– Det er en god blanding av Farmen og Himmelblå. Da har du essensen av tilværelsen, sier Marit.

Det tar omtrent fem minutter å gå fra kaia til huset deres.

På den smale veien ligger det sauskit som nesten fungerer som strøssel på det glatte underlaget. Marit overtok driften av villsau etter faren for et par år siden. De går fritt og beiter på hele øya. Akkurat som hønene og kalkunen.

Det unge paret fra Bodø og Lofoten fant fort ut at de ikke passet inn i A4-livet i byen. De lengtet etter en roligere tilværelse og mer frihet til å styre egen hverdag.

Det resulterte i et spontant prøveopphold på en øy midt ute i havgapet.

Oppholdet, som opprinnelig bare skulle vare i seks måneder, har nå vart i fire år og har ikke lenger noe tidsperspektiv.

– Vi blir her til det ikke gir mening lenger, sier Tommy.

En berikelse for samfunnet

Men Marit og Tommy vil motbevise alle fordommene.

Folk i byen tenkte flyttinga bare var en fase. At de skulle finne på noe sprell før de skulle tilbake til normalen.

– Det er ikke en fase, det er livet og hverdagen vår. Og det ønsker vi at Tilde skal være en del av, sier Marit.

Familien mener selv at Tilde er heldig som får vokse opp i et annerledes miljø.

Selv om hun er den eneste ungen på Vokkøya, er det ikke langt til barnehagen som ligger på hovedøya Sørvær i fiskeværet. Der er det flere barn i forskjellige aldre hun kan vokse opp sammen med.

Når folk sier de synes det er rart at de vil ha unger her ute, tenker de på framtida i samfunnet og hvor viktig det er å ha folk med forskjellig bakgrunn, erfaring og kunnskaper.

– Det er jo en berikelse for samfunnet. Ungene her ute lærer andre ting enn de som bor i byen. Guttene på skolen har egne småbåter og er ute og fisker kveite. Det er det ikke mange i byen som gjør.

Mindre ensomt

Å bo på en øy der familien din utgjør halve befolkningen og alt man gjør avhenger av vær og vind, kan virke avskrekkende for noen.

Marit innrømmer at det noen ganger kan være tungt at det er så få folk her ute, spesielt på mørkeste vinteren.

Men på en måte er det mindre ensomt å bo ute i øyene, enn det er å bo i byen.

For i fiskeværet er samholdet et helt annet. Man får mye til felles på en sånn plass.

– Du kan både skravle på butikken med de som er i 20 årene og gå å drikke kaffe med de som er 80, uten at man tenker over det, sier hun.

Må hele tiden se an været

Sjøveien er ikke alltid til å stole på. Om værgudene ikke er på øyfolkets side, og båten ikke går, er de så å si isolert på den lille øya.

Da Marit var høygravid hadde hun kontakt med en jordmor på helsestasjonen om hvordan og når hun skulle komme inn til byen ved en eventuel fødsel.

– Vi måtte hele tiden se an været. Hvis vi var hjemme når det skjedde var det ikke bare å hoppe på en rutebåt, her må du bestille båt en dag i forveien.

Det var litt frem og tilbake om det kom til å bli via helikopter eller redningsskøyte, men et par uker før termin ble været så dårlig at de bestemte seg for å oppholde seg i byen mens været var som verst.

Det viste seg å være ganske lurt, for et par dager senere gikk vannet og Tilde kom til verden.

Slik planlegging er en viktig del av øyfolkets hverdag.

– Du må se på Yr.no hele tiden for å følge med, sier Tommy.

– Når man bor i byen ser man på værmeldingen om det er sol, regn eller hvor mange grader det er. Her må man bare se på vinden, følger Marit opp.

Har troen på Distrikts-Norge

Det er ikke veldig vanlig at så unge par velger å bosette seg slik Marit og Tommy har gjort.

31-åringene tror derimot at Distrikts-Norge kommer til å bli mer populært fremover.

– De siste årene har vi sett at folk er opptatt av å finne seg selv, bli sunnere og drive med meditasjon og mindfulness. Folk er også opptatt av å spise lokal og økologisk mat. Det er en del sunne trender, sier Marit.

Selv lever de for det meste på grønnsaker og urter fra egen kjøkkenhage, kjøtt fra egen saueoppdrett og fersk fisk fra sjøen.

– Det er noe med det å finne litt tilbake til røttene tror jeg, sier hun.

Professor ved Nord universitet, Steinar Aas mener vi er inne i en fase som ligner litt på den samme som var på 70-tallet, da flere søkte etter et mer meningsfylt liv andre plasser enn i byene.

– En del unge folk ser etter alternative måter å leve på, som er mer i tråd med tenking rundt bærekraft, klimamål og andre type verdier, sier Aas.

Han tror flere og flere er klare for å gi slipp på det travle bylivet, der blant annet pendling tar store deler av tiden.

– Det er et rotterace. Det er sikkert mange som vil hoppe av nå, som kanskje ikke ser for seg at det er det de vil. At de heller vil bruke mer tid på familien, gjøre det de selv har lyst til og synes er spennende.

Et vanlig liv

Et av spørsmålene paret får oftest er «men hva gjør dere der ute?»

– Vi jobber, lager middag og lever et normalt liv. Den største forskjellen er at vi er mer ute, sier Marit.

Livet på øya har faktisk på flere måter vært mer hektisk enn det de hadde sett for seg.

Marit er medlem i kommunedelsutvalget og leder av velforeningen, i tillegg til jobben som sauebonde. Tommy, som driver sitt eget snekkerfirma, ble spurt om å hjelpe til på fiskebruket på Sørvær da grensene stengte for sesongarbeidere. Han er også er med i det lokale brannkorpset.

– Alt henger veldig sammen her ute. Da blir det slik at hvis det mangler noen, så legger man om planene for å bidra, forteller Marit.

– Det så vi ikke for oss. At man måtte trå til på så mange plan, legger Tommy til.

Det er mye som skjer i det lille øysamfunnet Helligvær. I motsetning til flere små distrikt-samfunn hadde fiskeværet en befolkningsvekst i 2020.

Tre nye barn ble født. To på Sørvær og Tilde på Vokkøya.

– Mange slike plasser blir fraflyttet, mens her har det vært litt motsatt. Vi blir flere, og det er vekst på mange måter, sier Marit.

– Det er et stort engasjement for lokalsamfunnet og for fremtida. Det er mange som går rundt med både planer og drømmer.

Åpner for flere muligheter i distriktet

I korona-året 2020 viser tall fra SSB at det var en liten brems i sentraliseringen. De mest sentrale kommunene har en klart lavere befolkningsvekst enn i 2019.

Marit tror det siste året har vært en liten vekker for mange, om at sentraliseringa som er gjort de siste årene ikke bare er positiv.

– Det skapes enorme verdier i distriktene, spesielt hvis man ser på fiskerinæringa og sånne ting. Og da må det også bo folk der. Det er mye historie og kultur i distriktene som er viktig å ta vare på.

Også politikerne har begynt å åpne øynene for mulighetene i distriktet.

Distriktsminister Linda Hofstad Helleland mener koronapandemien har vist at mange statlige jobber kan utføres uansett hvor man bor i landet og at det ligger fantastiske muligheter for Distrikts-Norge.

– Jeg tror at alle distriktskommuner prøver å bli så attraktiv som mulig for unge arbeidstakere. Man burde kunne kreve at man kan ta den statlige arbeidsplassen sin ut av storbyen og inn til distriktene, sier Helleland.