Slik eies norsk vindkraft av utenlandske fond

Den storstilte utbyggingen av norsk vindkraft som skjer nå, skyldes ikke minst at vindkraft har slått an i det internasjonale kapitalmarkedet. Det har blitt lønnsomt, men også populært i en tid med fokus på klimaendringer.

Prisen på vindturbinene har gått ned, de er mer effektive, og det er økt konkurranse. Samtidig er det enkelt å inngå langsiktige kontrakter på salg av vindkraften i Norden.

Men utbygging av vindkraftverk koster mye penger - gjerne flere milliarder kroner.

Disse pengene finnes hos store, utenlandske kapitalforvaltere, som igjen henter penger fra andre investorer, som ikke alltid er kjent.

Målet er en trygg avkastning over mange år.

Noen få selskaper er sentrale i dette.

Se hvem de er her:

– Trygt i Norge

– Norge har gode vindforhold, som betyr høy kraftproduksjon. Men også stabile rammebetingelser, og et solid kraftmarked som tillater langsiktige kontrakter med kjøpere, sier Blackrock.

Det amerikanske selskapet er av Reuters definert som verdens største investeringsfond.

De svarer gjennom sin kommunikasjonsavdeling i Nederland.

Blackrocks to vindkraftverk i Norge, Tellenes i Rogaland og Guleslettene i Vestland fylke, har solgt kraften til Google og aluminiumsprodusenten Alcoa.

Også sveitsiske Credit Suisse vektlegger de stabile forholdene i Norge.

– Vi satser på investeringer i utviklede, politisk stabile land som Norge. I tillegg har Norge veldig sterke vindressurser, skriver de til NRK.

Credit Suisse er deleier i Fosen Vind DA gjennom selskapet CSEIP, som igjen er eid av tyske forsikringsselskap og pensjonsfond, og et finsk pensjonsfond.

Den tyske kapitalforvalteren Luxcara er rangert som den største utenlandske eieren av norsk vindkraft, med eierskap i vindkraftverk i Egersund og Bjerkreim.

Også de hyller de stabile og trygge forholdene for å plassere kapital i Norge.

– Vi gjør langsiktige investeringer med over tjue års perspektiv som kan gi en stabil avkastning med lav risiko fra bærekraftige prosjekter, svarer de via sin norske advokatforbindelse, Wikborg Rein.

Andelen av norsk vindkraftproduksjon på utenlandske hender har passert 60 prosent, og er økende.

De to største norske aktørene i vindkraftmarkedet er ifølge NVE Statkraft og Trønderenergi.

Skatt eller ikke skatt

Men skatter de utenlandske selskapene til Norge, slik et norsk selskap ville gjort?

Blackrock har blitt beskyldt for å unngå skatt til Norge, ved å flytte verdier til skatteparadis. Dette avviser de at er tilfellet.

– Dette er en misforståelse. Vi følger norske skatteeregler, og skatter slik et norsk selskap ville gjort, sier de til NRK.

Den tyske kapitaforvalteren Aqulia, som eier Midtfjellet Vindkraft i Vestland og Øyfjellet Vindpark i Nordland, mener verdier i høyere grad må legges igjen lokalt.

– Vi driver ikke med aggressiv skatteplanlegging, og arbeider for å sette en stopper for såkalt overskuddsflytting, sier daglig leder i Aquila Capital i Norden, Joakim Johnsen.

Det betyr at selskap kan bruke interne lån for å unngå skatt i vertslandet, som Aquila understreker at de ikke gjør.

I Trøndelag har det tyske kommunale kraftselskapet Stadtwerke München (SWM), investert i flere vindparker. De mener også at lokalsamfunnene må få mer igjen økonomisk.

– Vi håper skattleggingen kan endres, slik at vertskommunene får mer igjen og kan se på det som mer fordelaktig, sier Christian Vogt i Midgar Holding, der SWM er medeiere.

Overrumplet av utenlandsk interesse

Hele Norden blir av de europeiske investeringsfondene sett på som ett av de mest interessante markedene for vindkraft.

Nord i Sverige bygges verdens største vindkraftverk, med nesten 1200 turbiner. Credit Suisse og tyske Luxcara er medeiere også her.

Analytiker på bærekraftige investeringer i Nordea, Thina Saltvedt, mener det hele har skjedd svært raskt.

– Interessen for norsk vindkraft i utlandet har kommet "som julekvelden på kjerringa" på noen. Det har handlet om klimarisiko og å erstatte fossil energi med fornybar så fort det lar seg gjøre.

– Forstår du at folk synes det er betenkelig at norsk natur bygges ned med vindturbiner, mens avkastningen stort sett går ut av landet?

– Det er forståelig at mange reagerer der det har gått lang tid fra konsesjonen har vært gitt til utbyggingen har startet. Det skaper usikkerhet. Prosessene har vært for dårlig forankret, og kommunene sitter igjen med lite av gevinsten i motsetning til annen energiproduksjon, sier Saltvedt.