Drømmestedet!

Umiddelbart visste jeg at det var hit vi skulle reise for å lage årets serie. Problemet var bare at jeg ikke eide det og ikke hadde jeg penger til å kjøpe det heller.

Jeg dro på visning

Jeg merket umiddelbart at dette stedet var minst like tiltrekkende i virkeligheten som på bildet. Med skigard og kalver på beite som tittet fram og lurte på om det var noe godt å få, så var hjertet varmt.

Fire mål hage med nesten bare plen fikk det til å klø i fingrene. Jeg så for meg markjordbær og peoner. De gamle epletrærne i blomst og nyplukket salat og sukkererter... Pulsen gikk stadig kraftigere.

Hagestue i smia

Det som virkelig gjorde utslaget var faktisk ikke hagen, men smia. For det er en gammel smie på Drømmestedet.

Smia er akkurat slik den var sist smeden la ned hammeren. Riktignok har det blitt tilholdsted for alt mulig slags skrot som ingen fant noe bedre lagringsplass for, men den virker! Med belg og det hele.

Nå skal ikke vi drive mye med smedarbeid, men ei grue kan fungere som peis og får vi ryddet så har vi et perfekt festlokale. Smia skal bli vår hagestue! Med hammer og tenger og ambolt som dekorasjon. De gamle syklene skal få henge i taket sammen med sparkstøttingen. Det er sjel i den gamle smia.

Men hvem eier stedet?

Tiden gikk og stedet ble solgt og jeg lusket i utkanten. Hvem hadde fått tilslaget? Kunne jeg ta kontakt? Jeg nølte litt, det var jo så mange fine steder og så mange som ropte om hjelp der ute. Men som med forelskelser flest, så gikk det ikke over. Jeg drømte om skigard og kjøkkenhage og fikk ingen ro.

Jeg tok mot til meg og grep telefonen og fant etter noen runder fram til den nye eieren.

For å gjøre en lang historie litt kortere; vi ble enige og jeg har fått låne stedet som vårt Drømmested i år.

27. mai skal Drømmestedet presenteres for familien, det vil si dere! Da håper jeg at dere også blir svake i knærne og varme om hjerterota, da kan vi nemlig dele en sommerforelskelse i år. Vi ses!