollen.

Granskingen har vist at det ble manipulert med data også etter at han forlot lederjobben og helt frem til 2003.

– Jeg har jobbet intenst for denne bedriften i mange år. Jeg forstår ikke hvorfor de skal gi meg ansvaret for alt som har skjedd, sier han.

IFE-direktør Nils Morten Huseby står imidlertid fast på at granskingen har dokumentert at den tidligere lederen må bære hovedansvaret også for det som skjedde etter at han sluttet som leder.

– Disse forholdene har skjedd rundt årtusenskiftet. Så er det også slik at noen av eksperimentene kan ha gått over flere år etter at man satte det i gang, sier han.

Går gjennom gamle prosjekter

Granskerne har nå jobbet med denne saken i halvannet år. De har gått gjennom tusenvis av sider med rapporter og kontrakter. De har snakket med over 60 nåværende og tidligere ansatte. Gradvis har de skjønt at omfanget var større enn først antatt.

Det er nå slått fast at det er manipulert med data i fem store prosjekter for fire kunder, og at dette har foregått i perioden fra 1995 til 2003.

Verken IFE, strålevernmyndighetene eller granskerne vil opplyse hvem kundene er. Men NRK har avdekket at det dreier seg om atomgiganter i Japan, USA, Canada og Frankrike.

Granskerne har bedt kundene i disse landene om å undersøke om de kan ha brukt dataene på en måte som gjør at det har vært en fare for sikkerheten. I kun to av prosjektene har de tekniske spesialistene gitt foreløpige svar om at det ikke har medført risiko. Det gjelder prosjekter for atomkraftprodusentene i Frankrike og Canada. Men nå skal alle kundene på ny vurdere hvilke følger manipuleringen kan ha hatt.

– Vi ble gjort oppmerksom på mislighetene i dette prosjektet. Vi har gått gjennom all bruk av materialet, og har slått fast at det ikke har ført til noen sikkerhetsrisiko i kanadiske kraftverk, sier Mary Ann Dewey-Plante i Atomic Energy of Canada til NRK.

For de andre kundene er det fortsatt uavklart. Det dreier seg om noen av de største gigantene i den internasjonale atomindustrien.

Hitachi-GE Nuclear Energy er slått sammen med amerikanske General Electric. Firmaet har levert utstyr til atomkraftverk i USA, India, Kina, Pakistan, Sør-Korea, Sveits, Taiwan og Russland.

– Det som har hendt er svært beklagelig. Men vi kan ikke svare på hvor alvorlig dette er før vi har fått den endelige rapporten fra Norge, skriver informasjonssjef Akira Inoue i Hitachi til NRK.

Også japanske Mitsubishi Heavy Industries er rammet av jukset. De har utviklet og bygget 24 trykkvannsreaktorer som har forsynt japanerne med energi. Firmaet har i tillegg solgt samme reaktortype til energiselskaper i USA og Europa.

Forskerne i Halden har med andre ord levert data som i verste fall er brukt som grunnlag for å videreutvikle atomindustrien i hele verden.

Det er ikke rart at den erfarne styrelederen Olav Fjell fikk sjokk.

– Vi har hatt denne saken på agendaen på hvert eneste styremøte siden vi fikk vite om dette våren 2019, forteller han.

Nå har de japanske kundene fått den endelige rapporten. Først utpå nyåret er de ferdige med å sjekke ut hvordan de har brukt resultatene.

«Økt sikkerhetsrisiko»

IFE varslet også Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) umiddelbart. Det er de som har ansvaret for atomsikkerheten i Norge, og som holder kontakten med sine søsterorganisasjoner i de andre landene.

– Dette er nok en av de største sakene vi har hatt på vårt bord, sier Per Strand.

Han tok nylig over som direktør i DSA, og sier at de særlig har vært opptatt av å finne ut om sikkerheten har vært i fare i Halden, og hos kundene ute i verden.

– Vi ser svært alvorlig på denne saken. Den har et potensial for å berøre atomsikkerheten i Norge, men også i andre land. Selv om vi ikke er sikre på konsekvensene, så er potensialet stort, sier Strand.

– Det er sjokkerende at det har vært en slik kultur. Vi har for så vidt avdekket tidligere at det er utfordringer med sikkerhetskulturen på IFE, men dette har jo vært en betydelig planlagt og godt skjult virksomhet som er alvorlig. Så faktisk er vi overrasket, sier han.

Lenge beroliget IFE-direktør Nils Morten Huseby offentligheten med at de ikke hadde avdekket noen sikkerhetsmessige konsekvenser for reaktoren i Halden. Men mot slutten av granskingen dukket det opp nye forhold som endret dette.

I oktober fikk NRK innsyn i et dokument som viste at et forsøk i 1997 hadde medført sikkerhetsrisiko for dem som jobbet i reaktoren.

I brevet sto det også at IFE ikke er kjent med at det oppsto noen uønsket hendelse i forbindelse med forsøket.

Direktør Huseby kommenterer dette slik:

– Det er helt uakseptabelt at våre retningslinjer og dokumentasjonskrav ikke følges og at man har utført en test som kan føre til økt sikkerhetsrisiko.

Men hva var det egentlig forskerne hadde gjort som satte sikkerheten i fare for de ansatte i Halden?

Vi avtaler et nytt møte med mannen på den samme restauranten.

– Risikabelt

Denne gangen har den mangeårige ansatte tatt med seg penn og papir. Det trengs for å forklare folk som slurvet med fysikkleksene om eksperimentene i atomreaktoren.

– Det var en test vi gjorde for et atomkraftselskap i USA, sier han.

Uranet i atomreaktorene er plassert i små staver. Det er tusenvis av slike staver i en reaktor. Disse er svært utsatt for å få sprekker. Det er nærmest en naturlov at feil før eller siden vil oppstå i en av dem. Men ingen vet når og hvor. Men når de sprekker, vil ørsmå mengder vann trenge inn i staven. Inn til uranet.

I forsøket for amerikanerne skulle forskerne simulere en slik mini-lekkasje. De vurderte flere metoder for å få vannet til å trenge inn i staven etter at reaktoren var skrudd på. Lederen besluttet å regulere vannstrømmen med en ventil.

Denne ventilen plasserte de imidlertid ikke inne i atomreaktoren slik de hadde avtalt med kunden. Ventilen ble i stedet plasser i en installasjon på utsiden av atomreaktoren.

Han forteller at dette var risikabelt. For dersom noe skar seg, ville det høye trykket inni reaktoren føre til at radioaktivt tungtvann sprutet ut gjennom ventilen. Siden ventilen var ute i den store fjellhallen, ville vannlekkasjen kunne føre til radioaktiv stråling.

Heldigvis skjedde det aldri noen feil som fikk vannspruten til å stå ut av den feilplasserte ventilen. Men IFEs sikkerhetsvurdering har senere vist at eksperimentet ikke burde vært lagt opp slik.

De nye opplysningene fikk Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) til å sette i gang et ekstraordinært tilsyn. De ser alvorlig på saken og vil ha alle kortene på bordet. Tilsynet pågår fortsatt.

Mannen ved restaurantbordet er ikke i tvil om konklusjonen. Særlig fordi så få visste om endringene de hadde gjort.

– Problemet er at det har vært hemmelig og at få kjente til detaljene. De som styrte reaktoren visste kanskje ikke at ventilen var plassert i et hjørne av reaktorhallen. Om det hadde skjedd en lekkasje, ville de tenke at det kanskje ikke var noen strålefare akkurat der.

NRK har kontaktet mannen som var ansvarlig for eksperimentet som DSA nå gransker. Han avviser i en e-post at det de gjorde medførte en sikkerhetsrisiko, og hevder flere andre eksperimenter var satt opp på en tilsvarende måte.

Han avviser at de startet reaktoren uten at de som jobbet der visste eksakt hvordan eksperimentene var satt opp.

«Alt ble installert og koblet sammen av driftsmannskapet på reaktoranlegget. Å påstå at noe ble installert av dem uten at de visste om det, er en motsigelse i seg selv. Påstanden virker veldig søkt for å konstruere en sikkerhetssak», skriver han.

Mannen NRK møter i restauranten er ikke enig. Han mener tvert imot at det i flere av eksperimentene var en økt sikkerhetsrisiko nettopp fordi de ikke bare hadde hemmeligheter for kundene. Også kollegene som jobbet i reaktoren ble ifølge ham holdt utenfor når de gjorde endringer.

– Når man kjører en kompleks maskin som en atomreaktor, så er det skummelt om de ikke vet alt om hvordan den fungerer. Det gjelder temperaturer, hvilken vei vannet strømmer og slikt. Folk kan ta gale avgjørelser når kartet ikke stemmer med terrenget. Jeg vil kunne forklare til hvem som helst at alle forsøkene der det ble jukset har ført til en økt sikkerhetsrisiko, sier han.

IFE-direktør Nils Morten Huseby sier det er strenge prosedyrer og krav til dokumentasjon for alt som gjøres i reaktoren.

– På generelt grunnlag er det derfor svært alvorlig om endringer blir utført uten at dette blir behørig sikkerhetsvurdert, dokumentert og informert om, sier Huseby.

Hvem visste?

Framtida for atomforskerne i Halden er usikker. Tidligere og nåværende ansatte lurer på hva som egentlig har foregått. Hvem visste? Når visste de? Hvorfor sa ingen ifra? Var de virkelig uvitende med på noe som satte sikkerheten i fare for dem som jobbet i reaktoren?

Mange av dem lurer også på hvor mye toppledelsen visste. Var det avanserte jukset noe de bare stilltiende godtok fordi det ga penger i kassa?

Granskerne har gått gjennom ansvarslinjene, og har slått fast at jukset har vært godt skjult, og at det er lite sannsynlig at tidligere ledelse kunne ha kjent til det som skjedde.

Rent strafferettslig er saken trolig foreldet. Det kan ha noe å si når Økokrim skal vurdere om de skal sette i gang etterforskning. Huseby har hele tiden vært tydelig på at han er opptatt av sak og ikke av person.

– Jeg vil ikke kommentere forhold som handler om enkeltansatte. Det blir ikke riktig. Vi har jobbet iherdig med å skape en kontekst hvor vi tar vare på ansatte og varslervern. Da kommenterer jeg ikke enkeltansatte.

– Men mange må ha visst?

– Granskingen har vist at flere har kjent til deler, men få har sett helheten. Vi har fått frem et bilde av at det har vært flere som har vært involvert i deler av dette.

– Er det andre ledere som er dratt mer eller mindre ufrivillig inn i manipuleringen?

– Jeg kommenterer ikke enkeltansatte.

– Hvem gjennomførte manipuleringen?

– Det er flere som har vært involvert i dette. De fleste har gjort en liten del. De har vært instruert til å gjøre en liten del, enten det er datamanipulering eller et konfigurasjonsoppsett.

Så er det noe Huseby gjentatte ganger understreker:

– Vi har en helt annen sikkerhetskultur i dag.

Kundene har ikke ant noe. Med ett unntak: Zirkoniumtestene for kunden i Canada. Der den ene benektelsen tok den andre.

Direktør Huseby bekrefter at kanadierne reagerte.

– Det er tegn som tyder på at en av kundene har stilt spørsmål underveis om oppsettet og testdataene. Da er man møtt med svar om at dette er i tråd med spesifikasjonene, og at alt er i orden. Så har kundene slått seg til ro med det.

– Det høres ut som en blank løgn?

– Det er i alle fall ikke slik vi skal jobbe som forskere. Dette er helt i strid med forskningsetiske prinsipper og hvordan vi skal jobbe.

Kjell H. Bendiksen var direktør på IFE fra 1995 til 2010. Han sier at det som har kommet frem gjennom granskingen er helt ubegripelig.

– Vi har ikke hatt noen mistanker. Det er veldig overraskende at noe slikt har skjedd.

Ut over dette vil han ikke kommentere saken.

NRK har fått bekreftet fra flere kilder at ledelsen ved IFE ble involvert etter at de fikk henvendelsen fra den kanadiske kunden. Bendiksen vil ikke si noe om forholdet til kundene og den interne vurderingen av dette.

Frykt for feil

I restauranten sitter mannen som i flere år var med på jukset og forsøker å svare på hvordan han kunne bli dratt inn i dette. Han sier det var den tidligere lederen som fortalte ham at justeringer av temperaturen var en nærmest ubetydelig sak. Det tok lang tid før han innså at det kanskje ikke var slik.

Oppdagelsen kom for alvor under en reise utenlands.

– Jeg var på en konferanse og hørte at folk var opptatt av temperaturusikkerhet på et par grader. Vi holdt på med justeringer på 20–30 grader. Kanskje var det ikke ubetydelig slik vi fikk høre? sier han.

Dessuten har han tenkt mye på et annet spørsmål: Hvorfor var de så redde for å innrømme feil?

Han mener det er langt fra uvanlig i denne typen forskning at det oppstår problemer underveis. Dagens ledelse på IFE sier normalen da er å diskutere situasjonen med kunden. Dermed kan man sammen vurdere om feilene er til å leve med eller om eksperimentet må gjennomføres på nytt.

Mannen i restauranten mener det var frykten for slike samtaler som fikk dem til å jukse. Han mener det var den tidligere lederen som organiserte manipuleringen og dermed må bære ansvaret.

– Mitt forsvar er at jeg også har vært involvert i andre prosjekter der vi ikke jukset. Da vi kom opp i tilsvarende problemer, så tok vi det opp med kundene. Det var oppegående folk som var vant til at det kunne oppstå problemer, sier han.

Atomindustriens endelikt

Det er tomt i den store hallen i Månefjellet. Et lufteanlegg lager den eneste lyden. Det begynner å bli lenge siden det var hektisk aktivitet blant forskerne som forberedte neste eksperiment.

Likevel er sikkerhetstiltakene like strenge som før. IFE har døgnbemanning for å passe på. Og slik vil det fortsette å være lenge.

En fersk stortingsmelding slår fast at det vil ta opp mot 50 år og koste 21 milliarder kroner å demontere Haldenreaktoren, søster-reaktorene på Kjeller og å fjerne alt radioaktivt materiale.

Nå har også årelang manipulering og juks blitt en del av opprydningen etter atomeventyret i Halden.