Religiøse lesetradisjoner bidro til å holde liv i kvensk

Viktige religiøse tekster ble lest om og om igjen. En slik lesetradisjon blant kvener er sannsynligvis ganske gammel og kommer fra Tornedalen. Der praktiserte man religiøs lesing i felles samlinger allerede på 1700–tallet, sier Niiranen.

– Bibel, katekismus og salmebok var noe av det viktigste man kunne lese på 1700-tallet. Allerede i 1686 ble det vedtatt en kirkelov i Sverige, der lesekunnskap var en forutsetning for både giftermålet og nattverd. Kirken praktiserte en slags «tvangslesing». Kunne du ikke lese, ble du straffet med sanksjoner. Det var også en stor skam om man ikke kunne lese, forteller professor Leena Niiranen fra UiT– Norges arktiske universitetet i Tromsø.

«Hold språkene levende!»

I årboka 2019 til «Finlands forening for anvendt lingvistikk», valgte språkforskerne å fokusere på minoritetsspråk og revitalisering. I sin artikkel «Kveenien omakielisen lukemisen traditio ja sen merkitys kielen säilymiselle», ser Niiranen nærmere på «Kvenenes lesetradisjoner på eget språk og dens betydning for språkets overlevelse i Norge».

De første kvenene flyttet til Nord–Norge allerede på 1500–600-tallet, men faste kvenske bosettingsområder ble til først på 1700–1800–tallet, særlig i Vest–Finnmark og Troms, sier Niiranen og henviser til Teemu Ryymin sin forskning.

Du kan lese artikler i årboka her: AFinLAn vuosikirja

Ifølge prestenes notater fra lesesamlinger (fi.«lukukinkerit») da Finland var under svensk herredømme, anslo man at på 1720 og 1730–tallet kunne 20–30% av bøndene lese. Allerede i slutten av 1740–tallet kunne halvparten av befolkningen lese. Mange kvener kunne lese da de dro til Finnmark eller Troms.

Før allmueskolens tid, var det den lutherske kirkens plikt å lære folk å lese. Målet var å lære folket hovedkapitlene i kristendommen.

På grunn av lang reisevei til kirka, ble det etter hvert i mange norske bygder arrangert religiøse samlinger på søndager. En lokal lesekyndig person, klokker eller kateket, sørget for lesing av Guds ord når presten var for langt unna. Denne samlingstradisjonen tok kvenene med seg til Norge.

Tok lesevanene med seg til Norge

Religiøs repetisjonslesning spredte seg også med læstadianismen på 1840-tallet. Kirkeherre Lars Levi Læstadius fra Pajala i Sverige, startet en mektig bevegelse. Hans forkynnelse ble ført videre til Nord–Norge av både samer og kvener. Læstadianismen fikk en sterk posisjon i Norge blant disse minoritetene som anså finsk som et «hellig språk».

– Kvenene leste mye religiøse tekster. De ble mest kjent med det såkalte «gammelfinske» skriftspråket. «Bibelfinsk» som det også ble kalt, ble kun brukt i religiøse tekster. Denne språkformen er litt annerledes enn den som ble utviklet på 1800–tallet og som det moderne finske skriftspråket bygger på, forteller Niiranen.

Da ble det også utviklet mange nye ord i finsk skriftspråk. Nyere finsk litteratur ble fremmed for kvener av andre grunner også. På 1930–tallet ble finsk forbudt helt i norske skoler. Samfunnet var i en moderniseringsprosess der nasjonalspråket skulle styrkes. Biblioteket i Vadsø (Vesisaari) hadde også svært lite finsk litteratur til utlån. Dermed ble gammelfinsk den språkvarianten kvenene kjente best til.

De urgamle, hellige og kjære bøkene bar ofte preg av flittig bruk, ifølge Samuli Paulaharju:

«Ja vanhat kirjat, ruskeiksi, risaniskoiksi tutkiskellut armon välikappaleet, joiden joka aukeamalla on mustunut peukalonpainuma, täysin soveltuvatkin kyläkansan puheenparteen. Ne julistavat oikeaa jumalansanaa, jota yksinkertainen takarannan kansakin ymmärtää. Mutta uusissa suomen kirjoissa on kovin outoa kieltä.» (Paulaharju 1928: 124–125)

Lesekyndige kvener

Allerede på begynnelsen av 1700–tallet fantes det lesekyndige kvener i Finnmark. I 1716 i Alta (Alattio), traff «samenes apostel» Thomas von Westen kvener som kunne lese og som eide bøker. Kvenene i Polmak (Pulmanki) leste religiøs finsk litteratur i 1821. Det største kvensamfunnet på begynnelsen av 1800–tallet i Norge, lå i Alta. Man antar det ble holdt religiøse samlinger der gjennom hele 1700–tallet.

– Det eldste gammelfinske verket som er funnet i Nord–Norge ifølge Samuli Paulaharju, var såkalt «Kristiinas bibel» fra 1642. Bibeloversettelsen var dedikert til Dronning Kristiina av Sverige. Den ble funnet i Vadsø i 1926 der sider av den var brukt til omslagspapir for grønnsåpe! En lokal kvenkone fikk stoppet «hærverket» av denne sjeldne finske bibelen som det bare fantes 800 av i hele Finland. Bibelen forsvant under krigen. Man antar at den var flyttet til Finnmarkens bibliotek som ble brent opp av tyskerne, forteller Niiranen.

I Samuli Paulaharjus storverk «Ruijan suomalaisia» fra 1928, kan man finne mange spennende historier om kvener. Boka er oversatt til norsk og blir lansert på selveste Kvenfolkets dag i Vadsø (Vesisaari) den 16.3.2020. Da med norsk tittel «Kvenene – et folk ved ishavet».

Bibelkunnskap på skolen

Det finnes ikke noen detaljerte opplysninger om hvordan kvenske barn ble undervist på 1700–tallet i Norge, men i Alta hadde man både norsk–, samisk– og kvensktalende lærere på den tiden. På 1800–tallet oppstod diskusjoner om minoritetene burde få undervisning på eget språk eller på norsk. Både samer og kvener fikk likevel egenspråklig undervisning på slutten av 1800–tallet, til tross for at fornorskningsperioden hadde begynt.

– Til å begynne med brukte man finske bøker. Både Svebilius sin katekismus (oversatt til finsk i 1745) og Lindblom sin (utgitt i 1828), ble mye brukt. Deretter ble det laget bøker med kvensk og norsk tekst ved siden av hverandre. Det lettet undervisningen i flerspråklige klasser betraktelig. I 1864 ble det i Norge trykket et tospråklig «Vogtin Raamatunhistoria» (Vogts Bibelhistoria). I 1867 utga J.A. Friis en ABC-bok, med kvensk og norsk tekst, sier Niiranen.

Hensikten med de tospråklige bøkene var at barna lettere kunne lære norsk. Ifølge den finske etnografen Samuli Paulaharju (1875–1944), lærte de kvenske barna å lese også på sitt eget språk, så lenge de tospråklige bøkene var i bruk. At noen av lærerne enda kunne finsk, bidro også til bedre leseferdigheter i kvensk.

• Les også: Får stipend for å skrive om kvensk/finsk salmesang

Religion mister grepet, norsk språk overtar

Etter den andre verdenskrigen blereligion mindre viktig. Kvenene leste mindre på finsk, og ble mer og mer tospråklig. Kontakten til finsk skriftspråk ble mindre og norske tekster var lettere tilgjengelig. Fornorskningen i norsk skole ble styrket i slutten av 1800-tallet. Fra 1936 ble finsk/kvensk fjernet som hjelpespråk i skolen. Myndighetene mente at kvenene kunne nå norsk godt nok.

På 1950-tallet var det enda barn i avsidesliggende bygder som snakket kvensk, men de ble flyttet til skoleinternater der det kun ble brukt norsk. Mange kvener godtok etter hvert tanken om at i Norge må man kunne norsk.

– Kvenene leste religiøs litteratur på finsk gjennom flere hundre år. De leste bøker som ble trykket i store opplag i tidligere hjemlandet. Katekismus, salmebok og bibel havnet oftest med til Norge, selv om også annen religiøs litteratur var populært. Da den repeterende høytlesingen av religiøse tekster på finsk avtok, begynte kvenene å lese norsk litteratur som de valgte selv. Slik ble den lange religiøse lesetradisjonen brutt. Norsk ble for de fleste kvenene, deres eneste språk for litterær dannelse, avslutter Niiranen.