Hvorfor døde Lucy?

Kysten utenfor Bergen, januar 2016: – Mamma, mamma! Det henger en måke i treet. Du må komme!

Julelysene blinker fortsatt ute i den vintermørke hagen. Høyt i toppen av et tre henger også noe annet. En liten, hvit måke har spredt vingene fra gren til gren - en uvanlig positur for måke å være. Under henne, på bakken, sirkler naboens katt.

Opp med stigen, ned med fuglen. Hun er lett som fjær og yter ingen motstand. Vi undersøker den spede kroppen med varsomme hender; ingenting er brukket, fuglen har verken sår eller skader. Den virker bare veldig sliten.

– Vi må hjelpe, sier ungene og døper fuglen Lucy.

Måker har vi nok av langs Vestlandskysten, men som foreldre og forbilder forskjellsbehandler vi ikke. En pappkasse innredes med myke tepper og får sin plass ved siden av varmtvannsberederen i kjelleren. Lucy er velkommen, men hva i alle dager skal vi gjøre for å redde henne? Hva har skjedd?

Hadde vi visst hvilken dramatisk sjøfuglhistorie vi ble del av denne dagen, ville vi kanskje gjort enda mer for å redde den vesle kroppen.

Skulle vært på andre siden av Atlanterhavet

Vi vet det ikke da, men det er en spesiell gjest vi har fått i hus. Lucy er en snart ett år gammel krykkje – Norges vanligste måkeart, men fordi den bor på havet er det en fugl få av oss har kontakt med.

Om du likevel møter en krykkje, kan du lett kjenne henne igjen: Dette er den eneste måkearten med svarte ben.

Lucy er på ville veier, - nærmere bestemt 3600 kilometer unna der hun skal være på denne tiden av året.

Om vinteren reiser de fleste norske krykkjene til Grand Banks utenfor New Foundland. Der, på andre siden av Atlanterhavet, finner de mat. Og det er jo det livet dreier seg om for en sjøfugl: Å spise seg mett. Deretter få unger.

– Lucy var veldig langt unna der hun skal være. Den må ha vært på desperat leting etter mat, sier fugleforsker Tone Reiertsen (NINA/Framsenteret/SEAPOP), som selv har vært med på å dokumentere den lange reisen krykkja gjør vinterstid.

– Det er utrolig at den havnet i hagen din, fortsetter hun og forteller at ungfugl kan havne på vidvanke dersom det stormer på havet. Den blir blåst av gårde og mister muligheten til å navigere.

Kan ikke dykke

Hele vinteren lever krykkja, som kun veier 400 gram, alene på havet. Her sover og spiser den.

Det kan høres barskt ut, men ute på bølgene mestrer fuglen tilværelsen til vingespissene. Et isolerende lag av fjær holder kroppen tørr og varm og beskytter mot storm, regn og bølgesprut. Mens minusgradene herjer på fastlandet, er det jevn varme å hente fra havet.

Men ned i havdypet liker krykkja seg dårlig. I motsetning til mange andre sjøfugler kan hun ikke dykke og er dermed helt avhengig av å finne mat i havoverflaten.

Den egenskapen har vist seg å være fatal.

Kan bli utryddet innen 50 år

Lucy halvsover i kassen sin. Vi henger opp en varmelampe, åpner nebbet forsiktig og lurer inn noen vanndråper. I en skål ligger små biter av bløtlagt hundemat. En vanlig bymåke ville ha jublet av glede. – Skal ha, skal ha. Men ikke denne.

For krykkja er hundemat langt under pari. Hun er hundre prosent sjøfugl og spiser kun mat fra havet, - men det vet vi lite om der og da.

Det er sannsynligvis matmangel over lang tid som gjør Lucy slapp, sier fugleforskere vi snakker med i ettertid. I så fall er ikke Lucy alene.

Krykkja er i sterk tilbakegang. Siden 80-tallet har fuglen forsvunnet jevnt og trutt fra norske fuglefjell, og de siste ti årene har utviklingen skutt fart. Over 70 prosent av krykkjene kan ha forsvunnet i løpet av 30 år.

I 2006 ble krykkja rødlistet for første gang og vurdert som «sårbar». I 2010 ble den oppgradert til «sterkt truet». Det betyr at fuglen kan være utryddet innen 50 år.

Premiespørsmålet

Hvorfor sulter krykkja? Det er spørsmålet forskere rundt hele Nordatlanteren prøver å finne svar på. Bare da kan de hjelpe.

– Vi kjemper mot klokka, sier Tone Reiertsen som bruker våren og sommeren til å telle sjøfugl på Hornøya. Om våren vender krykkja tilbake fra Grand Banks og finner veien til sin faste hekkeplass her eller på et annet fuglefjell langs norskekysten. Da er det lett å få oversikt.

– Det første året jeg kom til Hornøya, i 2005, mistet jeg pusten fordi det var et øredøvende liv av krykkje. Nå mister jeg pusten fordi jeg ser at det er færre av dem. Det går så fort.

Nesten ingen krykkjeunger overlever på Hornøya, forteller Reiertsen. Foreldrene prøver år etter år, men mislykkes stadig.

Dersom den voksne generasjonen dør ut, uten å ha skaffet seg etterkommere, sier det seg selv at det kommer til å bli dramatisk.

– Den største klimataperen

Forskningen gir resultater. Stadig mer peker i retning av en motstander som er tøff å bekjempe: Klimaendringer.

Et varmere hav er et surere hav, noe som tar knekken på den såkalte vingesneglen som krykkja spiser om vinteren. Om sommeren er det lodde krykkja spiser. Det er en fisk som trives best i kaldt vann og som nå flytter seg dypere og lenger mot nord.

Da er det lite mat igjen til en sjøfugl som ikke kan dykke.

– Krykkja er spesialist og kan ikke bare bytte over til annen mat. Det er den største klimataperen vi ser, sier Tone Reiertsen, som likevel fortsetter å jakte på andre årsaker en klima.

Dersom overfiske eller forurensning ligger bak er det tross alt mulig å gjøre noe med problemet.

Flykter til menneskene

I mellomtiden kjemper krykkja sin egen kamp for å overleve. På fuglefjellene har ørnen, ravnen og de store måkene blitt et kjempeproblem, fordi krykkjene nå er så få. Det er bare å forsyne seg.

Å være mange var deres beste forsvar mot rovfugl.

– Krykkjene prøver å forsvinne i mengden. Når de blir angrepet av rovfugl har de ikke så mye å forsvare seg med. Jeg synes veldig synd i dem, sier Reiertsen.

Stadig flere krykkjer hekker i nærheten av mennesker. Forskerne tror de vet hvorfor.

– Vi tror at de blir urbane fordi det er en måte å beskytte seg på. Ørna tør ikke komme inn i byen for å angripe dem, sier Reiertsen.

Lucy dør

Det er kveld og barna sier god natt til Lucy i kjelleren. Også hun har oppsøkt mennesker. Eller kanskje var det fast grunn under bena hun jaktet på? Dyr som puster i luft vil helst dø på land.

Lucy er rolig. Det samme gjelder krykkjene som forskerne møter på fuglefjellene.

– Vi opplever dem som milde og hyggelige fugler. Når vi fanger krykkjene er de snille å holde, sier Reiertsen.

Den natten, alene i kjelleren, trekker Lucy sitt siste åndedrag. Hun slipper å drukne, men føler det kanskje ikke bedre med et kjellertak over hodet.

Tårene triller hos både barn og voksne. Redningsoperasjonen var mislykket, og kanskje var Lucy både redd og ensom de siste dagene hun levde.

Lucy blir aldri obdusert og dødsårsaken vet vi ikke sikkert. Det kan godt være at sykdom tok livet av henne. Men statistikken og forskningen sier sitt: Når havet blir varmere og surere er krykkjene blant de første som må gi tapt. De sulter i hjel, sakte men sikkert.

En måke forvillet seg inn i hagen vår og døde. Vi har funnet en mulig forklaring på dødsfallet, men samtidig har større spørsmål meldt seg: Hva skjer videre med Lucys artsfrender? Finnes det fortsatt krykkjer når barna blir voksne?

Familien vår klarte ikke redde en sulten måke. Hvordan kan vi da klare å ta vare på titusener av dem?

Takk til:

Tycho Anker-Nilssen (seniorforsker, NINA/SEAPOP)

Frode Falkenberg (Norsk ornitologisk forening)

Per Fauchald (seniorforsker NINA/SEAPOP)

Mari Skuggedal Myksvoll (forsker, Havforskningsinstituttet)

Geir Helge Systad (forsker I, NINA/Framsenteret/SEAPOP)