Hvordan nå innvandrere når neste krise kommer?

Livet lever på Stovner i Oslo nå. Smitten er slått ned, 60 prosent av de voksne er vaksinerte. Ungdommen og eldre er ute og nyter solen, mange uten munnbind.

Kontrasten til i vinter er derfor stor. Flere uker i vinter slo Stovner rekorder. På den verste dagen, 15 mars, var det 61 nye smittede.

Hvorfor bredte smitten seg så raskt her, og i andre deler av landet der det bor mange innvandrere?

Koronakommisjonen har slått fast at Norge ikke var godt nok forberedt da pandemien traff. Det fantes også få planer for hvordan helsemyndighetene skulle nå ut forskjellige innvandrergrupper.

Innvandrere ble svært hardt rammet, både når det gjelder smittetall, alvorlig sykdom, og død. Fra februar i fjor til mai i år har det vært til sammen 5449 personer som har vært innlagt på sykehus med covid-19. Av disse er litt under halvparten født utenfor Norge eller født i Norge med to utenlandsfødte foreldre. Det går det fram av rapporten Innvandrerbefolkningen under koronapandemien.

– Har vært krevende å nå målgruppen

Dette er noe av bakgrunnen for at justisminister Monica Mæland og integreringsminister Guri Melby har gått sammen om å gi to direktorater et oppdrag.

I tildelingsbrevet til IMDi og DSB står det klart at «Som ledd i håndteringen av covid-19 pandemien nasjonalt er det erfart at det har vært krevende å nå målgruppen med blant annet de til enhver tid gjeldende råd, anbefalinger og tiltak».

– En av de tingene vi har lært i denne pandemien er at vi ikke greier å nå ut til alle deler av befolkningen på samme måte. Innvandrerbefolkningen har hatt høyere smittetall enn andre, og det er ingen tvil om at vi har slitt med å nå ut med informasjon til absolutt alle. Dette er noe vi er nødt til å lære av til senere kriser, sier integreringsminister Guri Melby. (V).

Innvandrerbefolkningen, det vil si innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, utgjør 18,5 prosent av befolkningen. Andelen av personer i gruppen som har vært innlagt med covid-19, har vært særlig høy blant dem født i Pakistan, Marokko, Somalia, Irak, Tyrkia, Afghanistan, Etiopia, Sri Lanka, Vietnam og Iran.

Melby: Tilliten til myndighetene spiller inn

Guri Melby sier forklaringene er sammensatte.

– Det handler om språk og manglende norskferdigheter. Det handlet om hvilke nyhetskanaler man følger med i. Det handler om sosioøkonomiske faktorer, men det er ikke noe tvil om at det også handler om hva slags tillit man har til myndigheter og informasjonen som kommer derfra, sier Melby.

– Er det gitt at dette dreier seg om mangel på informasjon?

– Nei, det har jo vært mye informasjon som har blitt oversatt og tilgjengeliggjort på mange språk, så dette handler om mange ulike ting. Det vi så underveis i pandemien er jo at det å bruke frivillige organisasjoner med innvandrere selv, det at du blir møtt av noen av dine egne som sto på kjøpesentre utenfor der du bor eller ringe på døra di, det var en mer effektiv måte å få ut informasjon på enn for eksempel pressekonferanser som er sendt på TV, sier Melby.

Reiser til land med mye smitte

Ekspertgruppen, som har vært ledet av direktør i IMDi, Libe Rieber-Mohn, har sett på hvordan pandemien traff innvandrerbefolkningen, og hva vi kan lære av det.

* Forskjeller i sosioøkonomiske forhold (utdanning, yrke, inntekt, trangboddhet) på individnivå forklarer kun en beskjeden del av de forskjellene i påvist smitte mellom ulike innvandrergrupper og personer født i Norge.

* I intervjuer med smittesporerne er det lite som antyder systematisk dårligere etterlevelse av smittevernråd, pålagt karantene eller isolasjon blant innvandrere. Likevel beskriver smittesporerne at det er forskjeller. For eksempel kan språklige barrierer i noen tilfeller ha ført til forsinkelse i smittesporing, karantenesetting og isolering.

* Reiser til land med mye smitte. Rapporten antyder at det synes som om det har vært noe hyppigere reiseaktivitet blant utenlandsfødte, og at dette i særdeleshet gjelder reiseaktiviteten til høyendemiske eller antatt høyendemiske land.

Forfatterne av rapporten understreker at denne kunnskapen er usikker, og at det trengs mer forskning.

– Begrepsbruken har vært veldig avansert

Bydelsmødrene er en frivillig organisasjon der kvinner med ulik etnisk bakgrunn jobber. De har gjennom hele pandemien gitt informasjon, banket på dører og hjulpet innvandrerbefolkningen. Bydelsmødrenes målgruppe er hjemmeværende eller isolerte kvinner, primært med etnisk minoritetsbakgrunn og deres familier. De er nå glade for det nye initiativet.

For ikke alt har gått på skinner, sier assisterende leder Tehrim Ahmed i Bydelsmødrene.

– Vi opplevde at informasjonen fra myndighetene ikke nådde fram til store deler av innvandrerbefolkningen. Og det har jo vært en rekke barrierer som kan forklare det, sier Ahmed.

– Hvilke barrierer da?

– Vi har jo erfart at det har vært språkbarrierer. At begrepsbruken til myndighetene har vært veldig avansert. Man har brukt begreper som anmodning, oppfordring. Og det har ikke skapt et tydelig budskap ut til en befolkning som kanskje ikke har norsk som førstespråk.

– Hva med innvandrere selv, hvilket ansvar har de for at informasjonen ikke har nådd dem?

– Det er jo noen kulturforskjeller her. For eksempel så har mange med minoritetsbakgrunn familie som kjerneverdi, og da kan det være vanskelig å si nei til å møtes, det kan oppleves som frekt, mener Ahmed.

Bydelsmødrene er også opptatt av det de kaller et digitalt utenforskap blant en del innvandrere. Det å måtte logge seg på min id for å få tatt koronatest for eksempel, har for mange vært en barriere, sier Ahmed.

Hun er ikke i tvil: liv kunne vært spart, hvis myndighetene hadde hatt en klarere kommunikasjonsplan for å nå innvandrerbefolkningen.

– Men det er veldig enkelt å snakke om hva som kunne vært gjort annerledes. Akkurat der og da gjorde myndighetene sitt aller beste, sier Ahmed.