Hopp til innhold

- Jeg glemmer det aldri

Johan Kristian Larssen (92) fra Håkvik i Narvik var bare 23 år da han kom med i andre verdenskrig.

Krigsveteran, Johan Kr. Larssen

KJEMPET MOT TYSKERNE: - Vi må aldri glemme dem som ofret livet , mener krigsveteran Johan Kristian Larssen.

Foto: Kjell Mikalsen / NRK

Larssen kjempet mot tyskerne under kampen i Narvik, og glemmer aldri hvordan han som ung sersjant ledet sin tropp med 37 mann under de dramatiske kampene.

Som nyutdannet sersjant ble han sjef for 2. tropp i 6. kompani ved 2. Bataljonen i Infanteriregiment nr 15.

Dermed fikk han en tung byrde å bære på sine unge skuldre.

Vasset i døde

Larssen og hans tropp lå like ved Øyjord, på nordsiden av innløpet til Rombaksfjorden. Der fikk de ordre om å hente bataljonens reserve-ammunisjon, som var lagret like ved kaia på Øyjord.

- Angsten for å bli skutt var der hele tiden. På andre siden av Rombaken, oppe ved Djupvik-tunnelen, hadde tyskerne en kanon plassert på en jernbanevogn. Og derfra skjøt de mot Øyord.

- Da vi kom ned mot kaia lå det døde franske legionærer over alt på vegen, sprengt av kanonild fra tyskerne, forteller krigsveteran Johan Kristian Larssen.

Angrepsordre var dødsdom

Den nå 92 år gamle krigsveteranen minnes de grufulle synene som møtte han og resten av troppen. Men de var heldige, for da de nærmet seg kaia kom et større krigsfartøy å la til, slik at de ble skjermet mot ild fra tyskerne.

Etter hvert ble troppen til Larssen fraktet over Rombaken og i landsatt ved Ornes (der Narvik campingplass ligger i dag).

- Her fikk vi ordre om å angripe tyskerne som lå i gode stillinger oppe i Taralsvikfjellet. Det var skuddveksling opp i fjellsiden, og da vi rykket frem ble vi møtt av skadde franske soldater som trakk seg tilbake. De var både blodige og slitne.

Derfor forsto jeg at ordren om å angripe var ensbetydende med en dødsdom, forteller Larssen , mens han rister på hodet, og retter pekefingeren mot ei kløft i Taralsvikryggen for å vise hvor troppen hans ble beskutt.

Heltemodig innsats

Ulf Eirik Torgersen (museums bestyrer) og Johan Kr. Larssen

VONDE MINNER: Johan Kristian Larssen sammen med museumsbestyrer Ulf Eirik Torgersen.

Foto: Kjell Mikalsen / NRK

Da tyskerne fyrte løs ble troppen splittet. Noen av soldatene løp fra sine våpen, mens andre falt om - truffet av tyske kuler.

- Men da det roet seg litt klarte vi å hente våpnene, og jeg ga min nestkommanderende ordre om at ta seg av troppen, mens jeg så tre andre snek seg frem mot tyskerne.

– Jeg var redd, men en ordre var ordre

Johan Kr. Lassen (92)

Vi hadde nemlig fått ordre fra bataljonen om å vise med ett hvit håndkle hvor vi befant oss, slik at fartøyene på havna kunne bruke kanonene å beskyte de tyske stillingene i fjellet, forteller Larssen med rolig stemme. Han blir plutselig stille og fjern i blikket, og så kommer det.

– Jeg var redd, men en ordre var ordre. Vi tre, skarpskytter Johnsen, Arne Reinholdtsen og jeg ålte oss opp langs fjellsiden der vi visste at verdens beste soldater lå og ventet med skarpe våpen. Jeg sendte Johansen til venstre og Reinholdtsen til høyre. Sjøl lå jeg i midten.

92 åringen trekker pusten dypt før han fortsetter.

- Nå kunne vi beskyte tyskerne fra tre steder og fienden kunne ikke vite at det bare var tre ungdommer ført i 20-årene som var motstaderne. Så ålte jeg meg med bak en stor stein, som var synlig fra sjøen, og her løftet jeg opp det hvite håndkleet. Like etter ble hele fjellsiden over oss pepret av kanonkuler og mitraljøseskudd. Tyskerne fikk hard medfart, og vi snek os videre oppover fjellsiden. Og gjentatte ganger signaliserte jeg til fartøyene på havna at de kunne skyte mot flere tyske stillinger, smiler Johan Larssen sorgfult.

Minnes med gru

Senere på dagen den 28. mai 1940 fikk Larssen og hans tropp ordre om å trekke seg tilbake for å rykke inn i selve Narvik. Da lå det rundt 60 døde tyske soldater igjen i fjellet.

– Det var en grusom krig og vi var bare ungdommer da vi ble satt i kamp mot tyske elitesoldater

Johan Kr. Larssen (92)

I Narvik møtte ikke troppen til Larssen motstand, for tyskerne hadde rømt byen og var på vei mot Sverige. De allierte hadde vunnet sitt førte slag mot tyskerne.

Men da de allierte styrkene trakk seg ut av Narvik gjenerobret tyskerne byen, og 63 dagers kamp om malmbyen var over.

Det var en grusom krig og vi var bare ungdommer da vi ble satt i kamp mot tyske elitesoldater, sir Larssen bedrøvet.

Han vil ikke at vi skal glemme grusomhetene ved Narvikfronten der rundt 6000 unge gutter i både alliert, norsk og tysk marinen mistet livet. I kampene på land og i fjellene rundt Narvik døde 1400 soldater.

- 8. mai er frigjøringsdagen, og vi kan ikke glemme dem som ofret seg, avslutter den 92 år gamle Johan Kristian Larssen.